Bequia, St. Vincent

Hei alle.

Etter snart 4 uker her i Caribien, er Benedicte og jeg kommet til Bequia. Det er påske og de aller fleste leiebåter er utleid til europeere. Så nå er det trangt i de fine stedene. Spessielt her i Grenadinene.

Den 1. mars ankom Benedicte til Trinidad og båten, noe forsinket og veldig trøtt etter reisen, som tok over 30 timer på grunn av forsinkelser og ombookinger. Det ble en varm overgang for Benedicte, 30° om dagen og ikke lavere enn 25° på natten, men heldigvis en liten svalende vind.

Chaguaramas er ikke et sted å være hvis man ikke har mye å gjøre med båten. Dette er en havn får store båter og skipsverft, i tillegg til supplybåter til oljebransjen her. Trinidad har store oljeforekomster og økonomien er like avhengig av dette som Norge. Så seilbåtene blir bare en del av dette miljøet. Vannet i havnebassenget er nok rent i og for seg, men veldig ofte ligger det en liten oljefilm på vannet, så bading blir det lite av. Jeg måtte allikevel en tur i vannet for å rense propellen for groe.


Siden Tobago ligger østnordøst for Trinidad, blr seiltur ditt en kamp mot vind, strøm og stampesjø, valgte vi å ta en tur dit, sammen med svenske Ylva og Jonas med en katamaran ferge. Den tok behagelige 2,5 timer dit, og rimelig også, 45 kr. hver vei. På Tobago bodde vi på et enkelt gjestehus i turistområdet. Dessuten leide vi en bil o dro helse øya rundt i løpet av en dag. Litt vanskelig til å begynne med å venne seg til venstrekjøring og i tillegg smale svingete veier. Men det gikk bra uten en skramme på hverken bil eller passasjerer.
Tobago har mange fine strender, så Benedicte og jeg tok morgenbad mellom kl 7 og 8 de to dagene vi bodde der.


På ettermiddagen den 10. mars dro vi fra Trinidad mot Grenada. Vi bergnet maks 20 timer på de 75 Nm dit. Til å begynne med holdt vi fin bidvind kurs mot målet, men etterhvert som vi kom på dypere vann fikk havstrømmen mot vest mer og mer tak i oss. Snart hadde vi 30° kursendring mot vest og det gikk ganske tregt. For å få litt større fart begynte vi å motorseile. Allikevel ble ikke farten større enn litt over 4 knob.

Etter 24 timer kunne vi slippe ankeret i en liten lagune av en havn i St. Georges Town på Grenada. Øya kalles Krydderøya fordi den er ganske fruktbar og det dyrkes både krydder og urter. På grunn av høyden på øya, er det en del regn der, spessielt mellom juni og september. I Caribien er som oftest de høye øyene grønne, mens de lave er brune og tørre. Allikevel er det en del skog som overlever med lite regn. Mange av de større øyene har også en form for regngskog oppe i høyden.

Neste øy, bare 20 Nm unna, heter Carriacou. Mot vest ligger en fin dyp bukt kalt Tyrrel Bay. Der kunne vi ankre på 4 meters dyp på lys sandbunn. Det første man gjør er å hoppe i vannet og sjekke at ankeret sitter dypt og godt i sandet. Ikke noe problem å se i så klart vann.
Grenadinene har en lang tradisjon med båtbygging i tre. Seilbåtene blir bygget rett på stranden, uten tegninger, bare etter erfarent øyemål. Disse båtene er meget gode seilere.
Avstandene mellom gode ankringsplasser er meget korte i dette område. Ny fin bukt med 5-10 Nm fra hverandre.

Tobago Cays
Dette er definert som nasjonalpark og er et område med koralrev og små øyer innenfor. Dette er et av de fineste snorklings området i Caribien. Mot en liten strand snorklet vi over fargerik fisk og havskillpadder. Disse var så vant til mennesker at de uberørt gjorde sitt, mens vi svømte over og iaktok dem.

Grenadinene har 'boatboys'. Der alt fra hyggelige handelsmenn til innpåslitne 'tiggere' (har lite av interesse å selge og gir seg ikke). De vi møtte her var av den hyggelige typen. En av dem, Mr. Fabulous, tilbød oss en barbecue på stranden, hummer.
Siden det var Benedictes og min årsdag for å treffes, valgte vi å takke ja til tilbudet. Og hvilket måltid. Vi fikk en halv grillet hummer hver, med diverse grønnsaker og poteter til. Og hummeren var noe av det største jeg har sett. Og det smakte fortreffelig.

Men det er alltid en slange i paradis. Her, nordlig dønning på grunn av en storm mye lenger nord i Atlanterhavet. Disse dønningene har en lei tendens til å krype inn i ellers rolige bukter. Så vi valgte å gå til Bequia. Vi ankret utenfor den lille byen Port Elizabeth. Men dønningen krøp også inn her, men vi fikk ankret slik at vi fikk den for det meste bak fra og da ligger Josephine ganske fint i ro.
Dette er en av de mere populære ankringshavnene her og var dermed fullpakket av båter. Men det er alltid mulig å finne et punkt hvor ankeret kan slippes uten at en blir for nærgående til andre.