Whangarei, NZ

Her er det deilig å være, flatt vann og godt fortøyd til en brygge. Whangarei er en liten og koselig by, hvor jeg ligger fortøyd rett ved 'waterfronten'. Alt man trenger er innenfor gå avstand. I tillegg er det fin utmark med stier for fine vandre og jogge turer. Her blir det fint å være en tid.

Her en liten oppsummering av turen sett fra Josephines side.

Etter at Josephine tatt meg halve jorden rundt og vel så det. 26.000 Nm mil er tilbakelagt siden jeg overtok henne i juli 2000.

Er jeg fornøyd med henne? Det er bare ett svar, et rungende JA. Hun har tatt vare på meg i alt vær jeg har vært ute i, - alt fra stille vær til sterk kuling med storm i kastene. Med topprevet storseil og innrullet genoa ligger hun bi uten det minste problem.

Har hun holdt. Det kan også bare svares med JA. Noe ryker jo alltids under veis, men relativt lite i forhold til mang andre båter jeg har møtt.

Motoren ble byttet i Lagos, Portugal i 2006. Det var planlagt. Volvo Penta MD17, nesten 30 år gammel ble for utrygt. Inn kom en Beta BV1305 på 35 Hp og 85 kilo lettere.

Stående rigg ble byttet i 2005 og har holdt uten problemer 21.000 Nm.

Atohelm 2000 stoppet mellom Rangiroa og Tahiti. Den fulgte med Josephine på kjøpet og den var ikke ny da. Så et stort pluss for den. (Skal prøve å få den reparert her i NZ. De lager ikke så bra produkter lenger)

Baugspryd ble montert i Marmaris, Tyrkia i 2007. Jeg har alltid ønsket kutter rigg. Det ble en suksess, men en svakhet i mitt design åpenbarte seg på vei hit mot New Zealand fra Fiji. Genoastagfestet ble bare sveist på røret istedet for jernet som går i midten og festet til baugen. 5 Halvveis til NZ røk festet og hele genoa og furlex hang i revelinen. Kutterstaget hold masten på plass og jeg kunne seile videre med en liten fokk. I Opua, NZ ble alt sveiset på plass igjen og nå meget forsterket. Bidvind i kuling tar på både rigg og seil.

Jeg kjøpte nye Boding seil i 2001 og de har hold meget godt. Genoaen er blitt litt dyp etter mye bidvindseilg i revet tilstand. Av den grunn har jeg nå bestilt Furlex og et nytt krysseil til kutterstaget. Når man har ett seil på rull, kvier man seg for å gå på fordekket og heise ett kutterseil. Det blir nå lettere.

Så Josephine er bedre enn noen gang og ser fram mot turen til Sør Afrika i løpet av neste år.

Mandag flyr jeg hjem til Norge en tur.

Whangarei, New Zealand - Josephines havn de neste 3-4 mnd.

Etter 11 dager i Opua, med festligheter og mange gjennsynsgleder med seilere jeg har truffet underveis, og alle like glade for å ha fullført turen til New ealand, kastet vi ( Quilla og Josephine) loss tdlig søndag morgen. Fin nordvestlig bris som dreiet mot nord ga en deilig lens syd langs kysten. I alle fall nesten, 8 nm fra en fin ankringsbukt, dreiet vinden mot vest og gikk til stiv kuling. Været var ventet, barometeret hadde falt 8 mb det siste døgnet, men vi hadde håpet på å være framme før det skjedde. Men den gang ei, de siste 4 nm langs sydsiden av odden som skulle rundes, ga en krapp kort sjø som stoppet Josephine. Inn i mellom vogget hun på stedet vil, før hun igjen fikk fart forover, men vi kom fram rett før det ble mørkt.

Kl. 0530 i morgest lettet vi anker og tok de siste 15 nm innover i landet til Whangarei på stigende tidevann og medstrøm.

Quilla og Josephine ligger nå fortøyd til flytebrygga langs med byen. Kort vei til alt.

Her blir Josephine liggende de neste 3-4 månedene. Etter 10 000 nm i løpet av 9 måneder, er ikke lysten til å seile på topp akkurat nå. Man er litt trøtt med andre ord.

30. november flyr jeg hjem til Norge og Benedicte, den 9. desember går turen til Cape Town hvor jeg vil feire julen med Marit, Lisa og mitt barnebarn Unni. 30. desember er jeg tilbake i Norge igjen og blir der til jeg reiser tilbake til NZ 29. januar.

Da er tiden for reparasjoner og nytt utstyr, Josephine på land osv.

Opua, New Zealand

Hei, Josephine og jeg ankom, sammen med Lennart på Quilla, Opua tirsdag 3. nov etter en hard seilas fra Fiji. Turen på 1065 Nm tok 11 dager.

De første 4 dagene var det ganske rask seilas. Østlig frisk bris sendte oss sydsydvest i god fart. Værutsiktene da vi startet, var 4 dager østlig vind, 2 dager med stille, 1 dag med sydlig vind og til sist resten fra sydvest til vest.

Men slik ble det ikke. Etterhvert som de første dagene gikk med nedlastig av værinformasjon, edret det seg til det verre, hver dag. Totalt ble det 4 dager østlig, 5 dager med sydlig vind opp til liten kuling i styrke. og til sist 1 dag med syvest til vest helt på slutten.

Bidvind i grov sjø er ikke Josephines styrke, ei heller mannskapets ønskedrøm. Det er vått, urolig og meget slitsomt.


29. oktober hendte det som ikke skal skje. Je holdt på med å vinsje inn genoaen, da dert smalt. Ut til siden fløy genoa og rullesystem. Noe hadde røket i forstagfestet. Jeg fikk lagt bi med engang og heldivis hang alt fast i rullesystemets reveline. Jeg fikk dratt den inn og festet revelinen slik at jeg kunne få ned genoaen, og stappet den den gjennom luka i fordekket. Etterpå fikk jeg sikret rullesystemet ved å dra det ned til ankerrullen med hjelp av fallene.

Det var det. Ikke noe genoa. Bare en liten kryssfokk. Den fungerte da det blåste som verst, men jeg tok ikke sjangsen på å seile for hardt, så etterhvert ble det motorseiling med storseilet de resterende 3 dagen. Det gikk med en del diesel, men riggen var intakt da jeg kom fram til Opua.

Idag blir forstagsfestet sveiset på igjen, gaske mye forsterket. Så forhåpentlig skal dette ikke skje igjen.

Uansett det er deilig å vere framme i New Zealand, og sove i en køye som ikke prøver å kaste deg ut.

Vuda Point Marina, Fiji

Josephine ligger i marina noen dager før hun seiler ut til en øy som heter Mololo Leilei. Blir vel der en ukes tid for så å komme tilbake hit i marinaen og avvente været for turen til New Zealand.

Seilasen fra Savusavu var behagelig. Kun dagseilaser på flatt vann beskyttet av rev nesten hele veien. Med en frisk østlig vind gikk det passe fort med bare forseil. Innenfor revene er det lett å ankre opp, bare finne et sted som ikke er alt for dypt. Vi ankret 3 steder på veien til Lautoka på henholdsvis 6 m, 12m, og 4 m. Selv om det blåste pålandsvind var sjøen helt flat.

Lautoka er en større by på hovedøya Viti Levu. Den blir kalt 'The Sugar City' på grunn av sukkerproduksjonen der. Stor lass med sukkerrør fraktes inn fra hele øya og det medfører desverre at det slippes ut ganske mye sotpartikler ut i lufta. Så alt blir mer eller midre grått, også Josephine der hun ligger til ankers utenfor havnen og fabrikkene.

Så etter et par dager ble det nok. Men vi fikk en ny tsunamivarsel mens vi lå der, så alle seilbåtene og de lokale gikk ut på dypere vann. Hele byen tømtes og alle dro til høere område. Men heldigvis ble det ikke noe av det. Jordskjelvet i Vanuatu sendte energien horisontalt så bølgen ble bare 10cm.

Denne marinaen blir brukt av mange seilere i orkan-sesongen. Båter på land settes i en grop for kjølen og hviler på gamle bildekk. Dermed står de meget stødig og kan ikke velte.

Alt vel

Savusavu, Fiji dagen etter tsunamien.

Alt er bra her i Fiji, vi har ikke merket noe til tsunamien, men værre gikk det med Samoa og Niuatoputapu som vi (skandinavene) besøkte litt mer enn en måned siden. Minst halvparten av husene i landsbyene på Niuatoputapu er borte. Opp til 10 mennesker er døde og ødeleggelsene er store. Fra bilder er det to båter til ankers i lagunen, men om noen er gått ned vet jeg ikke på dette tidspunkt.

Vi, Quilla, Commedie, Lovisa, Geronimo og Josephine forlot Apia 11. august. Værmelding 10 m/s fra vest, en skarp slør, men væregudene ville ikke det. Det ble i stedet nesten bidvind med to rev i begge seil, og 15-17 m/s vind, en god kuling med andre ord. Det ble en våt tur med styrbord reling under vann nesten hele veien, og med masse sjø over dekk, ble alle lekasjene avdekket.

Men etter 34 timer kunne vi ankre opp i lagunen på Niuatoputapu i Tonga.
Innsjekkingen gikk smertefritt blandt smilende vennlige mennesker. Det bor ca 1000 der i ganske enkle kår. De hadde på det tidspunktet lite forsyninger fordi rutebåten fra Tongatapu forliste 5-6 uker tidligere. Så gjestende båter er velkomne. Mange la igjen endel proviant som var til overs. Allikevel organiserte de både en aften på en liten motu med helstekt spegris og en aften med den lokale maten, danseoppvisning og salg av lokalt håndverk.

Lagunen var en perle, med en meget trang innseiling, så i forhold til normale vinder og bølger, var den meget trygg. Hvordan tilstanden er nå med lagunen vet jeg ikke, men fra bilder ser det ut som en mengde slam har endt opp der.

Etter en liten uke (2/9) dro vi videre til Vavau gruppen 180 nm lenger syd. Og igjen hadde vi like sterk vind, men heldigvis litt mer bakfra, så vi startet med skarp slør og fikk mer og mer halvvind etterhvert. 30 timer senere var vi Neiafu på Vavau.

Dette er et seilsenter hvor Moorings har mage båter til utleie. Så her er det mulig å fikse litt med båten, selv om tilbudet av reservedeler er meget begrenset.
Vindroret hadde begynt å få problemer, noen sveissømmer var gått opp, men det var ikke noe problem for den lokale mekaniker. Han sveiset rustfritt bra og for 120 kroner er vindroret like bra.

Et annet problem som nå var aktuelt, var å tette alle lekasjer det var mulig å tette. Så det gikk med en del tetningsmasse (sikaflex), så nå håper jeg at det blir en litt tørrere tur mot New Zealand, selv om været skulle bli hardt.

Vavau gruppen i Toga er et fint seilingsområde. Mange fine ankringsplasser og bukter med fine snorklinger. Men været i år har vært eksepsjonelt vått og kaldt. Bare 23 grader i Vannet, så snorklingen ble en kald opplevelse. Og på noen kvelder var det nødvendig med langbukse og fleece jakke. Dette var første gang siden Antigua.

20. september bestemte vi oss for å dra til Fiji. Laber til frisk bris bakfra skulle gi fin seiling, og siden autopiloten hadde stoppe, var det nødvendig å ha vind hele veien. Og det holdt fint. Det ble en av de raskeste seilasene jeg har gjort, med døgndistanse på 153 nm og gjennomsnitt på 7 knop i 3,5 timer. De 430 nm ble tilbakelagt på 3 døgn og 4 timer. Ikke værst for en 30 fots båt på nærmer 8 tonn.

Savusavu her i Fiji er en meget positiv opplevelse. Meget hyggelig innsjekking, de kommer til deg. Vi ligger i en liten bukt mellom byen Savusavu og en liten øy. Nesten det vi kaller et Huricane Hole. Og menneskene her, Fijianere og Indere (ble importert hit på 1870 tallet) er likelig fordet i folketall. Men inderne er de som har skaffet seg kontroll over økonomien og Fijianerne den politiske kontrollen. Forholdet mellom dem er nok ikke like smertefritt, men vi ser ikke noen tegn til gnisninger fra vårt ståpunkt her i Savusavu.

Fiji er et 'militærdiktatur' (Tonga et eneveldig kongedømme), men det er en utvikling nå mot et midre kontrollert system med alment valg. Det er blitt kritisert at det ikke 'kan gjennomføres' før 2014. På den bakrunnen blir Fiji, en del av Commenwealth, boykottet med hensyn til sport og andre kulturarrangemanger. Får håpe presset virker, for et generelt valg er ønsket av hele befolkningen.

Takk for nå.

Apia, Samoa

Josephine ankom Apia, Samoa tirsdag (11.8) etter 5 døgn og 500 nm fra Suwarrow. Siden Bora Bora er 1200 nm utseilt.

Etter nesten 3 måneder i Fransk Polynesia var tiden for å fortsette seiling kommet, selv im tiden der har vært fin. En mengde fine ankringsplasser og fine snorklinger på revene osv.

Bora Bora var et av høydepunktene på turen. I den østlige lagunen var det en kjempe fin ankring i sanddbunn på 3 meter. Smaragt farget vann og palmebekledd strand innenfor. Der feiret vi også Anders' 60 års dag (Lovisa) på stranden.

De siste dagene på Bora Bora lå vi ved tettstedet Vaitape, ankret på 25 meters dyp. Den siste natten fikk vi skikkelig squallvær, med korte kulingbyger fra alle retninger. Men heldigvis holdt ankeret selv om jeg bare hadde 2 ganger dybden i kjetting.

Vi var 4 skandinaviske båter som forlot Bora Bora samtidig 22. juli, i god vind de første 12 timene, men så døde vinden helt, og vi drev på blankt hav på natten. På morgene kom vinden sterkt tilbake, opp til liten kuling i kastene, men det ble fin fart av det. Men i den sterke vinden oppdaget jeg et problem med vindroret, det løste ut hvis presset var for stort. Neste morgen fikk jeg laget en skive for strammebolten, og det fungerte fint og problemet var løst.

Vi fire båtene, Quilla, Commedie, Lovisa og Josephine ankom Suwarrow med et halvt døgn mellom oss. Quilla og Lovisa etter 5,5 døgn og Commedie og Jeg etter 6 døgn. Og vi kom inn tidlig på morgenen gjennom åpningen i revet og ankret opp bak Anchorage Island på 10 meters bunn.


Suwarrow er en ubebodd atoll i Cook øyene. Bortsett fra et par eneboere, har den ikke vært bebodd de siste 100 Âr, blant annet på grunn av termitter som umuliggjør kopra–produksjon.

Den siste eneboeren het Tom Neal og bodde der fra 1953 til 1972, da han døde av kreft. Han skrev en bok om oppholdet, 'An Island To Oneself'.


Idag er Suwarrow en naturpark og er bebodd av en parkvakt med familie de 6 månedene atollen blir besøkt av seilere. John og Veronica som paret heter bor der med sine fire barn, alle gutter fra 8 - 15 år gamle.



Første kvelden på Suwarrow ble det festmiddag for oss skandinaver på Lovisa. Quilla og Lovisa hadde det siste døgnet før Suwarrow fått ikke mindre enn 3 Gullmakrell. Kjempegod fisk. Det ble mat till oss 6 skandinaver, pluss at vi hadde middag i 2 dager til.


Suwarrow er alltid populær blant skaninaviske båter.

Noen dager senere kom det inn en amerikansk katamaran, VictoryCat, som hadde fått en 30 kilos spearfish, se de inviterte alle på grillet fisk. De tok i mot 30 personer på sin katamaran.




Siden Suwarrow er en naturpark, kan vi ikke ankre, eller gå iland hvor vi vil. Mange av de små øyene rundt atollen er fugle reservater, men vi hadde et par jolleturer til de flineste sammen med Jogh og Veronica som guider. Det var tusner av fugler der og Fregattfuglen hadde unger. De satt rolig på bakken og ventet på sine foreldre for å bli matet. De var nesten utvokst i størrelse, men var dunete og ikke flyvedyktige.

Siste kvelden på Suwarrow arangerte vokterfamilien en potluck, det vil si, de hadde fisken, og vi kom med tilbehør og drikke. Igjen mat til alle.

Neste dag forlot vi denne fine plassen som står som et av de fineste stedene på turen.

Turen hit til Apia, Samoa ble forholdsvis begivenhetsløs i svake vinder, bortsett fra at vannpumpa til motoren røk, så seilet ble eneste framkomstmiddel. Det gikk tregt, men jeg kom da fra på 5 døgn de 512 nm. Innseilingen hit til Apia er trang, og jeg fikk omtrent vindstille, så en båt fra marinaen kom ut og tauet meg inn. Nå ligger jeg i marina med landstrøm. Utrolig deilig siden det også er billig. Og snart kommer ny vannpumpe fra England. Kjekt med satellittelefon. Jeg bestillte ny pumpe mens jeg seilt ute på havet, og den ble sendt fra England før jeg ankom Samoa.



Samoanerne er et meget stolt folk, de har sterke tradisjoner. Hovedplagget blant manlige samoaner er lavlava, et tøystykke som de vikler rundt hoften, som et skjørt. Også politiet. Her masjerer de og spiller til flagghesing hver dag kl. 9.

Bora Bora, Fransk Polynesia

Bora Bora, lyder det ikke spennende? En stor lagune rundt en øy med mange ankringsplasser. Vi ( Quilla, Lovisa, Commedie og Josephine) ankom her igår etter en fin seilas fra Tahaa. 6 1/2 time med platt lens i litt rullette sjø, men relativt behagelig.

Fra Huahine gikk vi til Raiatea til en liten trang bukt midt på østsiden. Der er den en elv som går et stykke inn i landet og den måtte vi jo ro. Det tok oss en time i en vakker og svingete elv å komme til enden der stenen stakk opp og satte stopp for videre ferd.

Neste ankring ble på østsiden av Tahaa, rett innenfor revet. Nydelig klart vann og fine snorklinger. Her ble vi liggende i 4 dager, - og ventet på vind. Ventet og ventet, det ble litt sosialt på Lovisa et par ganger.

Vi blir her en ukes tid, og går så sannsynligvis til Suwarov, en atoll uten fastboende, utenom en vaktmann.

Fare, Huahine, Fransk Polynesia

Det er lenge siden siste oppdatering.Siden sist har Josephine vært på Tahiti og Moorea.
Etter en behagelig nattseilas fra Moorea ankom vi her i går morges.

Papeete er en stor by. Vi avsto fra å ligge inne i byen, det er dyrt og støyende. Istedet gikk vi sydover innfor revet til Marina Taina. Uten for marnane er det fint å ankre. Krystallklart vann og god holdebunn. Dessuten er det gådistanse til Carrefour, en av de store franske varehusene som har det meste du trenger.

Moorea er en av de vakreste øyene i fransk polynesia. Det er blant annet der filmen Bali Hai ble spillt inn. Vi akret opp i 4 meters dyp over perfekt sandbunn. Ganske uvnlig her i Stillehavet. Som oftest er det spredte koralhoder på bunnen, som innimellom skaper litt problem for ankerkjettingen.

Snorkling er det vi gjør mest av. Svømme blant rokker og en og annen hai, (ikke de farlige) er en merkelig opplevelse. Ellers er det et fargesprakende liv, både av fisk og koraller.

Skal prøve å komme med en mer utførlig oppdatering senere.

Rangiroa, Tuamotus, Fransk Polynesia

Her ligger jeg i en stor lagune på Rangiroa atollen i Tuamotus arkipelet. Dette er et stort område med lavtliggene oyer (motus), som er en del av 57 ringrev. Dette er kalt det farlige arkipelet på grunn av at de ikke er synlige før man er 10 nm unna, og da er det bare palmene som synes. Det er ogs en del uforutsigbare strømmer. Men heldigvis med de moderne navigasjonsmidlene vi har idag er det mye lettere å seile gjemmom dette området.

Overfarten fra Nuka Hiva ble ikke den fortsettlsen jeg hadde håpet på. Været var meget variert, og dessytten fikk jeg en akutt mageinfeksjon den første natta ut fra Nuka Hiva. Heldigvis var været rolig så Josephine seilte av seg selv og jeg kunne slappe av og la magen komme i orden igjen. Det tok 3 dager.

Skulle ikke dette være passat seilas med deilige vinder fra øst? Jeg tror passaten har tatt ferie. Vi hadde hav blikk, bris fra nordvest, kuling fra sydvest (midt imot). Squalls fra alle retninger og styrke. Men etter 6 dager kunne vi gå gjennom passet i revet ved Tipota. Vel inne var det flatt hav og lett bris og ankeret gikk i 10 meters vann med sandbunn og noen koralhoder.


Her vi ligger utefor hovedmotuen, 'byen', har vi en praktfull utsikt til palmestrender og asurblått, klart vann. Det ligger et hotel her (resort), Kia Ora, med sine palmehytter (bungalover) på stolper over vannet. Sikkert dyrt, men det ser deilig ut. med varanda og trapp rett ned i vannet.

Denn øya er ca 10 km lang og 7-800 meter bred. Dessuten er høyeste punkt noen få meter over havflaten. Lurer på hva vi har her om 50 år når havet har steget mer. Dette er ett av de områdene som er mest truet av oss (vi fra den rike del av verden), hvis vi ikke klarer å få bukt med klimagassutslipp.

I dag skal Lennart og jeg ta jolle ut til et koralrev og snorkle. Håper det er mye vakkert å se på.

Nuku Hiva, Marqusas

Nuku Hiva, Marquesas, Fransk Polynesia

Nå begynner jeg å roe meg ned til landliv igjen. Snart 3 uker med bare 80 nm tilbakelagt.

På Hiva Oa ble jeg en uke, med lange spaserturer i området rundt havnen. Det tik litt tid før beina var i orden og gnagsårene på føttene ble borte.
Den siste dagen før vi dro videre til Tahuat, ble Lennart og jeg med Jan på Liva på en tur inn i jungelen nord for havnen. Flott tett jungel med tropiske frukter bare å plukke fra trærne. Vi fant papaya, mango og bananer. Utrolig rart og plukke det selv, som vi plukker epler og pærer hjemme.

Tahuata er en liten øy syd for Hiva Oa, bare 8-9 nm til en praktfull bukt med krystalklart vann. Ankret synlig på 9 meter. Innerst en flott sandstrand med kokospalmer like bak. Og videre innenfor kan man plukke lime rett fra trærne.
Langs kanten av bukta var det bratt langs bergsiden og dermid fint sted å snorkle. Som å svømme i et aquarium. Fisk i alle farger, særlig noen stimer av små lyseblå fisk. Og koraller i for det meste brunlige farger.

Et par dager senere stakk Lennart og jeg videre på kvelden, - nattseilas til den 3. støste øya, Oa Pou. 65 nm og 14 timer senere var vi ankret opp bak moloen ved den største byen der. Et praktfult sted med hus og velstelte hager opp jgjennom en dal. Det lille stedet med inbyggertall på 1000 (2000 hele øya) hadde 6 matbutikker, posthus, reisebyrå og 3 skoler, barneskole, mellomstadie og videregående.
Det blir satset meget på utdannelse her i Fransk Polynesia. Frankrike satser mange penger på infrastruktur her, for å kompensere for at de ikke er altfor populære her, særlig etter atomsprengningene på 90 tallet.

Hit til Nuka Hiva ankom jeg torsdag ettermiddag. En fin bidvindseilas som endte i kraftig regn og squalls da vi nærmet oss havnen her. Men ankringen er lett og fin. Bukta er stor så det er god plass. Dett ligger nå 30-40 båter her.
Nuka Hiva er det administrative senteret for Marquesas, men mye mindre en by enn de andre stedene vi har vært. Ikke noe utpreget sentrum, men alt er spredd utover i nordenden av bukta.

Hiva Oa, Marquesas

Josephine og jeg ankom Hiva Oa, Marquesas i Fransk Polynesia den 21. april, etter 24 døgn og 6 timers praktfull seilas fra Galapagos.
Bortsett fra et par svake squalls har vi hatt 10-15 knobs vind nesten hele vein. De 3 første dagene var det lite vind, så det medførte 36 timer motor. Etter det har det gått som på skinner, med en bris mellom sørøst og øst. Et par dager med regn ellers lettskyet og masse sol.
Lennart på Quilla har hatt følge hele veien. Hele tiden innen VHF distanse, slik at vi kunne snakke med hverandre når vi hadde behov for det.

24 dager uten land i sikte virker sikkert som lang tid for dere der hjemme, men dagene går med faste rutiner. Opp når sola står opp, kaffe og en frokost bar(en stang av nøtter, korn og druesukker) som får meg igang. Så er det å sjekke om alt er i orden, seil og rigg, kaste diverse flygefisk som er kommet ombord, og noen ganger små blekksprut. Kl 1800 UTC er det kontakt med de andre skandinaviske båtene som også er underveis. Det skjer med kortbølgeradio, kallt SSB (Single Side Band). Det skjer på 8175MHz. Underveis var også Lovisa, Comedie, Hokus Pokus, og flere. I tillegg åpnet jeg PCen og sendte mine daglige email via satellitt telefon. 2400 baud, men det er ikke mye data, så opplasting og nedlasting tar bare 40 sek. I tillegg tok jeg ned GRIB (værinfo) filer annen hver dag. De brykte ca 1,5 minutter.
Lunch var så det neste på programmet, en skive grovt rugbrød med det som måtte være av pålegg. Kl 2300UTC var det kontakt med Karsten i Panama. Det fikk jeg værmeldinger hver dag.
Etter dette ble det middag.Det bestod av løk og hvitløk, kjøtt fra boks (kylling, pølser, tunfisk eller hva som måtte passe) og ris eller potetstappe til. Alt laget i en gryte.
Ellers ble det mye lytting på lydbøker, særlig midt på dagen da sola var på det sterkeste.

Hiva Oa

Det er alltid spennende å ankomme en ny havn. Særlig etter en lang overfart. Alle fra de båtene som har kommet før oss, klapper når vi kommer inn, særlig oss solo seilere. Mye gjensynsglede.

Hiva Oa er en av de to øyene som vi kan sjekke inn på. Den er administrativt senter for de sydligste øyene i Marquesas gruppen. Den andre øya er Nuku Hiva, som også blir den neste vi går til.

Dette er grønne øyer, med en fantastisk vegetasjon. Det regner litt hver dag, men for det meste sol. De høyeste toppene rundt havnen er hele tiden dekket av skyer, meget vakkert.

Insjekkingen er et kapittel for seg, nesten like enkel som Martinique (man fylte selv ut dataene på en PC). Vi fyllte ut et ark med alle dataene, så hadde vi 12 mnd visa. Ingen kostnat. Sammenliknet med Galapagos som kostet 220 $US. Men de har ikke en rik nasjon i ryggen, slik som de franske koloniene. Her er det på mange måter rikt. Jeg tror det er store overføringer fra Frankrike. Atuona , som byen heter er vakker. Alt er velholdt og grøntarealene blir passet på hele tiden. Og ikke å glemme, menneskene her er smilende og avslappede. Ingen stress, - går man over gata stopper bilene automatisk og førerne smiler til deg.

Her vokser brødfrukt, papaya og andre frukter, og går man en tur er dert bare å plukke, og fra de fleste små elvene, bekkene kan man drikke vannet direkte.

Jeg kommer tilbake med mer info sener, og kanskje noen bilder, men det er litt vanskelig, siden det er meget tregt internett her. Det går via satellit og har liten båndbredde.

Bjørn

Galapagos

Hvilken seilas det var fra Panama. De første to døgnene norlig vind 15 knop. Fin seilas med utspridde forseil. Men etterhvert døde vinden sakte ut, slik at det ble 52 timer for motor. Men hva gjorde det når det ble den absolutt mest behagelige seilas. Flatt hav med noen 3 meters lange dønninger som knapt merktes. og 5-8 knops vind, som til tider gav oss mer en 5 knop mot målet. Hele veien hadde jeg Quilla med Lennart ombord, i sikte. Dety var fint å ikke være helt alene der ute på havet.

Etter 8 døgn og 900 Nm ankom vi Wreck Bay på San Cristobal torsdag 19. mars. Vi hadde ikke før kastet ankeret, så ble vi plukket opp av en agent og tatt med i land for innklarering. En time senere var det gjort og 200 $US fattigere. Dyrt, men det går til et samfunn som virkelig bruker tid og krefter på å bygge nytt. Byen her er i kraftig utvikling, og det bygges mye, spessielt med å gjøre strandpromenaden fin. Det ser ut som om det er en japansk arkitekt som har tegnet det hele. Stensettinger og parkanlegg som mange byer kunne misunne dem. Det jobbes intensivt med utsmykkinger.

Det er en del turister her, men de er ikke i flertall. Galapagos satser ikke på masseturisme, men på de spesielle som er interessert i miljøet og økologien. I går var Lennart og jeg sammen med .... og Helge fra Coquelicot, på rundtur rundt øya. Vi var blant annet i en park for de store Galapagos skillpaddene. Den eldste er over 100 år gammel og veier 90 kg.

I tillegg fikk vi se iguaner som har tilpasset seg strandsonen. De dykket i havet for å få mat og lå i solen for å varme seg mellom dykkene.

Nå har jeg 3000 Nm til neste sted, Marquesas øyene. Dette er det lengste strekket på jordkloden uten landkjenning underveis. Det kiler litt i magen, men vi starter nok til helgen. Det skal bli deilig å bli ferdig med dette strekket. Etter Marquesas er det ikke mer enn 5 dager på det meste mellom øyene.

Det er litt kaldere i vannet her, men ikke som i Panama på stillehavs siden. Der var det ikke mer enn 17 18 grader. Her i bWreck Bay er det igjen rundt 25 grader. Deilig å svømme her, og iblandt sammen med sjøløver. Hele bukta er full av dem, og har du jolla på vannt hopper de oppi for å hvile og varme seg.

Josephine i Stillehaver

Etter en grei passasje av Panama-kanalen er jeg nå i Stillehavet. Ligger til anker i Flamingo Bay i Balboa, like utenfor Panama City.

På Colon siden av Kanalen lå jeg på et ankringsområde som heter The Flats. For å komme i land tok jeg jolla inn til Panama Canal Yacht Club. Et kjent sted blant seilere, men nå er det slutt. Det var en bar der og en liten resturant, med billig mat og drikke. Sist torsdag hadde Lennart, en svensk soloseiler som skal samme veien som meg, det siste måltidet der skulle det vise seg. Fredag morgen kom maskiner og rev hele greia. De visste t det gikk mot slutten for stedet, men de var lovt til 1. april, men dette er Panama som det blir sagt. De sterkeste tar seg bare til rette.

Heldigvis skulle jeg gjennom kanalen på lørdag. I løpet av den dagen fikk jeg ombord 4 lange liner, 10 bildekk som fendere, 2 proffe linehåndtere og Lennart som den 3. og en Kanadier, Jeff som den 4. Kl 1800 skulle losen komme ombord, men det ble 2030 før han kom. Da dro vi inn mot slusene. Vi ble sluset sammenbundet med en stor katamaran i midten og en annen seilbåt på den andre. Katamaranen i midten kjørte motorene for kontroll mens seilbåtene på siden hadde to liner hver til land. I tillegg ble vi sluset bak et stort gresk skip.
Slusingen opp de 3 slusene, ca 25 meter, opp til Gatunsjøen gikk fint. Det er stor turbulens i slusene når vannet kommer inn.
Etter midnatt la vi oss på anker i Gatunsjøen. Ferden videre startet ikke før 0730 neste morgen. Da hadde vi ca 4 timer på å tilbakelegge 27Nm, så det ble full fart på Josephine for å komme fram i tide til slusingen ned. Hvis man blir forsinket, må man betale ekstra fra et depositum man betaler inn. Nå gikk heldivis alt greit så de pengene får jeg tilbake. Totalt kostet transitten av kanalen ca 1000$US.

I løpet av uka skal jeg en siste tur til Colon for å hjelpe Lennart gjennom slusene, og når vi er klare stikker vi videre mot Galapagos. ca 1000Nm fra Panama.

PS. Bilder kommer senere

Ankommet Panama

Etter 9 og et halvt døgn, kunne jeg tirsdag ankre opp i Colon, Panama. Det ble en relativ rask tur, med mye vind og stor sjø, men Josephine håndterte været helt utmerket. Jeg kunne slappe av og nyte lydbøker. Nettene ble noe lange med søvnperioder på maks 30 minutter, men det er utrolig hvordan søvnbehovet blir dekket allikevel.

Onsdagen gikk medt til en lang rekke kontorer før innsjekkingen var i orden.

Ellers er dette en meget kommersiell havn, hvor lystbåtene nesten er i veien, men jeg regner med transit av Panamakanalen i løpet av en uke.

Mer oppdatering senere

Antigua rett før avreise mot Panama

Nå er jeg alene igjen etter 7 deilige uker sammen med Benedicte på Antigua. Det ble ikke så mye seiling, men til gjengjeld fikk vi oppleve Antigua og Barbuda i stort monn.
Vi tilbrakte hele desember i English Harbour, hvor vi gikk turer og svømte i 26 graders vann hver dag. I tillegg fikk Benedicte masse tid til å sømfare strendene etter skjell og koraler, hennes store pasjon. Hun hadde med seg mange kilo i bagasjen da hun dro tilbake til Norge.
Benedicte ble også etterhvert mye tryggere i vannet, særlig etter at hun turde å bruke maske og snorkel. Hun (vi) ble meget fasinert av koralene og fiskene som vi tittet på. Vannet var noen ganger så klart at vi kunne ta noen undervannsbilder.

I begynnelsen av januar seilte vi til nabobukta Indian Creek. 2Nm hver vei. Så det var en 'lang' seilas. I Indian Creek hadde vi bare selskap av en båt til. Så det ble 5 dager med avslappende fred, med svømming og turer i land. Men siden vi er omringet av mangrover, var ikke badevannet så klart, men like godt å svømme i.

20. januar dro vi ut på en litt lengre seilas, til Barbuda som ligger ca 25 Nm nord for Antigua. Det er flat sandøy som bare er 15 meter over havet. Vi ankom Spannish Point på ettermiddagen og med sola i ryggen, manøvrerte oss trygt inn blant koralene, og ankret i 3 meters krystalklart vann. Fantastisk fargespill mellom turkis sandbunn og grunne koralområder i nesten brunt. Det blåste en frisk bris hele tiden mens vi var der. Og det var hele tiden et bulder fra atlanterhavs dønningene som slo inn over revet. Det medførte også en konstant strøm forbi båten, som gjorde det litt vanskelig å svømme rundt båten.

Barbuda er et helt særegent fenomen i Caribien. Inbyggerne der vil ikke ha øya utbygd med hoteller og resorter. Så strendene er for det meste helt uberørte. En meget fredlig plett. Og det var på det meste 5 båter ankret der.

Vel tilbake i English Harbour den 28. januar får vi høre at en Australsk seiler var blitt skutt og drept like utenfor marinaområdet den 22. januar. Se historien.

4. februar var tiden for Benedictes visitt slutt, så nå starter de lange seilasene, først 1060 Nm til Panama. Jeg regner med å bruke 8-9 dager.

Avreise mot Panama er satt til søndag 8. februar.

Chaguaramas - Antigua

Nå er det bare knappe en uke til Benedicte kommer ombord. Hun kommer den 16. des og blir i 7 uker.
Vi kommer da til å seile småturer her i det norlige Karibien.

Antigua er Karibiens seilsentrum, spessielt for de store båtene.

Jeg ligger for anker i English Harbour på sydsiden av Antigua.

Turen hit gikk ganske kjapt, litt over 2 uker på de 450 Nm fra Chaguaramas i Trinidad.

Jeg kom tilbake til Chaguaramas den 15. sept. etter deilige 3 måneder i Norge. Tiden i Norge ble fin, med mange gjensyn av familie og venner. Og - mitt nye barnebarn, Unni.


Tiden i Chaguaramas gikk med til mekking. Mens Josephine stod på land, ble den slipt ned til bar glassfiber under vannlinja. Den fikk så god tid til å tørke skikkelig, før 5 lag med epoxy og 2 lag epoxy primer ble lagt på. Til slutt 3 lag med bunnstoff. Dette var desidert den største jobben.

I slutten av oktober ble Josefine sjøsatt igjen og jeg kunne sove i båt igjen. Den lange tiden på land var over. Tiden hvor jeg ble spist opp av mygg og hvor temperaturen var så høy at jeg svettet flere liter i døgnet. Dagen svett og natten mygg.
Men nå er den tiden over.


Etter 3 uker ved brygga, satte jeg kursen nordover igjen. Grenada, Union, Tobago Keys, Bequia, Martinique, Dominica, Iles des Saintes, Guadeloupe og så Antigua. Samme ruta som i våres. Så når Benedicte kommer ombord blir det nye øyer å se, Barbuda, St. Martin, Virgins osv

Til dere der hjemme ønsker jeg dere alle en God Jul og et Godt Nytt År.

Josephine har nå Iridium telefon

Dette betyr at jeg kan nås uansett hvor jeg er, - hvis telefonen står på. Men det koster nesten $2 pr minutt. Istedet er sms billig.
Men sms kan ikke sendes fra en mobil telefon, bare som epost.

Nummeret er 00881631573919
sms: send en epost med denne addressen: 881631573919@msg.iridium.com
sms'en kan bare være på maks 120 tegn, og husk å ikke skriv i emne feltet på eposten.

Jeg vil senere lage ny email addresse for lengre meldinger.

Ellers har det vært 3 fine måneder sammen med Benedicte i sommer.

I tillegg har jeg hat besøk av Marit, Lisa og mitt lille barnebarn Unni. De har vært i Norge 5 uker og reiste tilbake til Cape Town sist fredag.

Søndag 14. september reiser jeg tilbake til Josephine på Trinidad. Da skal hun klargjøres for nye eventyr, - Stillehavet neste år?? Vi får se hvor haren hopper. I alle fall blir det jul på Bequia, sammen med 50 talls skandinaviske båter.

Jeg har blitt bestefar!!!

14 mai kl 0500 fødte Marit lille Unni, 3,8 kg og 51 cm lang. Alt står bra til med alle.



Ellers er jeg nå i Grenada og avventer avreise til Chaguaramas i Trinidad igjen. Der skal båten på land for orkansesongen og jeg drar til Norge for 3 måneder.

Mer kommer siden

Bequia, St. Vincent

Hei alle.

Etter snart 4 uker her i Caribien, er Benedicte og jeg kommet til Bequia. Det er påske og de aller fleste leiebåter er utleid til europeere. Så nå er det trangt i de fine stedene. Spessielt her i Grenadinene.

Den 1. mars ankom Benedicte til Trinidad og båten, noe forsinket og veldig trøtt etter reisen, som tok over 30 timer på grunn av forsinkelser og ombookinger. Det ble en varm overgang for Benedicte, 30° om dagen og ikke lavere enn 25° på natten, men heldigvis en liten svalende vind.

Chaguaramas er ikke et sted å være hvis man ikke har mye å gjøre med båten. Dette er en havn får store båter og skipsverft, i tillegg til supplybåter til oljebransjen her. Trinidad har store oljeforekomster og økonomien er like avhengig av dette som Norge. Så seilbåtene blir bare en del av dette miljøet. Vannet i havnebassenget er nok rent i og for seg, men veldig ofte ligger det en liten oljefilm på vannet, så bading blir det lite av. Jeg måtte allikevel en tur i vannet for å rense propellen for groe.


Siden Tobago ligger østnordøst for Trinidad, blr seiltur ditt en kamp mot vind, strøm og stampesjø, valgte vi å ta en tur dit, sammen med svenske Ylva og Jonas med en katamaran ferge. Den tok behagelige 2,5 timer dit, og rimelig også, 45 kr. hver vei. På Tobago bodde vi på et enkelt gjestehus i turistområdet. Dessuten leide vi en bil o dro helse øya rundt i løpet av en dag. Litt vanskelig til å begynne med å venne seg til venstrekjøring og i tillegg smale svingete veier. Men det gikk bra uten en skramme på hverken bil eller passasjerer.
Tobago har mange fine strender, så Benedicte og jeg tok morgenbad mellom kl 7 og 8 de to dagene vi bodde der.


På ettermiddagen den 10. mars dro vi fra Trinidad mot Grenada. Vi bergnet maks 20 timer på de 75 Nm dit. Til å begynne med holdt vi fin bidvind kurs mot målet, men etterhvert som vi kom på dypere vann fikk havstrømmen mot vest mer og mer tak i oss. Snart hadde vi 30° kursendring mot vest og det gikk ganske tregt. For å få litt større fart begynte vi å motorseile. Allikevel ble ikke farten større enn litt over 4 knob.

Etter 24 timer kunne vi slippe ankeret i en liten lagune av en havn i St. Georges Town på Grenada. Øya kalles Krydderøya fordi den er ganske fruktbar og det dyrkes både krydder og urter. På grunn av høyden på øya, er det en del regn der, spessielt mellom juni og september. I Caribien er som oftest de høye øyene grønne, mens de lave er brune og tørre. Allikevel er det en del skog som overlever med lite regn. Mange av de større øyene har også en form for regngskog oppe i høyden.

Neste øy, bare 20 Nm unna, heter Carriacou. Mot vest ligger en fin dyp bukt kalt Tyrrel Bay. Der kunne vi ankre på 4 meters dyp på lys sandbunn. Det første man gjør er å hoppe i vannet og sjekke at ankeret sitter dypt og godt i sandet. Ikke noe problem å se i så klart vann.
Grenadinene har en lang tradisjon med båtbygging i tre. Seilbåtene blir bygget rett på stranden, uten tegninger, bare etter erfarent øyemål. Disse båtene er meget gode seilere.
Avstandene mellom gode ankringsplasser er meget korte i dette område. Ny fin bukt med 5-10 Nm fra hverandre.

Tobago Cays
Dette er definert som nasjonalpark og er et område med koralrev og små øyer innenfor. Dette er et av de fineste snorklings området i Caribien. Mot en liten strand snorklet vi over fargerik fisk og havskillpadder. Disse var så vant til mennesker at de uberørt gjorde sitt, mens vi svømte over og iaktok dem.

Grenadinene har 'boatboys'. Der alt fra hyggelige handelsmenn til innpåslitne 'tiggere' (har lite av interesse å selge og gir seg ikke). De vi møtte her var av den hyggelige typen. En av dem, Mr. Fabulous, tilbød oss en barbecue på stranden, hummer.
Siden det var Benedictes og min årsdag for å treffes, valgte vi å takke ja til tilbudet. Og hvilket måltid. Vi fikk en halv grillet hummer hver, med diverse grønnsaker og poteter til. Og hummeren var noe av det største jeg har sett. Og det smakte fortreffelig.

Men det er alltid en slange i paradis. Her, nordlig dønning på grunn av en storm mye lenger nord i Atlanterhavet. Disse dønningene har en lei tendens til å krype inn i ellers rolige bukter. Så vi valgte å gå til Bequia. Vi ankret utenfor den lille byen Port Elizabeth. Men dønningen krøp også inn her, men vi fikk ankret slik at vi fikk den for det meste bak fra og da ligger Josephine ganske fint i ro.
Dette er en av de mere populære ankringshavnene her og var dermed fullpakket av båter. Men det er alltid mulig å finne et punkt hvor ankeret kan slippes uten at en blir for nærgående til andre.

Josephine har fått nytt telefon nummer

+44 7872 221709

Det koster ca $0,90 å ringe hit.

Chaguaramas, Trinidad.

Ankret opp i bukta her idag kl. 10 lokal tid, dvs kl 15 skandinavisk tid. Litt trett etter en siste natt til sjøs med minimalt med søvn. Over hele Atlanteren har jeg sovet ganske godt. Lite til ingen trafikk. 5 skip innenfor siktdistanse på 3 uker. Men i natt nærmet jeg meg land og måtte passe meg for ett 10 tals skip, fiskere, og en meget urolig værtype. Vinstille, regn, kraftig vind, vinstille, regn osv.
Men hva betyr det når man er framme, og kan treffe andre seilere?

Jeg ser av bloggen at Bjørn Daleng har lagt inn værsituasjoner i forbindelse med posisjonene. Det ser ut til å stemme meget bra med det jeg har opplevd. Vinden har gjennomgående vært sterkere en det som er normalt, og dermed også høyere bølger. Men tross dette har jeg opplevd hele turen som lettere enn jeg hadde fryktet. Av en eneste grunn - Josephine har tatt godt vare på meg. Hun har oppført seg eksemplarisk i sjøen og vinden, og vindroret har ikke feilet en eneste gang. Det er nesten slik at jo mer det har blåst, jo stødiere har Josephine tordnet av gårde. Jeg kan bare bøye meg for henne.Dessuten ble det lite variasjon på seilføringen. 2 rev i begge seil og jeg behøvde ikke å tenke på squalls (tordenbyger), for jeg hadde minimum seilføreing mer en halve tida over.

Jeg startet fra Las Palmas 29. januar, etter flere uker med kraftig sydlig til sydøstlig vind. 29. skulle den ligge på vestlig, og det gjorde den, men i styrke opp til stiv kuling, men det visste jeg ikke før jeg var midt oppe i det. Den første natten ute satte vinden igang, og jeg ble sjøsyk. Jeg revet til minimum seiføring og la meg til i slingrekøya. Opp en gang i blant for å kontrollere at det ikke var noen på kollisjonskurs.

Kulingen fra øst, var ikke det eneste, i tilleg var det en kraftig dønning fra nordvest, og det skapte en meget rotete sjø. Brottsjøer slo over cockpit og en lette seg innunder luka og ned på kartbordet. Elektronikk liker ikke saltvann. Farvel trådløsmus og mobiltelefon.
Etter 3 dager letnet været og sjøen noe og jeg begynte å få litt appetitt. Og etterhvert kom jeg inn i rutinen med søvn, utkikk, spising, lesing, lytte på lydbøker osv.

Så hvordan artet et døgn seg for meg mens Josephine førte meg over Atlanteren.
Kl 2400 - 0130 Ta ned værfakser fra New Orleans. De viste vindstyrker og retninger hele tiden.
Kl 0130 . 0800 Sove med korte oppvåkniger for å ta en runde og sjekke at alt virker ok.
Kl 0800 Sjekke om det er noen på Kortbølge kanal 8182 (dødt hele turen)
Kl 0900 Spise frokost, ta medisiner
Kl 1130 - 1200 Lytte på amatørbåndet med seilere som snakket sammen
Kl 1200 Starte Spot for utsendelse av posisjon
Kl 1400 Lunsj
Kl 1800 Middag

Og innimellom leste jeg , satt ute i cockpit, lå i sjøkøya og hørte lydbok.
Det ble liksom aldri kjedelig.
I tilleg kom nødvendige endringer av seilføring og vindror ved behov. Som oftest reduserte jeg seilene ved skumring, slik at jeg slapp å gå på dekk midt i natten.

Den 16. februar fikk jeg følge av en 30 pilothval. De kom tett opp til meg og var nysjerige på hvem Josephine var. Store flotte dyr, ca 5 - 7 meter lange.

Ellers har ingen større båter vært særlig nærgående. Den nærmeste var 2,2 sjømil unna.Kunne følge den på AIS en time før passering, slik at jeg kunne forutse hvor nær den ville være.

Nå skal det bli godt å få en natt søvn i en køye som ikke prøver å kaste deg ut. God Natt.

15. Posisjoner plottet på kart

Hvis du klikker på bildet får du se det større!

14 - Posisjonsrapport over Atlantern

Posisjon 27. jan

Posisjon 1. februar

Posisjon 4. februar

Posisjon 5. februar

Posisjon 6. februar

Posisjon 7. februar

Posisjon 8. februar

Posisjon 10. februar

Posisjon 11. februar

Posisjon 13. februar

Posisjon 15. februar

Posisjon 16. februar

Posisjon 17. februar

Posisjon 18. februar

Posisjon 21. februar

13. Reisebrev - Las Palmas, Kanariøyene

Her er jeg nå!

Hei alle venner. Det er lenge siden det har vært en oppdatering.

Som dere ser av tittelen ligger jeg nå på Las Palmas og gjør de siste forberedelser for å seile over Atlanteren. Men først et lite resyme av fjorårets seilinger.

Jeg forlot Tyrkia 10. mai og begynte den lange turen ut av Middelhavet med Karibien som mål. Jeg fulgte nesten den samme ruta som året før (men i motsatt retning). For at det ikke skal bli bare en opplisting av turer, plukker jeg ut noen opplevelser og steder gjennom sommeren og høsten.

11. mai Panormitis på Simi.

Dette er den perfekt utehavn. Tidlig i mai er det få seilere ute og dermed har man bukta nesten for seg selv. Bukta er en del av et stort kloster (fysisk stort, men det bor bare av et par greske prester der). Klosteret ligger vakkert til i bunnen av bukta. Benedicte og jeg var her også 3 uker tidligere, da hun tok en rimlig ukestur til Rhodos. 

Egeerhavet er fult av flotte utehavner og ankringsplasser. Siden det var så tidlig på året, valgte jeg havner som var trygge for alle vindretniger. Det ble denne ruta.

Simi, Astipalia, Santorini, Paros, Serifos, Kytnos for så til sist å være tilbake på Poros den 25. mai.

Siden jeg skulle hjem til Benedicte med fly fra Preveza den 12. juni, ble det en del transport etapper.

Ankom Preveza 6. juni og organiserte med Stig på "svenskebrygga", slik at jeg fikk plass. Stig er en eldre seiler som har etablert seg på en av bryggepirene i Preveza, med sin seilbåt og campingvogn. Han følger med at båtene ligger trygt mens eierne er hjemme en tur. 

12. juni kom jeg hjem til den våteste østlands sommeren i manns minne. Men det var fint å være en tur hjemme hos Benedict og treffe venner og kjente.

13. juli var jeg tilbake i båten og hadde ett klart mål. Pollensa på Mallorca innen 11. august. Da skulle Benedicte komme for å seile med meg. Tibakelegge 1000 Nm på mindre enn 4 uker. Ville jeg rekke det?

16. juli 0145, heiste jeg anker og startet mot Italia. Jeg hadde ikke klart å sovne, så i stedet for å ligge å vri meg startet jeg på turen. Dagen før hadde jeg problem med å starte motoren. Startbatteriet var flatt. Jeg fikk det ladet og motoren startet. Det var bra, men..... Ut på formiddagen etter 15 timers motorgang begynte jeg å kjenne en stikkende brent lukt. Jeg sniffet rundt få å kjenne hvor lukten kom fra. Startbatteriet kokte og var glodhett. Heldigvis fikk jeg koblet det fra, slik at jeg nå starter motoren på forbruksbatteriene. 

På ettermiddagen den 17. juli ankom jeg Rochella di Ionica på 'støvelsålen'. 220 Nm tibakelagt.

Marinaen er stor og godt beskyttet. I tilleg er den gratis de første 3 dagene.

24. juli, Marina di Sole, Cagliari, Sardinia

Ankom Cagliari etter nesten 2 døgn fra Scicilia. Det var i siste liten. To timer etter ankomst blåser det stiv kuling fra nordvest. Godt å være i havn. Lufttempraturen er nesten 40°C, så det føses som å være i en varmluftovn. 

Cagliari er en stor by, og ganske vakker, spessielt den gamle bydelen som ligger høyt over resten av byen. 

Etter 3 dager ga vinden seg og jeg seilte til en utehavn som heter Mafatano. Ikke før jeg hadde ankret opp, startet nye 3 dager med kuling fra nordvest. Lå trygt og fint.

2. august, Mahone, Menorca

Tibake til Mahone etter mer enn et år siden jeg forlot Spania. Ankringshavnen er en av de beste i Middelhavet. Da jeg kom var det trangt om plassen, men det gikk greitt å finne et punkt å slippe ankeret. 

Menorca er den fineste av de Baleariske øyene. Dem kalles den vindfulle øya. Det blåser mer her enn lenger vest, men havnene og øya er så mye vakrere. Derfor ble det hit vi dro da Benedicte kom obord 12. august for 3 deilige uker. Vi seilte og ankret opp i vakre omgivelser, og meget trygge ankringshavner. 

1. september, Pollensa, Majorca

Etter en biltur rundt på Mallorca, reiste Benedicte tilbake til Oslo, og jeg var atter alene igjen.

Mallorca er også en vakker øy. Spessielt nordkysten er voldsom og fjellrik. Vakre utsikspunkter og små bortgjemte landsbyer.

27. september, Almerimar

Dette er en av de rimligste overvintringshavnene i Spania. Her er det flere hundre båtboere. Ganske mange skandinaver. Havnen er stor og trygg, med mange boligblokker, men som desverre for det meste står tomme. Utbyggerne forventer for høye priser i forhold til etterspørselen. Stedet er ganske sterilt og lite å ta seg til utenom å spise og drikke i sosiale omgivelser. En typisk velkrohavn. Dvs en havn som holder deg fast jo lenger du er her. Etter 6 uker rev jeg meg løs og seilte videre.

17. november, Gracioca, Kanariøyene

Ankom midt i natten etter nesten 5 døgn fra Gibraltar. Turen gikk meget fint. Fin nordlig vind som førte meg ganske behagelig av sted.

Graciosa er den minste bebodde øya i Kanariøyene. Den ligger nord for Lanzarote. Det er en fin havn og en liten landsby der. Ellers er det for de meste ørken og lavafjell. 

26.januar, Las Palmas, Grand Canaria

Det er 2 måneder siden Josephine kom hit. I mellomtiden har jeg vært en tur hjemme i Norge i julen. Stresser nå med de siste forberedelsene før overfarten til Caribien. Været er ganske merkelig for tiden. Det blåser kuling fra sydlig retning. Hva kan man gjøre mer enn å vente på bedre bør?

Følg med videre på bloggen, den vil bli oppdatert med posisjon ganske ofte. Kanskje hver dag på hele overfarten.

12. Reisebrev - Marmaris Yacht Marina, Tyrkia

Det båser kuling fra syd og regnet bøtter ned. Ny frontpassasje er på gang. Men det er ikke normalværet her i det sydvestlige hjørnet av Tyrkia. For det meste er det 15-20 grader med strålende solskinn. Våren er her, elller skal vi si etter norsk standard, sommern er her og snart begynner Josephine å seile igjen.
Hun har fått mye nytt siden siste reisebrev, - mer enn 8 måneder siden. Så la oss begynne der.
Jeg forlot dere på Vulcano i Italia. Etter nesten en uke i den nordvestre havnen, med nydelig rolig vær, begynte det å komme varsel om værforandring. Ny norvest var på gang.

I solrenningen den 29. julig heiste jeg ankeret og sammen med Unique startet vi turen mot Hellas. Og da måtte vi passere Scylla og Karybdis, Odysseens monstre i Messina stredet. De er henholdsvis sterke vindkast og store strømvirvler. Strøvirvlene er ikke slik idag som på Homérs tid, takket være et jordskjelv for mange 100 år siden. Bunnforholdene ble endret. Men strøm var det - og virvler. Vi hadde planlagt tiden slik at vi ville bli sugd sydover av strømmen og vi fikk også opp til 3 knobs medstrøm. Så turen gjennom stredet var unnagjort på 3-4 timer.

Messinastredet og sydkysten av Italia har ingen egentlige ankringshavner, og det er lang avstand mellom marinaene og kystlinjen er flat med mye sandstrender. Men i rolig vær kan man ankre hvor som helst på en slik kyst. Etter 20 timers seil og motor fant vi en antydnig til en odde som skjermet noe fra syd og ankret der for natten. Og det ble en rolig natt.

Neste morgen startet vi igjen rett før kl 6. Opp med anker, sette kursen og gå for motor, heise seil og håpe på vind. Og vind ble det. De kalles katabatiske vinder. De kommer fra land og følger dalganger ut mot havet. Bare en halvtime etter avgang fikk vi den første. Josephine krenget og skjøt fart. Men krengingen ble litt for mye, så inn med 2 rev i for- og storseil. Vi dundret av gårde i frisk vind og flatt vann. Nydelig seilas. Men hvor ble det av vinden. Den døde hen og ut med revene igjen - fulle seil og fin fart. 10 minutter senere ny kuling som varer et kvarter og dør igjen. 5-6 ganger ble det inn med rev, ut med rev intil vi var forbi det litt mer fjellrike delen av kysten. Senere døde vinden helt og det ble motor igjen. Som vanlig. Det sies at man kan ikke seile i Middelhavet. Enten er det vinstille, eller så blåser det hatter og høy. Og det er erfaringen min også. Den totale tiden under seil er neppe mer enn 25%.

Golfo do Squillace kan oversettes med vindbygebukta. Vindbygene var fraværende da vi passert på vei til en liten plass som heter La Castella. Men sjøen var som en kokende gryte. Korte, krappe bølger fra alle kanter sloss om å stoppe framferden, men med 3-4 knop kom vi allikevel fram til en fin ankringsbukt, trodde vi. Kl 21 begynte flere utediskotek å slåss om lydrommet, helt til kl 04 om morgenen. Ferieparadis?!?!

Vi kom oss videre litt for sent neste formiddag. Vi skulle til Crotone, den største byen på undersiden av støvlen. Nordavinden hadde alt fått tak. Vi måtte rundt en odde, så 3 timer motvind før vi kunne falle av mot Crotone havn. Her er det en relativt stor marina. Jeg gikk inn å så etter en plass å ligge, men ingen var interessert i å hjelpe en aleneseiler, så jeg gikk ut igjen og ankret rett utenfor moloen i le for nordvest vinden. Det var 2 andre seilbåter ankret der fra før. Nydelig strand og klart vann over sandbunn, som gir det aller beste ankerfeste. og det fikk vi trenge senere i den uken vi var der. Det dro seg opp kuling fra syd, men heldigvis lite bølger og ankeret holdt.

Crotone er en stille, søvnig by, langt vekk fra det meste i Italia. Hovednæring er fiske, i tillegg til noe gassproduksjon. Det sto 5-6 plattformer i havet utenfor.

Men i august snus byen på hodet. Fra 1. august gjøres strandgata om til gågate og konsertplatformer, uteresturanter og utebarer overtar hele gaten. Feriebyen overtar og gatene er fulle av ferierende itaienere. Det var artig å se den transformasjonen fra den ene dagen til den neste.

Tidlig på morgenen 4. august startet vi på seilasen til Hellas, det vil si til Levkada (Lefkas), - 164 nm. Da skulle vi kunne ankomme der tidlig på ettermiddagen neste dag. Turen startet med motor, men utpå formiddagen startet sønnavinden, som vi hadde hatt di siste dagene for anker. Inn med et par rev og vi hadde en av de beste seilasene på lenge. Helt til midnatt, - da begynte lyn å flamme opp i horisonten bak oss og været nærmet seg. Det var bare en ting å gjøre. På med motor, ned med seil, starte radaren og skalke alle luker. For autopilot styrte vi videre mot Levkada. De første regn- og vindbygene med lyn og torden var over oss like etterpå. Men inne i båten var det tørt og trygt. Jeg kunne følge med hvor bygene og andre skip var, rundt meg. Dessuten holdt Kari eller Svein utkikk for meg fra deres posisjon like ved.

Utpå morgenkvisten var været passert og vi kunne så smått begynne å seile igjen i en fin nordlig bris.

Klokken 13 gikk ankeret ut i havnen i Levkada. Dette er en av de få havnene i Hellas som både har marina, bykai og tillater ankring. Og det var deilig å ligge der for anker og se på trafikken og livet inne i byen, samtidig som ettermiddagsvinden blåste varmen vekk. Det var over 30 grader i skyggen, så vinden var en velsignelse.

Levkada er en av de Ioniske øyene. Sammen med Corfu i nord og Kefelonia, Itaka og Zakynthos danner en kjede av øyer vest for det greske fastlandet. Og innenforer det en mengde mindre øyer oo ankerbuktene er nesten utallige. Derfor er også området flittig brukt av charterselskapene (seilbåter). August er toppsesongen for seilere i leide båter. De kommer gjerne i svermer og fyller en ankringsbukt i løpet av noen minutter. Og så er det forhåpentlig stille igjen.

For at alle disse båtene skal få plass, ankrer de på en spesiell måte, nesten som i norske skjærgården, istedet for baugen mot land, legger de akterendet dit. De ankrer med hoveankeret i baugen, bakker i full fart mot land (for å ha styre fart), brå stopper og sender jolla inn med et langt tau som festes der, for så å stramme opp ankeret. Fender mot fender ligger så båtene tett i tett.
Heldigvis er det såpass god plass flere steder at det går å ankre på svai. De vil si å svinge med vinden slik at baugen alltid vender mot den.
Abeliki på Meganisi, og Nidri på Levkada var slik. Bukta tvers over for Nidri er helt klart den tryggeste ankrings havna i det Ioniske hav. God leirbunn og fin beskyttelse mot alle vinder. Disse to havnene ble basen vår de neste to månedene.

20. august kom Benedicte ombord. 14 dagers charterfly Oslo - Preveza. Hun ankommer på kvelden til Levkada, over 30 grader varmt. Vi ror ombord med bagasjen og har en vakker varm stjerneklar natt ute i cockpiten.
Neste dag provianterer vi og kommer oss avgårde. Temperaturen stiger mot 40 grader og det er deilig å være vekk fra byen, og kjenne brisen istedet.

Abelaki er igjen målet. Vi blir der i flere dager. Går turer i land og svømmer i nesten 30 graders vann. Vi seiler også til Vahti på Ithaka, som sies å være Homérs by. Der får vi oppleve den vanlig forekommende vinden inn i havnen. Det blåser kuling inn der når vi ankrer opp. Akeret sitter og vi er trygge. Men vi skulle jo en tur i land. Men det kan vi bare glemme. Sjøen er rotete og en jolletur ville gøre oss gjennomvåte. Men neste dag er det flatt og vindstille.

Vi drar videre til en buktpå fastlandssiden av Ioniske hav. En grunn, relativ stor bukt. Det er bare en 5-6 båter der og freden senker seg i en nydelig naturperle. en slags lagune med en liten åpning i sydvest. Bortsett fra noen fiskerhytter i det fjerne, er vi langt fra andre mennesker enn de i de få båtene som er her. På kvelden vaker fisken og Benedicte hører flaggermus. Og over oss en stjerneprakt som viser hvor liten man er.

I Nidri leier vi en bil for dagen da Benedicte skal hjem igjen. Hennes fly går i 23 tida på kvelden så vi tar en biltur rundt Levkada før vi ender på flyplassen. Øya er mye mer fjellrik en man skal tro. Veinettet er svingete og bratt. Men vakkert. mange fine utsiktspunkter på veien.

Etter at Benedicte har dratt kommer en uro over meg. Det er september og jeg vil vestover igjen. Mot Kanariøyene og Karibiske hav. Jeg begynner forberedelsene , gjør klar båten og drar til Levkada by med båten for utklarering. Dieseltankene fylles, men det er en tvil i meg. Jeg klarer ikke å få meg til å klarere ut av Hellas. På vei tilbake til Nidri seiler jeg i fin bris, men som blir mindre og mindre. Like før Nidri starter jeg motoren, men det går ikke noe fortere. En lyd som om noe slurer. jeg får seilt med den lile vinden som er tilbake til ankers. Og hva ser jeg, - propellen slurer på akslen. Så det er vel noe som sier meg at jeg skal tilbringe lenger tid i Middelhavet.

Ny kile mellom propellen og akslen blir laget og alt er i orden igjen, men nå er jeg rolig på at jeg skal bruke mer tid her.

Nå starter en tid med mye vedlikehold på båten. Alt treverk på dekk blir slipt, oljet og lakkert. Plast blir pollert. I tillegg til det sosiale mellom båtene. Jeg er en flittig gjest hos Kari og Svein på Unique, - og mens Kari er i Norge en tur, bruker også Svein mye tid på vedlikehold.

2. oktober kom Benedicte obord igjen. Hun hadde fått seg en tur på et av de siste charterflyene til Preveza. Billettpris -50kr. + avgifter. Totalt 150kr. Hun hadde bilett tilbake fra Athen 20. oktober. Vi skulle ut å seile igjen, - mot ukjent mål, i all fall delvis.
Men først tlbake til Nidri og Abelaki for å si foreløpig farvel til Kari og Svein på Unique. De skulle fortsette litt til i Ioniske hav før de planla å dra mer østover.

Første havn ble lagunen vi lå i forrige gang, men nå alene. To fredlige dager før vi dro inn i Patras gulfen. Litt ustabilt vær, og Svein sender oss en sms om en skypumpe som passerer dem i nærmeste laget, - mot Patras gulfen. Men heldigvis så vi den aldri. Istedet fikk vi lyn og torden på vei inn til Mesalonghi. En lang kanal i et våtmarksområde forbinder havnen og havet. Meget vakkert skulle det vise seg på morgenen neste dag. Sol gjemmom morgen dis og åpne fiskebåter som ros sakte framover.
Byen var fin, men vi så den bare i pøsende regn, så den fikk ikke vist seg fra sin beste side.

Neste dag ble etterhvert solfylt med frisk bris fra vest. Vi passerte den nye høybroen over sundet mellom fastlandet og Peleponnes. Til slutt havner vi på en liten øy som heter Trizonia. På innsiden er det en meget godt byskyttet 'marina' . Betongen er klar men ingenting av det en marina har, finnes. Vann, strøm, dusj toalett osv. Men det blir gratis så da så. Det har mange seilere funnet ut, så havnen var fylt av godt fortøyde båter med og uten folk ombord, - for overvintring.
Den lille landsbyen er en perle. Noen få barer og restauranter omkranser en plass på landtungen mellom havnen og sundet på den andre siden. Der er det en bukt med små fiskebåter og en ferge til fastlandet.

Benedicte vil så gjerne se oldtidsbyen Delphi, så neste dags ettermiddag drar vi mot Itea, den nærmeste havnebyen. Men været endrer seg underveis, og idet vi runder odden for å gå nordover, møter vi kulingen midt imot. Med liten framdrift, vind og regn velger vi å gå inn i en liten ankringsbukt og blir der natten over.
Neste dag når vi Itea med fortsatt kuling imot, men heldigvis ikke regn.

Nordakulingen fortsetter også neste dag da vi tar en buss til Delphi. Oldtidsbyen ligger ganske høyt opp i fjellene bak Itea, og det er mye kjøligere enn jeg trodde da vi dro fra lavlandet. Selv med kjølige regnbyger er Delphi verdt et besøk. Området er stort og bratt. Heldigvis er det et museum der også og det var deilig å kunne se de beste tingene som er gravd fram, uten å fryse.

Det fortsatte å blåse kuling fra nord også neste dag, men vi dro allikevel mot Corint og ankom der på ettermiddagen til en liten havn med urolig sjø innenfor. Men vi fant en plass og med alle fendre ute lå vi bra.

Neste dag passerte vi Corint-kanalen og var endelig i det egeiske hav. Mange fine ankringsplasser i nærområdet. Vi endte etter hvert i Poros. En vakker by på øya Poros.

På 70-tallet var Benedicte på interai,l blant annet til Hydra. Så dit måtte vi dra. Fikk en fin plass på innersiden av den nordre moloen. En bra plass hvis det skulle plåse opp fra nord, trodde vi.

Hydra er kanskje mest kjent for en del kjendiser som var der på 60-, 70-tallet. Blant annet Leonard Coen og Axel Jensen. Buen Hydra er meget vakker og ligger i en bratt li rundt havnen. Det er ikke biler der, bare mange 100 esler og noen få traktorer. Så alt blir fraktet på esler, eller båret på apostlenes hester.

Så kom stormen. Som sagt lå vi ikke så verst bak moloen og godt fortøyd. Men etter oss kom det inn en 40 talls charterbåter som delvis lå mot kai og delvis lå i 4 rader bak oss og den nordlige moloen. Sjøen inne i havnen ble meget rotet. Båtene bak oss hoppet og danset, nesten en slags ballett. Men heldigvis ble ingen skadet, hverken båter eller mannskap. Etter 3 dager var vinden løyet så mye at vi kunne dra derfa. Hydra er ingen god havn når meltimien blåser som verst.

Tilbake til Poros fant vi en bøye vi kunne låne. Siden Benedicte skulle hjem fra Athen, tok vi begge en ferge til Pireus og tok en natt på hotel før hun fløy hjem.

Tibake i Poros hadde jeg begynt å tenke på hvor jeg skulle overvintre. Hellas eller Tyrkia. Bli i EU og ta sjansen på det (max 18 mnder i EU uten å måtte betale moms på båten) eller krysse Egeerhavet.

Etter en ny storm fra nord liggende på bøye i Porossundet avgjorde valget. Jeg må ligge i en trygg marina. I Hellas er det meget dyrt, - også om vinteren. Marmaris Yacht Marina var et alternativ, men over 200 nm unna. Krysse Egeerhavet med nye stormer. Oktober, november er beryktet for det.

Heldigvis kom jeg i kontakt med en svensk båt, Tarsia II, en Colin Archer bygget i stål. Den skulle også til Marmaris, med 3 menn ombord, og Mats som eier og skipper. Jeg bestemte meg for åslå følge.

Så på morgenen 2. november dro vi til en liten havn på Kitnos tok. Etter 9 timer førtøyde vi i Loutra,en landsby med 10-15 hus rundt en god havn. Da vi kom dit var vi de eneste gjestende båtene og kunn fortøye langsides til betongkaien. Senere på kvelden kom også danske Peter i seilbåten Rosa. Han skulle også til Marmaris.

Loutra ble vår havn i 3 dager. En ny storm passerte oss. For noen av oss begynte tiden å bli knapp. Mannskapet tim Mats skulle hjem fra Istambul den 14 nov, og jeg hadde fly hjem fra Aten den 15. Så vi bestemte oss å ta nattseilas fra Kitnos til Kos, tversover hele Egeerhavet. Kl 12 den 5. satte vi kursen østover. Det var blitt ganske kjølig, bare en 10-12 grader, - og på fjelltoppene på de nærmeste øyene hadde snø over 500 meter. Heldigvis ble det varmere igjen utover kvelden og natten, så det ble ganske behagelig å sitte ute og holde vakt.

Peter hadde nok en tøffere tur en oss andre. Hans autopilot var til reparasjon, så han måtte for det meste stå til rors. Innimellom skar han avgårde på en helt annen kurs mens han måtte slippe roret av diverse nødvendige erend. Men etter 20 timer kunne vi fortøye i Kos havn. Nå var det verste gjort.

9. november ankom jeg Marmaris. Etter 2 dager i Simi.

Marmaris Yacht Marina er en meget populær overvintringshavn. Her er det mer enn 1000 båter, i sjøen og på land. Opp imot 100 båter er bebodd. Så det er et fint milø her. Marinaen ligger ca 8 km syd for Marmaris by, men det er lett å komme seg dit når man trenger det. En gratis ferge går to ganger daglig i tilleg til en dolmus (minibuss) som går hver time og koster 9 kr. Egentlig er det deilig å ikke ligge midt i byen, med det det betyr av støy. Her ute er det stille og fredlig og et fint turterreng.

Den 13. dro jeg med fergen til Rhodos og nattferge videre til Pireus. Og den 15. fløy jeg hjem med Norwegian, etter et meget hyggelig besøk hos foreldrene til George, som jeg måtte si farvel til i Portugal. George og Maria er nå på vei i Middelhavet (april07).

Det ble en fine 2 måneder hjemme i Norge. Mye gjensyn med slekt og venner. I julen fikk vi også besøk av min datter Marit, som fortsatt bor i Cape Town.

17. januar var jeg tilbake i Marmaris etter en 2 dagers reise fra Oslo. Først til Riga om kvelden den 15. videre til Istanbul tidlig om morgene den16. Etter en liten tur rundt i den gamle bytelen, tok jeg nattbussen, 14 timer, til Marmaris.

Her ble det nå en fin tid med mye arbeid og klargjøring på båten. Josephine har nå fått baugspryd og kutterrigg (det vil si 2 forstag), slik at jeg nå kan seile med to forseil spredd til hver side, passatseiling. Hun har også fått ny sprayhood, vært på land og fått ny bundmaling i tillegg til polering.

Snart er jeg på vei igjen. Ut i Egeerhavet. Besøke noen flere øyer enn jeg fikk mulighet til i høst. Så vet jeg ikke mer. Hvor jeg er neste vinter, får man bare vente og se. Men en ting er sikkert, Benedicte kommer ombord innimellom, og kanskje noen andre også. Dette er jo et meget deilig sted å seile i.