Etter nesten 3 måneder i Fransk Polynesia var tiden for å fortsette seiling kommet, selv im tiden der har vært fin. En mengde fine ankringsplasser og fine snorklinger på revene osv.
Bora Bora var et av høydepunktene på turen. I den østlige lagunen var det en kjempe fin ankring i sanddbunn på 3 meter. Smaragt farget vann og palmebekledd strand innenfor. Der feiret vi også Anders' 60 års dag (Lovisa) på stranden.
De siste dagene på Bora Bora lå vi ved tettstedet Vaitape, ankret på 25 meters dyp. Den siste natten fikk vi skikkelig squallvær, med korte kulingbyger fra alle retninger. Men heldigvis holdt ankeret selv om jeg bare hadde 2 ganger dybden i kjetting.
Vi var 4 skandinaviske båter som forlot Bora Bora samtidig 22. juli, i god vind de første 12 timene, men så døde vinden helt, og vi drev på blankt hav på natten. På morgene kom vinden sterkt tilbake, opp til liten kuling i kastene, men det ble fin fart av det. Men i den sterke vinden oppdaget jeg et problem med vindroret, det løste ut hvis presset var for stort. Neste morgen fikk jeg laget en skive for strammebolten, og det fungerte fint og problemet var løst.
Vi fire båtene, Quilla, Commedie, Lovisa og Josephine ankom Suwarrow med et halvt døgn mellom oss. Quilla og Lovisa etter 5,5 døgn og Commedie og Jeg etter 6 døgn. Og vi kom inn tidlig på morgenen gjennom åpningen i revet og ankret opp bak Anchorage Island på 10 meters bunn.
Suwarrow er en ubebodd atoll i Cook øyene. Bortsett fra et par eneboere, har den ikke vært bebodd de siste 100 Âr, blant annet på grunn av termitter som umuliggjør kopra–produksjon.
Den siste eneboeren het Tom Neal og bodde der fra 1953 til 1972, da han døde av kreft. Han skrev en bok om oppholdet, 'An Island To Oneself'.
Idag er Suwarrow en naturpark og er bebodd av en parkvakt med familie de 6 månedene atollen blir besøkt av seilere. John og Veronica som paret heter bor der med sine fire barn, alle gutter fra 8 - 15 år gamle.
Første kvelden på Suwarrow ble det festmiddag for oss skandinaver på Lovisa. Quilla og Lovisa hadde det siste døgnet før Suwarrow fått ikke mindre enn 3 Gullmakrell. Kjempegod fisk. Det ble mat till oss 6 skandinaver, pluss at vi hadde middag i 2 dager til.
Suwarrow er alltid populær blant skaninaviske båter.
Noen dager senere kom det inn en amerikansk katamaran, VictoryCat, som hadde fått en 30 kilos spearfish, se de inviterte alle på grillet fisk. De tok i mot 30 personer på sin katamaran.
Siden Suwarrow er en naturpark, kan vi ikke ankre, eller gå iland hvor vi vil. Mange av de små øyene rundt atollen er fugle reservater, men vi hadde et par jolleturer til de flineste sammen med Jogh og Veronica som guider. Det var tusner av fugler der og Fregattfuglen hadde unger. De satt rolig på bakken og ventet på sine foreldre for å bli matet. De var nesten utvokst i størrelse, men var dunete og ikke flyvedyktige.
Siste kvelden på Suwarrow arangerte vokterfamilien en potluck, det vil si, de hadde fisken, og vi kom med tilbehør og drikke. Igjen mat til alle.
Neste dag forlot vi denne fine plassen som står som et av de fineste stedene på turen.
Turen hit til Apia, Samoa ble forholdsvis begivenhetsløs i svake vinder, bortsett fra at vannpumpa til motoren røk, så seilet ble eneste framkomstmiddel. Det gikk tregt, men jeg kom da fra på 5 døgn de 512 nm. Innseilingen hit til Apia er trang, og jeg fikk omtrent vindstille, så en båt fra marinaen kom ut og tauet meg inn. Nå ligger jeg i marina med landstrøm. Utrolig deilig siden det også er billig. Og snart kommer ny vannpumpe fra England. Kjekt med satellittelefon. Jeg bestillte ny pumpe mens jeg seilt ute på havet, og den ble sendt fra England før jeg ankom Samoa.
Samoanerne er et meget stolt folk, de har sterke tradisjoner. Hovedplagget blant manlige samoaner er lavlava, et tøystykke som de vikler rundt hoften, som et skjørt. Også politiet. Her masjerer de og spiller til flagghesing hver dag kl. 9.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar