14 - Posisjonsrapport over Atlantern

Posisjon 27. jan

Posisjon 1. februar

Posisjon 4. februar

Posisjon 5. februar

Posisjon 6. februar

Posisjon 7. februar

Posisjon 8. februar

Posisjon 10. februar

Posisjon 11. februar

Posisjon 13. februar

Posisjon 15. februar

Posisjon 16. februar

Posisjon 17. februar

Posisjon 18. februar

Posisjon 21. februar

13. Reisebrev - Las Palmas, Kanariøyene

Her er jeg nå!

Hei alle venner. Det er lenge siden det har vært en oppdatering.

Som dere ser av tittelen ligger jeg nå på Las Palmas og gjør de siste forberedelser for å seile over Atlanteren. Men først et lite resyme av fjorårets seilinger.

Jeg forlot Tyrkia 10. mai og begynte den lange turen ut av Middelhavet med Karibien som mål. Jeg fulgte nesten den samme ruta som året før (men i motsatt retning). For at det ikke skal bli bare en opplisting av turer, plukker jeg ut noen opplevelser og steder gjennom sommeren og høsten.

11. mai Panormitis på Simi.

Dette er den perfekt utehavn. Tidlig i mai er det få seilere ute og dermed har man bukta nesten for seg selv. Bukta er en del av et stort kloster (fysisk stort, men det bor bare av et par greske prester der). Klosteret ligger vakkert til i bunnen av bukta. Benedicte og jeg var her også 3 uker tidligere, da hun tok en rimlig ukestur til Rhodos. 

Egeerhavet er fult av flotte utehavner og ankringsplasser. Siden det var så tidlig på året, valgte jeg havner som var trygge for alle vindretniger. Det ble denne ruta.

Simi, Astipalia, Santorini, Paros, Serifos, Kytnos for så til sist å være tilbake på Poros den 25. mai.

Siden jeg skulle hjem til Benedicte med fly fra Preveza den 12. juni, ble det en del transport etapper.

Ankom Preveza 6. juni og organiserte med Stig på "svenskebrygga", slik at jeg fikk plass. Stig er en eldre seiler som har etablert seg på en av bryggepirene i Preveza, med sin seilbåt og campingvogn. Han følger med at båtene ligger trygt mens eierne er hjemme en tur. 

12. juni kom jeg hjem til den våteste østlands sommeren i manns minne. Men det var fint å være en tur hjemme hos Benedict og treffe venner og kjente.

13. juli var jeg tilbake i båten og hadde ett klart mål. Pollensa på Mallorca innen 11. august. Da skulle Benedicte komme for å seile med meg. Tibakelegge 1000 Nm på mindre enn 4 uker. Ville jeg rekke det?

16. juli 0145, heiste jeg anker og startet mot Italia. Jeg hadde ikke klart å sovne, så i stedet for å ligge å vri meg startet jeg på turen. Dagen før hadde jeg problem med å starte motoren. Startbatteriet var flatt. Jeg fikk det ladet og motoren startet. Det var bra, men..... Ut på formiddagen etter 15 timers motorgang begynte jeg å kjenne en stikkende brent lukt. Jeg sniffet rundt få å kjenne hvor lukten kom fra. Startbatteriet kokte og var glodhett. Heldigvis fikk jeg koblet det fra, slik at jeg nå starter motoren på forbruksbatteriene. 

På ettermiddagen den 17. juli ankom jeg Rochella di Ionica på 'støvelsålen'. 220 Nm tibakelagt.

Marinaen er stor og godt beskyttet. I tilleg er den gratis de første 3 dagene.

24. juli, Marina di Sole, Cagliari, Sardinia

Ankom Cagliari etter nesten 2 døgn fra Scicilia. Det var i siste liten. To timer etter ankomst blåser det stiv kuling fra nordvest. Godt å være i havn. Lufttempraturen er nesten 40°C, så det føses som å være i en varmluftovn. 

Cagliari er en stor by, og ganske vakker, spessielt den gamle bydelen som ligger høyt over resten av byen. 

Etter 3 dager ga vinden seg og jeg seilte til en utehavn som heter Mafatano. Ikke før jeg hadde ankret opp, startet nye 3 dager med kuling fra nordvest. Lå trygt og fint.

2. august, Mahone, Menorca

Tibake til Mahone etter mer enn et år siden jeg forlot Spania. Ankringshavnen er en av de beste i Middelhavet. Da jeg kom var det trangt om plassen, men det gikk greitt å finne et punkt å slippe ankeret. 

Menorca er den fineste av de Baleariske øyene. Dem kalles den vindfulle øya. Det blåser mer her enn lenger vest, men havnene og øya er så mye vakrere. Derfor ble det hit vi dro da Benedicte kom obord 12. august for 3 deilige uker. Vi seilte og ankret opp i vakre omgivelser, og meget trygge ankringshavner. 

1. september, Pollensa, Majorca

Etter en biltur rundt på Mallorca, reiste Benedicte tilbake til Oslo, og jeg var atter alene igjen.

Mallorca er også en vakker øy. Spessielt nordkysten er voldsom og fjellrik. Vakre utsikspunkter og små bortgjemte landsbyer.

27. september, Almerimar

Dette er en av de rimligste overvintringshavnene i Spania. Her er det flere hundre båtboere. Ganske mange skandinaver. Havnen er stor og trygg, med mange boligblokker, men som desverre for det meste står tomme. Utbyggerne forventer for høye priser i forhold til etterspørselen. Stedet er ganske sterilt og lite å ta seg til utenom å spise og drikke i sosiale omgivelser. En typisk velkrohavn. Dvs en havn som holder deg fast jo lenger du er her. Etter 6 uker rev jeg meg løs og seilte videre.

17. november, Gracioca, Kanariøyene

Ankom midt i natten etter nesten 5 døgn fra Gibraltar. Turen gikk meget fint. Fin nordlig vind som førte meg ganske behagelig av sted.

Graciosa er den minste bebodde øya i Kanariøyene. Den ligger nord for Lanzarote. Det er en fin havn og en liten landsby der. Ellers er det for de meste ørken og lavafjell. 

26.januar, Las Palmas, Grand Canaria

Det er 2 måneder siden Josephine kom hit. I mellomtiden har jeg vært en tur hjemme i Norge i julen. Stresser nå med de siste forberedelsene før overfarten til Caribien. Været er ganske merkelig for tiden. Det blåser kuling fra sydlig retning. Hva kan man gjøre mer enn å vente på bedre bør?

Følg med videre på bloggen, den vil bli oppdatert med posisjon ganske ofte. Kanskje hver dag på hele overfarten.

12. Reisebrev - Marmaris Yacht Marina, Tyrkia

Det båser kuling fra syd og regnet bøtter ned. Ny frontpassasje er på gang. Men det er ikke normalværet her i det sydvestlige hjørnet av Tyrkia. For det meste er det 15-20 grader med strålende solskinn. Våren er her, elller skal vi si etter norsk standard, sommern er her og snart begynner Josephine å seile igjen.
Hun har fått mye nytt siden siste reisebrev, - mer enn 8 måneder siden. Så la oss begynne der.
Jeg forlot dere på Vulcano i Italia. Etter nesten en uke i den nordvestre havnen, med nydelig rolig vær, begynte det å komme varsel om værforandring. Ny norvest var på gang.

I solrenningen den 29. julig heiste jeg ankeret og sammen med Unique startet vi turen mot Hellas. Og da måtte vi passere Scylla og Karybdis, Odysseens monstre i Messina stredet. De er henholdsvis sterke vindkast og store strømvirvler. Strøvirvlene er ikke slik idag som på Homérs tid, takket være et jordskjelv for mange 100 år siden. Bunnforholdene ble endret. Men strøm var det - og virvler. Vi hadde planlagt tiden slik at vi ville bli sugd sydover av strømmen og vi fikk også opp til 3 knobs medstrøm. Så turen gjennom stredet var unnagjort på 3-4 timer.

Messinastredet og sydkysten av Italia har ingen egentlige ankringshavner, og det er lang avstand mellom marinaene og kystlinjen er flat med mye sandstrender. Men i rolig vær kan man ankre hvor som helst på en slik kyst. Etter 20 timers seil og motor fant vi en antydnig til en odde som skjermet noe fra syd og ankret der for natten. Og det ble en rolig natt.

Neste morgen startet vi igjen rett før kl 6. Opp med anker, sette kursen og gå for motor, heise seil og håpe på vind. Og vind ble det. De kalles katabatiske vinder. De kommer fra land og følger dalganger ut mot havet. Bare en halvtime etter avgang fikk vi den første. Josephine krenget og skjøt fart. Men krengingen ble litt for mye, så inn med 2 rev i for- og storseil. Vi dundret av gårde i frisk vind og flatt vann. Nydelig seilas. Men hvor ble det av vinden. Den døde hen og ut med revene igjen - fulle seil og fin fart. 10 minutter senere ny kuling som varer et kvarter og dør igjen. 5-6 ganger ble det inn med rev, ut med rev intil vi var forbi det litt mer fjellrike delen av kysten. Senere døde vinden helt og det ble motor igjen. Som vanlig. Det sies at man kan ikke seile i Middelhavet. Enten er det vinstille, eller så blåser det hatter og høy. Og det er erfaringen min også. Den totale tiden under seil er neppe mer enn 25%.

Golfo do Squillace kan oversettes med vindbygebukta. Vindbygene var fraværende da vi passert på vei til en liten plass som heter La Castella. Men sjøen var som en kokende gryte. Korte, krappe bølger fra alle kanter sloss om å stoppe framferden, men med 3-4 knop kom vi allikevel fram til en fin ankringsbukt, trodde vi. Kl 21 begynte flere utediskotek å slåss om lydrommet, helt til kl 04 om morgenen. Ferieparadis?!?!

Vi kom oss videre litt for sent neste formiddag. Vi skulle til Crotone, den største byen på undersiden av støvlen. Nordavinden hadde alt fått tak. Vi måtte rundt en odde, så 3 timer motvind før vi kunne falle av mot Crotone havn. Her er det en relativt stor marina. Jeg gikk inn å så etter en plass å ligge, men ingen var interessert i å hjelpe en aleneseiler, så jeg gikk ut igjen og ankret rett utenfor moloen i le for nordvest vinden. Det var 2 andre seilbåter ankret der fra før. Nydelig strand og klart vann over sandbunn, som gir det aller beste ankerfeste. og det fikk vi trenge senere i den uken vi var der. Det dro seg opp kuling fra syd, men heldigvis lite bølger og ankeret holdt.

Crotone er en stille, søvnig by, langt vekk fra det meste i Italia. Hovednæring er fiske, i tillegg til noe gassproduksjon. Det sto 5-6 plattformer i havet utenfor.

Men i august snus byen på hodet. Fra 1. august gjøres strandgata om til gågate og konsertplatformer, uteresturanter og utebarer overtar hele gaten. Feriebyen overtar og gatene er fulle av ferierende itaienere. Det var artig å se den transformasjonen fra den ene dagen til den neste.

Tidlig på morgenen 4. august startet vi på seilasen til Hellas, det vil si til Levkada (Lefkas), - 164 nm. Da skulle vi kunne ankomme der tidlig på ettermiddagen neste dag. Turen startet med motor, men utpå formiddagen startet sønnavinden, som vi hadde hatt di siste dagene for anker. Inn med et par rev og vi hadde en av de beste seilasene på lenge. Helt til midnatt, - da begynte lyn å flamme opp i horisonten bak oss og været nærmet seg. Det var bare en ting å gjøre. På med motor, ned med seil, starte radaren og skalke alle luker. For autopilot styrte vi videre mot Levkada. De første regn- og vindbygene med lyn og torden var over oss like etterpå. Men inne i båten var det tørt og trygt. Jeg kunne følge med hvor bygene og andre skip var, rundt meg. Dessuten holdt Kari eller Svein utkikk for meg fra deres posisjon like ved.

Utpå morgenkvisten var været passert og vi kunne så smått begynne å seile igjen i en fin nordlig bris.

Klokken 13 gikk ankeret ut i havnen i Levkada. Dette er en av de få havnene i Hellas som både har marina, bykai og tillater ankring. Og det var deilig å ligge der for anker og se på trafikken og livet inne i byen, samtidig som ettermiddagsvinden blåste varmen vekk. Det var over 30 grader i skyggen, så vinden var en velsignelse.

Levkada er en av de Ioniske øyene. Sammen med Corfu i nord og Kefelonia, Itaka og Zakynthos danner en kjede av øyer vest for det greske fastlandet. Og innenforer det en mengde mindre øyer oo ankerbuktene er nesten utallige. Derfor er også området flittig brukt av charterselskapene (seilbåter). August er toppsesongen for seilere i leide båter. De kommer gjerne i svermer og fyller en ankringsbukt i løpet av noen minutter. Og så er det forhåpentlig stille igjen.

For at alle disse båtene skal få plass, ankrer de på en spesiell måte, nesten som i norske skjærgården, istedet for baugen mot land, legger de akterendet dit. De ankrer med hoveankeret i baugen, bakker i full fart mot land (for å ha styre fart), brå stopper og sender jolla inn med et langt tau som festes der, for så å stramme opp ankeret. Fender mot fender ligger så båtene tett i tett.
Heldigvis er det såpass god plass flere steder at det går å ankre på svai. De vil si å svinge med vinden slik at baugen alltid vender mot den.
Abeliki på Meganisi, og Nidri på Levkada var slik. Bukta tvers over for Nidri er helt klart den tryggeste ankrings havna i det Ioniske hav. God leirbunn og fin beskyttelse mot alle vinder. Disse to havnene ble basen vår de neste to månedene.

20. august kom Benedicte ombord. 14 dagers charterfly Oslo - Preveza. Hun ankommer på kvelden til Levkada, over 30 grader varmt. Vi ror ombord med bagasjen og har en vakker varm stjerneklar natt ute i cockpiten.
Neste dag provianterer vi og kommer oss avgårde. Temperaturen stiger mot 40 grader og det er deilig å være vekk fra byen, og kjenne brisen istedet.

Abelaki er igjen målet. Vi blir der i flere dager. Går turer i land og svømmer i nesten 30 graders vann. Vi seiler også til Vahti på Ithaka, som sies å være Homérs by. Der får vi oppleve den vanlig forekommende vinden inn i havnen. Det blåser kuling inn der når vi ankrer opp. Akeret sitter og vi er trygge. Men vi skulle jo en tur i land. Men det kan vi bare glemme. Sjøen er rotete og en jolletur ville gøre oss gjennomvåte. Men neste dag er det flatt og vindstille.

Vi drar videre til en buktpå fastlandssiden av Ioniske hav. En grunn, relativ stor bukt. Det er bare en 5-6 båter der og freden senker seg i en nydelig naturperle. en slags lagune med en liten åpning i sydvest. Bortsett fra noen fiskerhytter i det fjerne, er vi langt fra andre mennesker enn de i de få båtene som er her. På kvelden vaker fisken og Benedicte hører flaggermus. Og over oss en stjerneprakt som viser hvor liten man er.

I Nidri leier vi en bil for dagen da Benedicte skal hjem igjen. Hennes fly går i 23 tida på kvelden så vi tar en biltur rundt Levkada før vi ender på flyplassen. Øya er mye mer fjellrik en man skal tro. Veinettet er svingete og bratt. Men vakkert. mange fine utsiktspunkter på veien.

Etter at Benedicte har dratt kommer en uro over meg. Det er september og jeg vil vestover igjen. Mot Kanariøyene og Karibiske hav. Jeg begynner forberedelsene , gjør klar båten og drar til Levkada by med båten for utklarering. Dieseltankene fylles, men det er en tvil i meg. Jeg klarer ikke å få meg til å klarere ut av Hellas. På vei tilbake til Nidri seiler jeg i fin bris, men som blir mindre og mindre. Like før Nidri starter jeg motoren, men det går ikke noe fortere. En lyd som om noe slurer. jeg får seilt med den lile vinden som er tilbake til ankers. Og hva ser jeg, - propellen slurer på akslen. Så det er vel noe som sier meg at jeg skal tilbringe lenger tid i Middelhavet.

Ny kile mellom propellen og akslen blir laget og alt er i orden igjen, men nå er jeg rolig på at jeg skal bruke mer tid her.

Nå starter en tid med mye vedlikehold på båten. Alt treverk på dekk blir slipt, oljet og lakkert. Plast blir pollert. I tillegg til det sosiale mellom båtene. Jeg er en flittig gjest hos Kari og Svein på Unique, - og mens Kari er i Norge en tur, bruker også Svein mye tid på vedlikehold.

2. oktober kom Benedicte obord igjen. Hun hadde fått seg en tur på et av de siste charterflyene til Preveza. Billettpris -50kr. + avgifter. Totalt 150kr. Hun hadde bilett tilbake fra Athen 20. oktober. Vi skulle ut å seile igjen, - mot ukjent mål, i all fall delvis.
Men først tlbake til Nidri og Abelaki for å si foreløpig farvel til Kari og Svein på Unique. De skulle fortsette litt til i Ioniske hav før de planla å dra mer østover.

Første havn ble lagunen vi lå i forrige gang, men nå alene. To fredlige dager før vi dro inn i Patras gulfen. Litt ustabilt vær, og Svein sender oss en sms om en skypumpe som passerer dem i nærmeste laget, - mot Patras gulfen. Men heldigvis så vi den aldri. Istedet fikk vi lyn og torden på vei inn til Mesalonghi. En lang kanal i et våtmarksområde forbinder havnen og havet. Meget vakkert skulle det vise seg på morgenen neste dag. Sol gjemmom morgen dis og åpne fiskebåter som ros sakte framover.
Byen var fin, men vi så den bare i pøsende regn, så den fikk ikke vist seg fra sin beste side.

Neste dag ble etterhvert solfylt med frisk bris fra vest. Vi passerte den nye høybroen over sundet mellom fastlandet og Peleponnes. Til slutt havner vi på en liten øy som heter Trizonia. På innsiden er det en meget godt byskyttet 'marina' . Betongen er klar men ingenting av det en marina har, finnes. Vann, strøm, dusj toalett osv. Men det blir gratis så da så. Det har mange seilere funnet ut, så havnen var fylt av godt fortøyde båter med og uten folk ombord, - for overvintring.
Den lille landsbyen er en perle. Noen få barer og restauranter omkranser en plass på landtungen mellom havnen og sundet på den andre siden. Der er det en bukt med små fiskebåter og en ferge til fastlandet.

Benedicte vil så gjerne se oldtidsbyen Delphi, så neste dags ettermiddag drar vi mot Itea, den nærmeste havnebyen. Men været endrer seg underveis, og idet vi runder odden for å gå nordover, møter vi kulingen midt imot. Med liten framdrift, vind og regn velger vi å gå inn i en liten ankringsbukt og blir der natten over.
Neste dag når vi Itea med fortsatt kuling imot, men heldigvis ikke regn.

Nordakulingen fortsetter også neste dag da vi tar en buss til Delphi. Oldtidsbyen ligger ganske høyt opp i fjellene bak Itea, og det er mye kjøligere enn jeg trodde da vi dro fra lavlandet. Selv med kjølige regnbyger er Delphi verdt et besøk. Området er stort og bratt. Heldigvis er det et museum der også og det var deilig å kunne se de beste tingene som er gravd fram, uten å fryse.

Det fortsatte å blåse kuling fra nord også neste dag, men vi dro allikevel mot Corint og ankom der på ettermiddagen til en liten havn med urolig sjø innenfor. Men vi fant en plass og med alle fendre ute lå vi bra.

Neste dag passerte vi Corint-kanalen og var endelig i det egeiske hav. Mange fine ankringsplasser i nærområdet. Vi endte etter hvert i Poros. En vakker by på øya Poros.

På 70-tallet var Benedicte på interai,l blant annet til Hydra. Så dit måtte vi dra. Fikk en fin plass på innersiden av den nordre moloen. En bra plass hvis det skulle plåse opp fra nord, trodde vi.

Hydra er kanskje mest kjent for en del kjendiser som var der på 60-, 70-tallet. Blant annet Leonard Coen og Axel Jensen. Buen Hydra er meget vakker og ligger i en bratt li rundt havnen. Det er ikke biler der, bare mange 100 esler og noen få traktorer. Så alt blir fraktet på esler, eller båret på apostlenes hester.

Så kom stormen. Som sagt lå vi ikke så verst bak moloen og godt fortøyd. Men etter oss kom det inn en 40 talls charterbåter som delvis lå mot kai og delvis lå i 4 rader bak oss og den nordlige moloen. Sjøen inne i havnen ble meget rotet. Båtene bak oss hoppet og danset, nesten en slags ballett. Men heldigvis ble ingen skadet, hverken båter eller mannskap. Etter 3 dager var vinden løyet så mye at vi kunne dra derfa. Hydra er ingen god havn når meltimien blåser som verst.

Tilbake til Poros fant vi en bøye vi kunne låne. Siden Benedicte skulle hjem fra Athen, tok vi begge en ferge til Pireus og tok en natt på hotel før hun fløy hjem.

Tibake i Poros hadde jeg begynt å tenke på hvor jeg skulle overvintre. Hellas eller Tyrkia. Bli i EU og ta sjansen på det (max 18 mnder i EU uten å måtte betale moms på båten) eller krysse Egeerhavet.

Etter en ny storm fra nord liggende på bøye i Porossundet avgjorde valget. Jeg må ligge i en trygg marina. I Hellas er det meget dyrt, - også om vinteren. Marmaris Yacht Marina var et alternativ, men over 200 nm unna. Krysse Egeerhavet med nye stormer. Oktober, november er beryktet for det.

Heldigvis kom jeg i kontakt med en svensk båt, Tarsia II, en Colin Archer bygget i stål. Den skulle også til Marmaris, med 3 menn ombord, og Mats som eier og skipper. Jeg bestemte meg for åslå følge.

Så på morgenen 2. november dro vi til en liten havn på Kitnos tok. Etter 9 timer førtøyde vi i Loutra,en landsby med 10-15 hus rundt en god havn. Da vi kom dit var vi de eneste gjestende båtene og kunn fortøye langsides til betongkaien. Senere på kvelden kom også danske Peter i seilbåten Rosa. Han skulle også til Marmaris.

Loutra ble vår havn i 3 dager. En ny storm passerte oss. For noen av oss begynte tiden å bli knapp. Mannskapet tim Mats skulle hjem fra Istambul den 14 nov, og jeg hadde fly hjem fra Aten den 15. Så vi bestemte oss å ta nattseilas fra Kitnos til Kos, tversover hele Egeerhavet. Kl 12 den 5. satte vi kursen østover. Det var blitt ganske kjølig, bare en 10-12 grader, - og på fjelltoppene på de nærmeste øyene hadde snø over 500 meter. Heldigvis ble det varmere igjen utover kvelden og natten, så det ble ganske behagelig å sitte ute og holde vakt.

Peter hadde nok en tøffere tur en oss andre. Hans autopilot var til reparasjon, så han måtte for det meste stå til rors. Innimellom skar han avgårde på en helt annen kurs mens han måtte slippe roret av diverse nødvendige erend. Men etter 20 timer kunne vi fortøye i Kos havn. Nå var det verste gjort.

9. november ankom jeg Marmaris. Etter 2 dager i Simi.

Marmaris Yacht Marina er en meget populær overvintringshavn. Her er det mer enn 1000 båter, i sjøen og på land. Opp imot 100 båter er bebodd. Så det er et fint milø her. Marinaen ligger ca 8 km syd for Marmaris by, men det er lett å komme seg dit når man trenger det. En gratis ferge går to ganger daglig i tilleg til en dolmus (minibuss) som går hver time og koster 9 kr. Egentlig er det deilig å ikke ligge midt i byen, med det det betyr av støy. Her ute er det stille og fredlig og et fint turterreng.

Den 13. dro jeg med fergen til Rhodos og nattferge videre til Pireus. Og den 15. fløy jeg hjem med Norwegian, etter et meget hyggelig besøk hos foreldrene til George, som jeg måtte si farvel til i Portugal. George og Maria er nå på vei i Middelhavet (april07).

Det ble en fine 2 måneder hjemme i Norge. Mye gjensyn med slekt og venner. I julen fikk vi også besøk av min datter Marit, som fortsatt bor i Cape Town.

17. januar var jeg tilbake i Marmaris etter en 2 dagers reise fra Oslo. Først til Riga om kvelden den 15. videre til Istanbul tidlig om morgene den16. Etter en liten tur rundt i den gamle bytelen, tok jeg nattbussen, 14 timer, til Marmaris.

Her ble det nå en fin tid med mye arbeid og klargjøring på båten. Josephine har nå fått baugspryd og kutterrigg (det vil si 2 forstag), slik at jeg nå kan seile med to forseil spredd til hver side, passatseiling. Hun har også fått ny sprayhood, vært på land og fått ny bundmaling i tillegg til polering.

Snart er jeg på vei igjen. Ut i Egeerhavet. Besøke noen flere øyer enn jeg fikk mulighet til i høst. Så vet jeg ikke mer. Hvor jeg er neste vinter, får man bare vente og se. Men en ting er sikkert, Benedicte kommer ombord innimellom, og kanskje noen andre også. Dette er jo et meget deilig sted å seile i.

11. Reisebrev - Porto di Ponente, Vulcano, Italia

11. juni forlot jeg Puerto Soller på nord kysten av Mallorca, - en fin havn og knyttet til den vakre og større byen Soller, som ligger 5-6 km lenger inn i landet. Natte før var det ganske mye vind og jeg måtte ankre om fordi jeg ble liggende bare noen titalls meter fra en ny betongbrygge. så det var godt å komme videre.

Hele nordkysten av Mallorca er ganske ugjestmild, me bratte fjell rett ned i havet. Utenom Puerto Soller er det ingen steder å søke ly hvis nordvesten drar seg opp i kuling eller mer. Det var godt å få rundet nordøst odden og fått festet seg til en av de nye bøyene i Pollenza bukta. Det var lagt ut en 40 talls nye bøyer i forskjellige farver avhengig av hvor tung båt de var beregnet for. Kun en natt av gangen og det var gratis. Men siden det ikke var fullt kunne vi ligge en dag til. Fortsatt gratis.
Etter to dager ankret jeg opp nærmere Puerto Pollenza for å ta jolla i land. Det trengs innimellom til proviantering. Denne byen er ett av chartermålene i mange charter selskaper og bærer preg av det. Restaurangene blir mer aktive i å kapre kunder og maten er ikke automatisk bedre, men dyrere.

Da byen ikke trakk lenger gikk vi over bukta igjen og fikk koblet oss til en bøye - og godt var det. Med kvelden og natten ble en storm kastet over oss med vindkast på mer enn 28 m/s. På det meste hang vi fast i bøyene i opp til 1,5 meter bølger. Det var en spennende opplevelse og heldivis ga vinden seg i 2 tida på natta, så det ble litt søvn til slutt.

Vi var tross alt heldige med hvor vi var. På Menorca tvers over sundet for oss, i en liten by som heter Ciutadella hente noe som av og til hender der, men ikke så kraftig. Da stormen traff dem satte det igang end bølgebevegelse som tømte hele havnen for vann for så å komme tilbake som en flodbølge. På bilder fra avisen ble båtene innerst i havna liggene på bunnen der de var førtøyd og når flodbølgen kom røk alle fortøyniger og båtene endte i en haug helt innerst. Nærmer 40 båter ble ødelagt.

3 dager etter stormen bestemte vi (Unique med Kari og Svein, og jeg) oss for å dra til Mennorca. På vei over kom det melding på vhf-radioen at det var nye store variasjoner i vannstanden i Ciutadella og også Santandria som ligger ett par nm lenger sør. Vi valgte derfor å gå til sydkyste til en bukt (Cala som det heter på spansk), Cala son Saura. En nydelig bukt med krystallklart vann over sandbunn. Deilige svømmeforhold. 4 deilige dager med vind for det meste fra nord, slik at det var perfekte forhold.

Under stormen ble vindgeneratoren ødelagt av ett tau som blåste inn den. Jeg tok kontakt med produsenten i England og de skulle sende nye deler til meg, med adresse til havnekapteinen i Poert Mahon, så dit gikk turen sankthans aftenen. Dette er en av de beste havnene i Balearene. Den består både av en lang stor trygg havn i tilleg til ett område som nesten er en lagune. En trang åpning mot syd og en enda trangere kanal videre mot byen Mahon. Ankeret ble liggende nede i 15 dager trygt festet til bunnen uansett hvilken vindretning vi hadde. Og lørdag kunne jeg hente de nye delene i Mahon, helt kostnadsfritt. Hvilken service.

Å ligge slik, ca 2 nm fra Mahon, betyr at jolla blir meget viktig. Nesten daglig var den i bruk. Men hva oppdager jeg etter hver, jolla lekker. Vann kommer inn og luft går ut. Jeg prøver å lappe og tette, menn hullet ligger slik til under der bunden er festet. Tetter ett sted og luft pipler ut et annet sted. Til slutt gir jeg opp og innser at jolla har vært trofast i 10 år, pakket opp og pakket ned. Etter så lang tid begynner limfuger å bli sprø og rett å slett går opp i limingen, spessielt der det blir brettet sammen. Så en 'ny' (brukt 1 time ifølge selgeren) jolle innkjøpt. Litt mindre men med oppblåsbar kjøl slik at den blir lettere å ro.

Til nå har det for det meste vært vind fra øst, slik at det ble mange båter som ventet på å komme videre til Sardinia. Å kjempe seg mot vinden er intet alternativ, da bedre å vente til vinden snur. Og Ankringsplassen her i Mahon var et flott sted å vente. I begynnelsen av juli snudde vinden til stort sett nordvest. Perfekt, og de først 7-8 båtene stikker av sted, blant annet den svenske båten Ayla, med Pia og Tord. Noen dager senere dro Unique. Hva skulle jeg gjøre, seile østover eller tibake vestover igjen. Hellas eller Kanariøyene - og kanskje Karibien? Foreløpig er valget tatt, det ble østover mot Hellas, så kl 0600 den 8. julig gikk ankeret opp, og jeg var på vei til Sardinia. 192 nm, det vil si 36 til 48 timer underveis.
Sammen med meg dro også den svenske båten Pandora II, slik at jeg fikk selskap og hjelp til vakthold på natten. Jeg gikk ganske fort igang med små sove økter. Med hjelp av en egge klokke stilt på 15 minutter, hvilte og sov jeg intil ett kvarter av gangen. Det fungerer helt fint i alle fall det halvannet døgnet det tok å seile over. Klokken 20 lå jeg fortøyd til brygga i Carloforte på en liten øy på vestkysten av Sardinia. Etter å ha spist middag hos Kari og Svein tørnet jeg inn og sov godt en hel natt uten avbrudd.

Noen lurer sikkert på hvor Benedicte er? Hun ville være hjemme en hel sommer atter å ha vært på seiltur hver sommer de siste 11 årene. Men hun kommer ombord igjen i august, da sannsynligvis i Hellas. Håper på en billig flybillett med Norwegian eller noe sånt.

Nå blir det noen fine dager her på sydsiden av Sardinia, med bading i krystallklart vann (ca 24-27 °C) og sjekking av værprognosene, før vi stikker sydøstover mot Sicillia. Ca 24 timers seilas.

Jeg dro videre fra Carloforte neste dag sammen med Unique. I det vi rundet den sydligste odden på Sardinia åpenbarte det seg en bukt som bare innbød til ankring. Unique og Josephine var de eneste båtene, og ankret gikk i sandbunn på 6 meter. Krystallklart vann.

Med den vindretningen vi nå hadde, nordvest, er det mange ankringsplasser her på sydsiden. Og etter et par dager lå vi i det sydøstligste hjørnet, Baia Carbonara. Og samme kveld ble jeg innvitert til middag på Unique, - spagetti carbonara, - hva ellers?

I havnen ble dieseltankene fyllt opp, og neste etappe planlagt, til noen små øyer vest for Sicillia. Den nærmeste av de er Isla Marettimo. Ingen god havn der, men en bukt på sydsiden som det går å ankre i hvis vinden er snill. Denne etappen på 140 nm tok 30 timer. Halve tiden seilte vi, men vinden var svak, slik at turen tok lenger enn beregnet, men det er tross alt seilbåt vi har.

Bukta vi kom til var dyp og meget åpen, men siden været tillot det ble vi liggende der. Fortsatt klart vann og synlig anker på 12 meters dyp. Dette var også en populær buk for dagankring for lokalbefolkningen.

Neste dag hadde vi planlagt å spise middag på en restaurant på øya, som er litt kjent fra et program med den engelske kokken Jamie. Men vinden passet dårlig for å ligge utenfor for anker, så vi dro videre til øya Levanzo. Nydelig ankringsbukt 5 minutter julletur fra "byen". Levanzo by er lite turistifisert og det er for det meste fiskere som er bosatt der. Vi fant en fin restaurant der og kunne feire Sveins fødselsdag. Kjempegod mat.

Nordkysten av Sicillia har normalt få steder for ankring, siden den dominerende vindretningen er nordvest, men siden det fortsatt var meget lette vinder kunne vi ankre de fleste steder. Første stopp ble Baia Mondelo. Pilotboka sier at ankring er ok, men sjøkartet sier ankring forbudt. Vi tok sjansen og ankret uten for en eksklusive strand, med badehus og restauranter. Tydligvis et område for de rike fra Palermo. Natten forløp rolig, men neste morgen ble vi pent henstillt å ta opp ankeret av en hyggelig person på en kystvaktbåt. De rike liker vel ikke å ha båter så tett inn på seg.

Utenfor fiskerhavnen Porticello var det ingen slike hindringer. Her var en liten by med en meget skitte og overfylt fiskerhavn. Skitt og olje fløt rundt båtene. Vi tok jolla inn og førtøyde innerst i et hjørne. Vel var det skittent, men menneskene var meget hyggelige. Vi hadde ikke gått mer enn 50 meter før en fisker på en bar iviterte oss på en øl, men siden vi skulle finne ut om butikker og hva som var tilgjengelig her, avslo vi. Her levde de fleste meget enkelt og fortauene var en forlengelse av stuene for folk flest. Overalt var det satt ut store potter eller urner med planter og små trær.

Cefalu ble den siste ankringsplassen på Sicillia for denne gang, før vi dro videre til de Lipariske øyer. Dette er en øygruppe med 7 bebodde øyer. Lipari er den største og Stromboli kanskje den mest kjente. Men bukta vi nå ligger i er den beste. De aller fleste bukter er meget dype, bar ca 50 - 100 meter fra land er ankringsbar. Slik at lokale båter på bøye tar neste all den plassen hvor ankring er mulig. Porto di Ponente er et unntak. Hele bukta er rundt 5 meter dyp, og bunnen er svart lavasand.

I dag startet jeg dagen med å gå opp til kraterkanten på den aktive vulkanen her på Vulcano. Svoveldamp tyter opp av grunnen og farger omgivelsene sitrongule. Det ser giftig ut, og er det også. Klatreturen opp til ca 500 meter tok 1 time og 15 minutter. Seilerbeina hadde meget godt av det og det var tilfredstilende å sitte på toppen og se ned på ankringsbukta.

Vi blir her noen dager til før vi setter kursen mot Hellas, - gjennom Messinastredet og rundt støvelsålen.

10. Reisebrev - Puerto Soller, Mallorca

Turen fra Smir ble en lang etappe, med en fin bris fra østsydøst i starten. Den gav fin bør nordøstover til Spania igjen. En 2 meters dønning var rund og fin og ga ingen problemer. Etterhvert døde vinden ut og det ble igjen motor som framdrift.
Turen til Benalmadena tok 13 timer. og kl 2230 la jeg til utenpå Ayla, siden marinaen var full. Det ble en gratis natt siden kontoret var stengt da jeg kom og ikke åpnet ennå før jeg dro videre kl 0730.

På ettermiddagen nærmet jeg meg Marina del Este. Utenfor meg farer en av de spanske tolloppsysnsbåtene. Den endrer kurs og kommer mot meg med tre mann på fordekket klare til å borde meg. Etter litt om og men, har to mann klart å hoppe om bord. De ville se alle papirer og sjekke om jeg hadde noe ulovlig ombord. (Afrikanere? - siden jeg kom fra Marokko). Alt var i orden og de hilste og dro videre.

Marina del Este er en liten og trang Marine, - og meget dyr 34€ for en natt. Den dyreste hittil. Men - marinaen var fin, selv om det var et lite sug fra havet der jeg lå.

Neste dag dro jeg de 10 Nm til Motril, - en større kommersiell havn med en liten marina innerst. Der skulle det være billig ifølge boka om området, men dengang ei, 23€ for en natt.

To dager senere sto Cabo de Gato for tur. Det er den sydøstlige odden som er grensen mellom Costa del Sol og Costa Blanca. Den er kjent for å være ganske ubehagelig å runde. Og det var den. De første 2 timene før odden var vannet flatt og en liten bris ga fin seilas. Like før runding økte vinden til liten kuling - rett i mot og sjøen ble rotete. Josephine stampet seg rundt odden et par timer. Da var vi på høyde med en liten bukt utenfor en fiske havn. Inn dit og i le av moloen gikk ankeret ut. For en lise. Sol og fin strand og været bar borte. Men utenfor kunne jeg se vinden piske bølgende.

Senere på ettermiddagen begynte vinden og løye og jeg satte videre nordover igjen. Det ble en fin nattseilas mot Cartagena. Klokke 9 på morgenen var jeg fortøyd der.

Cartagena er en stor komersiell havn og marinebase, og en fin stor by med lang histore tilbake til Romerriket, grunnlagt i 243 f.K.

Fra Rio Guadiane til Cartagena er det meget få ankringsplasser. Marinaer er det eneste alternativet hvis ikke været er meget stabilt høytrykk. Og det var det ikke. Østavind, østavin, østavnd. Hele tiden. I følge alle bøker om dette området er den dominerende vindretningen vest eller sydvest. Men det har vist værgudene glemt. Det motsatte har vært tilfelle siden jeg forlot Rio Guadiana.
Men endelig skal jeg til et område med mange ankringsmuligheter, - Mar Menor. Det er en stor 'innsjø' med en liten åpning i en lang sandrevle som stenger den fra resten av Middelhavet. Denne sandrevlen er knapt 1 km bred og er utbygget til det mest ekstreme. Fra sjøen ser det nesten ut som New Yorks skyline. Høyblokk på høyblokk med ferieleiligheter.

Midt ute i Mar Menor ligger to små øyer tett sammen og danner en meget fin ankringsbukt. Det ble de første 2 dagene for anker siden Portugal, - og gjett om det var deilig. Flatt vann, fin bris over dekk (selfølgelig fra nordøst) og sol og fred senket seg over Josephine.

Men hva skjer? to dager senere er det sydlig vind som skal vare til neste dag. Det må utnyttes. Isla Formentera ligger 125 Nm unna i nordøstlig retning, perfekt. Opp med ankeret tidlig på morgenen og ut gjennom vippebroen over kanalen kl 0800.
Balearene skulle nå nåes, med alle sine fine ankringsmuligheter.

Seilasen til Formentera tok 26 timer,så kl 10 var jeg akret opp i en liten bukt med smaragdgrønt vann over sand. Det var bare å hoppe uti vannet - og temperaturen var 22°. Endelig var Middelhavet slik jeg hadde drømt om.

Men i paradiset er det en slange. Kl 4 om morgenen var været snudd og det kom vind og bølger rett inn. En stor motorbåt lå litt for tett foran meg så jeg valgte å ta opp ankeret og gå 3 Nm til en bukt i le. En time senere ankret jeg opp i mørket og sovnet rolig igjen. Og gjett hvilken overraskelse på morgenen, da nærmeste båt på ankringsplassen er Ayla, som jeg har seilt sammen med på store deler av turen siden Gibraltar.

Neste dag dro vi videre til Ibiza og Ibiza by. Nå var vi kommet til en av masseturismens metropoler, med hva det innebærer.
Ibiza by har en fin gammel borg høyt over den gamle bydelen. De trange gatene er fulle av liv. For det meste utekaffeer. Fra der vi er ankret opp har vi vakker utsikt over borgen på den andre siden av bukta.

Etter en knapp uke dro vi (Josephine og Ayla) til en liten bukt på nordkysten av Ibiza, Portinatx. Den er åpen fra nord, og har et par små sandstrender, noen hoteller og plass til en 10, 15 ankrede båter. Der var igjen vannet smaragdgrønt. Salt, klart vann. En nytelse å svømme. Snorklet rundt båten og kunne sjekke at ankeret hadde festet seg i sanden.

Da vinden dreiet til nordøst og ble kuling, stakk vi sydvestover for bare forseil og seilte i god fart med 2-3 m dønning bak fra. - Til San Antonio. Her var det mye bedre le for nordøsten.

3. juni ga nordøsten seg og dreide til sydøst og vi dro tidlig på morgenen (kl 0600) mot Mallorca. Det ble en seilas på 73 Nm og 14 timer. Under veis i det brede sundet mellom Ibiza og Mallorca så jeg både delfiner og pilothval. Det så ut som de fisket.

Nå ligger jeg i Puerto Soller på nordvestkysten av Mallorca. Dette er den eneste sikre havnen på denne siden, der den ligger innenfor en trang åpning. Rundt havnen ligger noen sandstrender og hoteller. Ellers er det en gammel fiskerlandsby. Vakker med trevokste fjellvegger omkranser det hele.

Her møtte jeg den norske båten Unique med Kari og Svein ombord. Svein har ligget her siden 1. mai mens Kari var hjemme i Norge en tur. I dag dro de videre. Planen deres er å overvintre i Tyrkia eller Kypros.

9. Reisebrev - Smir, Marokko

Rio Guadiana holdt på Josephine i over 3 uker. Etter en uke i Alcoutim (lørdag 15. april) kom Benedicte med fly til Faro og ble fraktet til Alcoutim med Low Fare Transfer, - raskt og effektivt. Hun likte seg umiddelbart og vi ble i Alcoutim enda noen dager. Vi ble invitert til huset til Ronnes foreldre (Bouke og Ronne som vi møtte i Camaret, nå også med Ineke). De har kjøpt et tidligere vakthus langs elven og restaurert det til et nydelig hus med flott utsikt over elven.

Onsdag dro vi 5 Nm videre opp Guadiana. Til en liten sideelv, Rio Vascau. Den er kort og relativ grunn, så her var det bare mulig med jolle. Langs elvebredden så vi havskillpadder. De hoppet i vannet så snart vi nærmet oss i jolla. Lengst inne grunner det opp til et lite stryk hvor vannet var så klart og rent at et bad fristet. I en 1 meters kulp og ca 18° ble jeg litt renere.

2 Nm videre ligger Pomarao. En tidligere utskipningshavn for malm fra en gruve 20 km inn i landet. Det var tidligere jernbanespor fra gruvene og helt til kaikanten. De ble fjernet på slutten av 60 tallet av det engelske gruveselskapet. I tillegg sprengte de alle broene langs traseen, for at infrastrrukturen for videre drift skulle være borte. Og det var det eneste gruveselskapet gjorde. Annen opprydning som var mer nødvendig ble ikke gjort, ved en 'liten' utbetaling til Salazar, Portugals diktator på den tida.

Pomarao idag er en landsby beboende av tidligere arbeidere og etterkommere, i tillegg til noen få utlendiger. Husene er små og ligger tett i tett i terasser oppover åssiden. Det er bare trapper og trange passasjer mellom de små ett etasjes bygningene. En leilighet består ofte av flere små hus med bare ett rom. Hvert lite hus har sin funksjon, kjøkken, oppholsrom, soverom osv. Nå har de også fått innlagt vannslik at de har toaletter. Mens bad er det få som har privat. Ett baderom ved den lokale fritidsforenigen er det som mange bruker, - og som de delere med gjester som kommer dit, enten det er med båt eller campingbil, - uten noe vederlag. Denne foreninge driver også det lokale vertshuset, som er stedets storstue hvor de fleste i lansbyen har sitt sosiale liv.
Det er mulig å få middag der, men det må gis beskjed dagen i forveien. Alt drives til selvkost.

Etter en uke gikk turen ned elven igjen ned til munningen og den spanske byen Ayamonte. Benedicte hadde fly hjem fra Madrid 3. mai. Det ble en hjemtor med mye uforutsette problemr, men det kan Benedicte fortelle om i et eget reisebrev senere. Kort fortalt skulle vi ta buss til Madrid og overnatte 2 netter der, for så å dra hver vår vei derfra. Jeg tilbake til båten og Benedicte til Oslo.
Men - 1. mai gikk ikke bussen som planlagt, vi måtte til Huelva. En time senere i Huelva viste deg seg at bussene til Madrid var fulle. Hva nå? Vi dro til Sevilla og fikk hotel der. Neste dag dro Benedicte til Madrid og jeg tilbake til båten. Benedicte kom seg hjem.

Tilbake i Ayamonte forberedte jeg reisen videre. Jeg ville til Gibraltar og møte den svenske båten Ayla (Pia og Tord, http://www.ayla.biz ) og den danske Restless II (Anne Marie og Dan).

Det ble en fin seilas, vestavind, sydøstover til Chipiona. Kom sent inn og lå ved mottaks brygga til neste morgen. Dro videre til Barbate, og gjorde det samme der.
Turen fra Barbate til Gibraltar ble en stri tørn med østlig liten kuling og rotete strømsjø. Det gikk allikevel ganske greit ved å motorseile 30° mot vinden. Men det medførte mye sjøsprøyt over dekk, så saltet lå overalt i klaser når jeg ankom Gibraltar. Det ble hyggelig gjensyn med Ayla som jeg ikke hadde sett siden Lagos i mars.

Gibraltar er en liten britisk koloni. Den består av en fjellklump (The Rock) som stikker 450 meter over havet. All bebyggelse ligger på vestsiden klammrende seg ett stykke oppover.
Det har vært mange kamper om kontrollen av denne viktige odden. Fra toppen kan man se over til Afrika og kontrollere trafikken i stredet.
Mandag delte jeg en taxi med Anne Marie og Dan og dro på en rundtur på klippen. Vi fikk flott utsikt over stredet og en tur inn i en fantastisk dryppsteinshule, hvor deler av den var gjort om til et konsertlokale med en fantastisk akustikk. Gibraltars aper, makakker måtte også besøkes. Til slutt en av de gamle befestningene inne i klippen, - ca 200 år siden de ble gravd ut.

Værmeldingen for torsdag var kuling fra øst i stredet, mens onsdag bare var frisk bris. Ayla hadde bestemt seg for å gå til Smir i Marokko, ca 25Nm syd, og det bestemte jeg meg for å bli med på. Onsdag formiddag dro vi etter å ha fylt billig diesel i Gibraltar. Det var til tider mer enn frisk bris i stredet så turen til Smir gikk fort. Vi ankom et meget forlorent marina anlegg. Det hadde nok sett sine bedre dager. Det ble bygget i 1992 og da var det meget populært. Marinaen var full i mange måneder - og billig. Men så tror man at man tilhører den spanske solkysten og setter opp prisen, som igjen påvirker restauranten osv. Idag er marinaen omtrent tom, og meget dyr etter forholdene. 14€ pr dag på denne tida av året. Eksempelvis ligger mange av de spanske havnene på 8-10€.

På ettermiddagen vi kom inn, hilste en svenske, Lasse, på oss. Han arbeidet i et firma som har angasjement på verftet her. Vi spurte om han likte seg her, men det sa han nei til. og det var det. Vi sa at vi hadde lyst til å se en vakker by, Chefchouen, en berber by, og han ordnet det slik at minibussen til verftet plukket oss opp og slapp os av ved en busstasjon i en stor by, Tetouen, 3 mil mot syd. Derfra tok vi vanlig lokalbuss de neste 6 milene til denne byen. Chefchouens gamle del er en gammel berberby. Den ligger høyt oppe i fjellene og er i hovedsak hvitkalket, med nyanser av blått nederst og på bakken i de trange bratte smugene, som ofte er trapper. Vi så primitive bakerier som bakte brød til sin storfamilie, - brødene var ikke til salgs. Her var vi i det autentiske Marokko, selv om dette var en turist attraksjon. Det virket som mange av de som bodde der var uberørt av det. Alle vi møtte var vennlige og hyggelig. Og siden fransk er deres andre språk, var det lett å kommunisere med dem.

Idag er det grått og litt yr i luften og bare 19°. Jeg har nå sjekket ut og drar tidlig i morgen mot Spania igjen.

8. Reisebrev - Alcoutim

Siden jeg (vi) kom til Lagos i Portugal, har tiden stått litt stille. "Vinterhavnen" varte nesten 5 måneder. Det har vært en fin tid.

Lagos som vinterhavn passet utmerket. Det er et fint miljø der blant seilerne. Ca 20 båter har vært fastboende der i mer enn ett år, noen mer enn 5. De kom dit for en kort vinter, men likte seg så godt at de ble der. Denne gruppen seilere organiserte Navigators Club, som var åpen for alle seilere, enten de var der for en natt eller flere måneder. Hver morgen kl 0930 utenom søndag, var det nett møte på vhf kanal 77. Der kunne man få kontakt med de andre for å løse problemer, få adresser, legge ting til salgs osv. I tilleg hadde de en liste over uavhengige fagfolk som alle kunne engelsk. Og det var meget nyttig. På den lista sto også en diesel mekaniker fra New Zealand, Rom Johnson. Han ble en meget nyttig person. I tilleg var det elektriker, rustfritt stål sveiser, osv.

Båten har fått ny motor, en Beta 1305. Det er en engelsk motor basert på en japansk Kubota. Den er på 35 Hk og har 4 sylindre. Går som en klokke, lavt støynivå, lite vibrasjoner og luktfri eksos. I tilleg vil den bruke mindre diesel.
Det å bytte motor ble en lang prosess. Først sjekket jeg med Rom Johnson om det var mulig å reparere reduksjonsgiret på den gamle motoren. Etter å ha tatt ut giret, sjekket Rom det, men det ville koste minst 10.000 kr for nye deler. Putte så mye penger inn i en 25 år gammel saltvannskjølt motor. Hva er tilstanden i kjølekanaler, osv. Det ble snart bestemt ny motor. Men hvor skal den kjøpes? Jeg hadde tidlig bestemt meg for en Beta 4 sylindret motor. Jeg sjekket hva den ville koste fra Portugal, Norge og direkte fra Beta i England.
Porugals importør skulle ha 58.000 + 25% moms (kanskje jeg kunne få tilbake momsen, men sannsynlig ikke. I Norge ville den koste 59.000 + noms. Prisen fra produsenten i England ble 59.000 inklusivt engels moms og frakt til Lagos. Og slik ble det. Motoren ble bestilt rett før jul med leveranse ca 20. januar. Da ville Benedicte være hjemme i Norge en tur. Så det passet jo fint.

Like etter at Benedicte var reist, gikk den gamle motoren ut, ved hjelp av en talje under bommen. Først ble den heist opp i sittebrønnen, for så å bli svingt ut på flytebrygga. Det var gjrt på litt over en time, da var den gamle slitne Volvoen i bilen til Rom.
Det neste ble å skjære ut det gamle motorfundamentet med vinkelsliper. Hvilket støv det ble, selv om motorrommet var tettet med plastfolie. Så var det å bygge nytt motorfundament i riktig høyde og bredde.
Da alt var ferdig ble motoren levert, direkte til flytebrygga. Påfølgende helg ble motoren satt inn med hjelp av Rom, på samme måte som den gamle gikk ut. Etter mye plunder med å tilpasse eksosslanger, koble det elektriske, flytte dieselfiltre til motorrommet, osv, ble motoren starte den påfølgende helg. Så etter en uke på land for å bytte propell, kom jeg i vannet samme dag som Benedicte kom tilbake til Lagos 15. februar. Hvilken timing.

Benedicte ville ut å seile, men været i 2. halvdel av februar og hele mars, var ikke av det fine varme været vi hadde hatt tidliger denne vinteren, så det ble fortsatt Lagos for Benedicte.

Det ble knyttet fine vennskap i Lagos.
SY Ayla http://www.ayla.biz , med svenske Tord og Pia.
Lindisfarne http://www.sailaround.info med svenske Annika og Björn
Florina med greske Maria og George
Armanella med nord-irske Jim
Restless II http://www.restless2.dk med danske Anne Marie og engelske Dan

Bortsett fra Lindisfarne, som er på vei til Syd-Amerika og Patagonia, er det store muligheter for å treffe de andre igjen i den nermeste framtid.

Lagos har for meg vært den perfekte vinterhavn. For Josephine den beste havn hun kunne være i. Selve marinaen er fri for effekten av dønning og bølger fra fiskebåter i stor fart. Den ligger midt i Lagos, slik at alt er innen for en radius på noen hundre meter. Buss, tog, butikker, kafeer, osv.

31. mars tok jeg farvel med Lagos og seilte ut i følge med Florina. Både George og jeg seilte alene. Benedicte er hjemme på Hosle, mens Maria er i Aten.

Første stopp ble Vilamoura. En natt var nok. Vilamoura er en kjempe marina med mer enn 1000 båter og leilighetskomplekser i mange etasjer omkranser den. Nesten en Las Vegas følelse. Et kunstig samfunn av ferierende utlendinger, og ingen sjel. Restaurant innkastere for hver meter du går om kvelden.

Neste dag seilte vi til Faro deltaet. Vi la oss til anker innenfor Isla Culatra. Kontrasten til Vilamoura kunne ikke være større. Culatra har en liten fiskerlandsby av for det meste fasboende portugisere og noen få fastboende utlendinger. Noen få matbutikker, kafeere og restauranter. Stille og fredlig, smilende, hyggelige mennesker som ikke var ute etter å dra mest mulig penger ut av deg. George og jeg gikk en fin tur rundt på øya, men jeg hadde vont i min høyre lilletå. En uke tidligere hadde jeg sparket borti gummijolla på dekk, og tåa ble vrengt til side. Jeg tapet lilletåa til den ved siden av og regnet med at det ville gå over av seg selv. Men turen rundt Culatra gjorde det ikke bedre. Tåa svulmet opp og begynte å klikke når jeg gikk. Jeg tok det med ro etter det.

Etter 3 dager for anker, snudde østavinden til vest og vi seilte videre til Vila Real de San Antonio, like innefor innløpet av grenseelven, Guadiana, grensen mellom Portugal og Spania.
Her hadde de et hospital, så jeg bestemte meg for å få sjekket tåa. Røntgenbilde viste brudd. Så det ble en tur til ortopeden og profesjonell taping av tåa, på samme måte som jeg gjorde det, men med mange flere lag. Slik at det ble helt stivt. I føge legen burde jeg ikke gå på foten, men det er nesten umulig.

Etter 4 dager med havneavgift på 120 kr pr døgn dro jeg sammen med Restless II (de kom dagen før) opp elven til Alcoutim. 20 Nm gikk for sakte fart og medstrøm på tre og en halv time.
Vi ankret opp midt i elven mellom Portugal og Spania.
Hvilken lise. Det eneste som høres er kirkeklokkene i Alcoutim (Portugal) og Sanlucar (Spania). Mellom de går en liten ferje. De liigger hvite og vakre opp i åssiden på hver sin side av elven. Begge landsbyene er forholdsvis uberørte og ganske godt vedlikeholdt.

Her er det godt å være. Sol og varme, - og fredlig

På lørdag kommer Benedicte til Faro, og da drar jeg ned til Vila Real med båten for å hente henne. Mellom Alcoutim og Vila Real går det ingen busser i påsken.

7. reisebrev - Lagos

Endelig et nytt reisebrev fra Benedicte og Bjørn. Det er nå gått snart 2 måneder siden siste reisebrev. Det har ikke skjedd så mye siden da seilemessig. Vi ligger nå i Lagos i Algarve, sydkysten av Portugal ca 130 Nm fra Cascais. Her blir vi en stund. Som jeg nevnte i forrige reisebrev, var det ulyd i reduksjonsgearet på motoren og det har utviklet seg videre.

I Cascais lå også Florina med George og Maria, et gresk par på vei fra England til Hellas i en B31, som de kjøpte i november i fjor. Vi traff dem 1. gang i Baione, hvor de fortalte at dette var deres 1. båt og at de ikke hadde seilt før.

12. oktober dro Benedicte hjem en tur og 26. fulgte jeg etter. Hjem til snø, gråvær og regn. Det ble meget sosiale 12 dager for min del.

Mandag 7.nov. var jeg tilbake i Cascais mens Benedicte fortsatt er i Norge noen dage til (kommer mandag 19. nov)

Det føltes meget tomt i marinaen. Georg og Maria var dratt, det samme var alle de andre jeg hadde kontakt med. Jeg måtte videre, - det fikk bli aleneseiling.

Tirsdag provianterte jeg og tidlig onsdag morgen kastet jeg loss for å seile til Sines (55 Nm). Det ble etterhvert en fin nordøstlig liten kuling som ga meg nesten 7 knob for bare forseilet. Ganske rotete sjø med 4 m dønning fra nordvest og 2 m vindbølger fra nordøst, men automat styringen hadde ingen problemer med det. I det solen gikk ned 1725 gikk jeg inn i Sines marina og ble møtt av to hjelpsomme marinaansatte som hjalp meg å få fortøyd.

Jeg hadde tenkt å dra videre neste dag , men det skulle blåse like mye så jeg ble i Sines neste dag. Strålende solskinn, 20°C. En deilig gåtur opp trappene til småbyen Sines. Den ligger på et platå ett par hundre meter over havet. Nydelig utsikt. Sines er nå en viktig oljehavn, men tidligere var det bare fiske her.

Tidlig fredag morgen (kl 0430) dro jeg fra Sines. Nydelig stjernehimmel i en mild morgen med15°C. Deilig. Det var lite vind så motoren fikk gå, og lite vind ble det hele dagen. Passerte Sao Vincent, Portugals sydvestre hjørne i strålende solskinn og t-skjorte. Etter 75 Nm og 13 timer var jeg i innseilingen til Lagos. Gikk for sakte fart inn kanalen. Rett før marinaen er det en gangbro som må åpnes og rett før den en venteponton. 200 meter før pontonen setter jeg motoren i fri og glir mot den.100 meter videre setter jeg i gear igjen?????? Hva skjer? Klonk, klonk og stillhet. Motoren stoppet. Heldigvis var alle forhold med meg og jeg nådde akkurat fram til pontonen påosiget (fin med tung båt) og fortøyer. Reduksjonsgearet har låst seg fullstendig. Det er umulig å få propellakselen rundt.

Nå ligger Josephine trygt i båsen sin i Lagos Marina. Etter en liten tur med jolla og 2,5 Hk motor bundet til siden går vi gjennom den åpnede broa og fortøyer.

Hellet i uhellet må være at det skjer her nå, og ikke til våren når vi skal videre. Nå har vi god tid til å finne ut av hva som må gjøres. Reduksjonsgearet er tatt ut og en NewZealander som driver for seg selv som mekaniker har åpnet gearet og konstatert at det ikke er noe å gjøre med det. Nytt reduksjonsgear må til. Hva nå? Er det verdt å invistere mer i den gamle motoren, eller skal jeg gå for en ny. Her er det mulig å gjøre begge deler.

Så Lagos er ikke det verste stedet å bli liggende for vinteren. Varme fine solskinnsdager og litt kjølige netter. T-skjortevær nesten daglig hele vinteren.

Mange hilsner fra
Benedicte (pt Hosle) og Bjørn

6. reisebrev - Cascais

Til dere som holder stand i gamlelandet og i øvrige nordlige egne! Håper dere har noen av disse blanke høstdagene med oktoberfarger og blikkstille vann! Ja, det hender jeg lengter litt! I følge Goethe, er lang rekke solskinnsdager det eneste som ikke er til å holde ut! ? Jeg tror i hvertfall det var noe slikt han sa.
Men hva er lenge? Bjørn skal nok være veldig lenge i solen før han savner noe annet. Så får vi se hvor lang tid det tar før høstregnet får meg til å drømme om disse deilige sommerdagene. Onsdag kommer jeg en tur hjem og håper det at det enda henger noen røde blader igjen på lønnetrærne.
I mellomtiden; et lite reisebrev:

Dro fra A Coruna mandag 12 september kl 12.30 etter å ha proviantert og fylt diesel og 340 l vann på tankene. Det koster å ligge i havn og håpet var å finne gode ankerplasser.
Været var blått og blankt og kysten var vakker. En engelsk seilbåt som hadde fått fiskegarn i propellen kalte på hjelp over VHF og en halvtime etter var vi på siden av den. Båten lå og drev og paret ombord fryktet at de måtte ha hjelp av dykkere for å komme løs. Det var lite vi kunne gjøre annet enn å sirkle rundt båten deres, men det gir ekstra trygghet at det er flere tilstede, og risikoen ved å dykke selv var klart mindre. Skipperen hoppet i vannet med en kniv. To, tre ganger dykket han, og snart kunne de dra en diger, blå garnklyse opp på fordekket.
Skal man først fiske garn, så bør det være nettopp på en slik stille dag og ikke om natten eller når det er dårlig vær. Selv har vi en båt med lang kjøl som ofte skaffer oss manøvreringsproblemer i trange havner, men propellen er godt beskyttet mot alt som driver i sjøen.
Om kvelden kastet vi anker utenfor Camarinas, en liten fiskerby som gjemte seg i nattemørket innenfor havnen.
Neste morgen dro vi rett etter frokost.
Som dagen før, hadde vi lite vind, så motoren var stadig i bruk. Vi rundet Cap Finisterre om ettermiddagen. Denne kyststripen kaller spanjolene Costa Muertes, dødens kyst. Vanskelig en dag som denne å forstå et slikt navn. Men blåser det opp her, finnes ingen havner eller ly for stormen. Denne dagen var det mest vindstille og solen fra klar himmel.
Klokken 18 ankret vi utenfor den lille spanske byen Muros som lå og badet i varm kveldssol. Etter et godt måltid la vi oss med solen og fløt som vektløse inn i søvnen. Ingen bølger. Ingen dønninger. Ingen vind. Stille dreier båten. Bare tyngden av ankerkjettingen holder den på plass.

Målet for neste dag, var Bayona, men hvem kan motstå en ankerplass som den vi fant på veien? Vi hadde lenge hatt Islas Cies i sikte. De svevet der ute, uvirkelige som eventyrøyer i horisonten. Da vi var i ferd med å passere dem utpå ettermiddagen, åpenbarte de hvite strender under skogkledte fjellskrenter. Noen seilbåter lå på svai hist og her.
Vårt anker var snart ute.
For en solnedgang! For en kveld!
Neste dag var jolla på vannet og vi en tur i land. Vi vandret gjennom skog av eukalyptus og pinje. Veien slynget seg opp til fyret hvor utsikten var formidabel. En strand mellom klippene ble et kjærkomment mål for tilbaketuren og vi fikk et forfriskende bad i sytten graders vann.
De to timene til Bayona gikk vi for motor i rosa kveldslys. Byen bød på en fin ankerplass de neste to dagene.
I havnen lå en hel liten flåte med norske båter. Coconut og Noravind som vi traff første gang ved slusen ut av Kielerkanalen og som vi har hatt jevnlig kontakt med underveis, lå der. Dessuten lå redningsskjøyta Christiania der og Veto med familie med tre barn og et par båter til. Alle på vei til Karibien. Det blir nok litt rart når vi ikke lenger kan forvente å finne noen av dem i havnene vi kommer til.
Lørdag ville jeg til Santiago med tog, men i løpet av natten fikk vi en liten kuling fra nordøst, og en jolletur til land ville desidert bli en våt opplevelse. I stedet gikk vi inn i marinaen. Vi fikk hjelp til å få båten fortøyd, men der vi lå ytterst i havnen, hadde vinden fremdeles en lystig lek med oss. Bølgene slo over brygga så det var nesten umulig å komme tørrskodd inn til byen og båten hev og kastet på seg mens den slet i fortøyningene.
En engelsk aleneseiler vandret hvileløs på brygga. Han klarte ikke å få opp ankeret og trengte hjelp for å få båten sin i havn. Bjørn og tre andre menn dro ut med havnas gummibåt for å hjelpe ham. Tre mann måtte til for å få dratt opp det gjenstridige ankeret og da de endelig var inne i havnen, var de temmelig våte alle sammen.
Mandag hadde vinden løyet en del, og i fint klart vær satte vi kurs mot Portugal.

Før det var mørk lå vi i Viana do Castelos lystbåthavn.
Vi ble møtt velkommen på brygga av Sonja og Øystein i sin ”Apricus”. De hadde nesten ikke møtt nordmenn siden de forlot Bergen og tok gledesstrålende i mot oss.

Viana do Costelo er en vakker by i sterk utvikling takket være eu-midler. Her var det virksomhet overalt. Nytt og stilig ble oppført, gammelt og ærverdig ble restaurert. Over byen, høyt oppe i åsen tronet en kirke med tårn og kuppel. Neste dags utflukt var bestemt. Etter bortimot en times vandring, det meste i trapper, var vi oppe. Hvilken utsikt! Vi så langt innover land, over fjell og dal, nedover kysten og utover havet som fortapte seg i disen.
Kirken var klart fra før barokken, som byen ellers var sterkt preget av. Det var en stor sentralkirke i lys sten. Den så ut til å være preget av både bysantinsk byggeskikk og av renessanse og var viet Sta. Lucia. Kirkerommet var vakkert og overraskende lyst. Jeg hvisket til Bjørn for ikke å forstyrre de bedende katolikkene, at veggmaleriene måtte ha gått tapt siden de åpenbart var restaurert nokså nylig. Men der tok jeg feil. Det viste seg at kirken var oppført mellom 1928 og 1956 av en antagelig nokså eksentrisk riking som skaffet både arkitekt, billedhuggere og arbeidere til prosjektet.
Vi klatret 154 trinn, delvis i trang vindeltrapp opp til toppen av kuppelen og ble belønnet med bonusutsikt. Benedicte var nokså skjelven i knærne under nedturen som hun foretok med hendene klamrende til murveggen og blikket stivt festet til Bjørns rygg.

Viana do Costelo hadde utallige gullsmedforretninger og bød på rik anledning til windowshopping for en fattigper med sans for kunsthåndverk. Her har de ikke glemt sine gamle kunster fra storhetstiden. Filigransarbeid av ypperste klasse og tunge gullkjeder i nydelig utførelse.
Bakervarer kunne man derimot ta seg råd til. Et tungt surdeigsbrød bakt av hvete, med form som en diger rund leiv, kunne man kjøpe etter vekt. Ikke siden vi var i Tyskland har vi fått så godt brød. Og så var det kakene! Hvordan velge? Èn av den og èn av den! De elsker åpenbart egg her i Portugal. Egg og mandler. Det blir kaker av slikt!
Onsdag kom tåken sigende. Vi hadde snart sikt som i skummet melk og vi skrinla planene om å reise videre.
Torsdag var det blitt klart at den samme tåken antagelig ville bli liggende en stund, men vi ble tipset om at den lå langs kysten og at vi ville finne klarvær ti til femten nautiske mil fra land.
Ved titiden gikk vi ut. Radaren var i bruk hele tiden og i mange timer befant vi oss i en ørliten verden hvor vi og båten og en og annen fiske bøye med flagg, syntes å være det eneste som var til.
Den vinden som kunne drevet bort tåken var ikke der, og vi gikk for motor. Endelig, etter fem timer hadde vi så mye som én nautisk mils sikt. Sytten nautiske mil fra kysten var vi ute av tåken. Den lå igjen som et tykt teppe på babord side og forfulgte oss nokså hakk i hæl. Av og til så det ut til at den skulle sluke oss igjen.
Like før solnedgang ble vi passert av et lasteskip i motsatt retning. Kort tid etter at det hadde passert, forsvant det i tåken bak oss som gjennom en vegg. Baugen og halve skipet var rett og slett borte som om det var klippet av. Snart var hele skipet vekk som om det var gått opp i røyk. Nokså uhyggelig! Og jeg kom på noe om den ”Den Flygende Hollender”. Var ikke det en halv båt? Kunne det være dette fenomenet som var opphav til slike historier? Det virket ikke bare spøkelsesaktig, men det pekte klart på at det ikke bare er stormer som er farlige på havet. Og selv med radar følte jeg meg ikke helt vel før vi utpå natten kunne konstatere lys fra fiskebåter langt borte og at det også glitret stjerner på himmelen bak oss.
Fredag 23.september. Om morgenen neste dag, nærmet vi oss kysten igjen. Vi hadde kurs mot Nazaré. Høyt oppe på en underlig fjellformasjon som så ut som om den var på vei til å tippe ut i havet, lå en by og lyste hvitt i morgensolen. Sitio!
Litt lenger inne i bukten lå fiskerbyen vi skulle til. Den lå bak en bred lys sandstrand som dønningene skyllet innover. Her pleide fiskerne og dra opp de flatbundete robåtene. Det var før havnen ble bygget og båtene ble store og grådige og kunne romme mer fisk enn det konene på stranden kunne ta imot.
Tranlukta lå tung over havnen. Her var det aktivitet på bryggene. Om kvelden var det fiskeauksjon og et yrende liv med fiskeoppkjøpere med kjølebiler, roping og hojing fra kjøpere og selgere, små og store fiskebåter som ble tømt for sin fangst av kranene ved mottaket.

I Nazaré går kvinnene enda i folkedrakter. Den består av en kortærmet bluse og et omslagskjørt. Blusen er noen ganger hjemmegjort og brodert, andre ganger antagelig fra manufakturen på hjørnet. Skjørtet har en lengde som viser det meste av kneet og siden folk her er relativt kortvokste og dertil ofte, især de litt eldre, nokså tykke på midten, så kan det for uvante øyne se noe pussig ut. En annen ting er at det var nokså overraskende å møte et samfunn med kvinner i folkedrakt her. Vi aner ikke om det er vanlig andre steder i Portugal, men forklaringen på at de har behold sin tradisjonelle drakt så lenge, kan kanskje skyldes at kvinnene i Nazaré har en spesielt sterk posisjon i samfunnet og at deres drakter er knyttet til deres status. Mens mennene fisket og holdt seg på stranden, var det visstnok kvinnene som sto for handelen og dessuten skjøtte de styre og stell i byen.

Lør. 24.sept. Neste morgen ruslet jeg den lille halvtimen fra havnen og inn til byen for å gå på marked. En stor lys hall rommet et stort grønnsak- og fruktmarket, en avdeling for fisk og en rad boder med bakervarer. Blandt hundrevis av selgere så jeg én mann! Alle kvinnene var kledt i sine bluser og korte skjørt, unntagen noen helt få unge i langbukser. Stemningen på dette markedet var så hyggelig og varene så rimelige og bra, at jeg nesten angret på at jeg hadde overtalt Bjørn til å reise videre neste dag.
Disse kvinnene virket sterke og vennlige. De bød frem sin frukt eller sine grønnsaker uten å virke påtrengende. Gjorde opp på ”øret” og prøvde ikke å prakke på meg noe jeg ikke hadde bedt om. Det bugnet av lekker solmoden frukt på bordene. Under dukene sto en og annen kasse med kaniner eller en høne eller to. De spiste på litt høy eller nippet korn og minnet mer om kjeledyr enn som mulig mat for en interessert kjøper. Jeg gikk lenge rundt og kikket på varer og folk. Kjøpte noen medinabananer og en pose portugisiske appelsiner. Kikket på en masse ukjent fisk og forsøkte å finne middagsmat. Sardinene så lekre ut. Snart hadde jeg ved hjelp av fingertegn og noen få spanske ord som jeg håpet liknet portugisisk, handlet en liten pose av denne sølvskimrende fisken. Konen bak disken forklarte på livlig portugisisk, krydret med noen franske ord, gester og antall fingre i været for steketid, hvordan jeg skulle tilberede dem. Hun renset dem for meg og hadde på salt. Smilende forlangte hun to euro. 16 kroner for ferdigrenset fisk til middag!
Søndag etter soloppgang dro vi videre.
Bjørn var ikke særlig stemt for å gå fra Nazaré. Han er usikker på hvor lenge motoren holder, og tenkte seg at Nazaré var et bra sted å ta båten på land. Men trodde det ville bli kjedelig å ligge i denne havnen lenge, og la nok et sterkt press på ham for å komme videre.

Etter at vi hadde seilt en stund igjen, løyet vinden og snart gjorde vi ikke mer en tre knop. For å være sikre på å komme i havn før det ble mørkt, dro Bjørn i gang jerngenoaen. Etter en stund kom vinden tilbake og vi kunne seile igjen.
Men da Bjørn ville sette motoren i fri, viste det seg å være umulig. Girspaken lot seg ikke rikke. Hva var skjedd? Giret hadde antagelig låst seg. Motoren lot seg ikke sette i revers heller. Vi kunne altså ikke komme til havn ved egen hjelp. Skulle vi snu og dra de tretti milene tilbake til Nazaré?
Etter å ha ligget med bena i været og hodet og overkroppen nede i et varmt motorrom en god stund, kom Bjørn frem til at det var en vaier som hadde røket. Ikke motoren altså. Puh!
Det betød at vi kunne bruke motoren, men vi kunne bare gå enten frem eller tilbake. Vi bestemte oss for å gå videre. I Cascais kunne vi ankre opp innenfor moloen og behøvde altså ikke gå inn til brygge.
Vinden tok seg opp igjen og snart surfet vi på store lange dønninger nesten rett bakfra. Med bra vind i storseilet og motor, gjorde vi mellom syv og åtte knop!
Da solen forsvant i havet, var vi inne i ankringsområdet. Vi tok noen runder mellom oppankrede seilbåter med en motor som altså ikke kunne justeres, og fant ut hvor det var best å ligge. Bjørn sto klar i baugen og jeg styrte båten opp mot stedet. På tegn fra ham, slo jeg motoren av. Snart lå den lille oransje ankerkula og duppet i vannet. Godt å vite, både for oss og andre hvor ankeret er, spesielt når vi ikke er særlig manøvreringsdyktige.
Det blåste allerede nokså kraftig, men ved tolvtiden om natten var vinden så sterk at det var vanskelig å sove. Båten drev frem og tilbake sideveis og rullet i dønninger og bølger og det knirket i kryssholdt. Det er ikke godt å sove når du føler at en illsint kjempe er i gang med å rive båten med seg. For sikkerhets skyld la vi ut et anker til. På med klær og opp på dekk i mørket og blåsten! Bjørn ga beskjed om hva jeg skulle gjøre, så var det på med motoren, styre opp mot stedet han pekte mot, og på tegn fra ham, slå av motoren. Det gikk perfekt! Nå hadde vi to ankere ute og båten lå mye roligere. Og best av alt; det hadde god virkning på vinden som løyet etter kort tid!
Man. 26.sept. Dagen etter dro Bjørn i land med gummijolla.
Han fikk bestilt en ny vaier og onsdag kunne han montere den. Nå har vi motor som kan gå både fremover og i revers! Nokså praktisk!

Tirsdag dro jeg en tur til Lisboa med toget. En vakker by med skyggefulle gater og trange smug, hus med fargeglade flislagte fasader, trikker som klatrer i bratte hellinger, fortauskaffeer og restauranter, turister og travelt forretningsliv.
Bjørn hentet meg i jolla og senere på kvelden da det begynte å blåse, oppdaget vi at den var borte. Bjørn spurte om jeg ikke hadde fortøyd den og jeg svarte at jeg hadde sagt han måtte gjøre det bedre og at jeg trodde det var det han hadde gjort da han sa han ville se etter fortøyningene.......
Det blåste kraftig fralandsvind, men det var en liten sjanse for at den hadde drevet inn i moloen. Vi hadde ikke mulighet for å komme noen vei, og Bjørn ville ikke bry noen i havnen.
En time gikk og tilslutt ringte jeg Steinar på ”Noravind” og forklarte situasjonen. Han er jo bare utrolig! Ja, han var på restaurant med et par venner som var på besøk. Jeg spurte om han kanskje kunne ta en tur på bryggene og se etter jolla vår før han gikk hjem til båten. Kanskje melde den savnet til havnekontoret. Nei, de skulle dra med en gang. De skulle bare betale, så skulle de ta gummijolla og dra på ekspedisjon. Jeg håpet ikke de avbrøt et hyggelig restaurantbesøk, men han sa at de var ferdig med å spise, og han mente at det passet utrolig bra å dra på en slik ekspedisjon akkurat der og da!!!!! Det var liksom akkurat det som manglet for å gjøre kvelden fullkommen, fikk jeg inntrykk av.
En halvtime etter ringte han. De hadde funnet den! Snart var de på vei ut til oss i kraftig vind. Tre karer i gummibåt, med lykt og redningsvester, den ene vesten lignet mistenkelig slike som finnes under setene på fly. Gjett om jeg var glad? ”Slike karer, det vil gamle Norge ha!”

Neste morgen oppdaget vi at årene var borte. Ingen hadde lagt merke til at de ikke var i jolla kvelden før, så om de ble borte mens den var på tur på egenhånd eller om noen forsynte seg med dem om natten, det får vi ikke vite, men årer må man ha, så jeg dro inn til Lisboa igjen.

Da jeg gikk av toget i Cascais med nye aluminiumsårer, var det nesten mørkt og vinden hadde tiltatt som vanlig her om kvelden. Da jeg kom til fiskebrygga hvor Bjørn ventet med jolla, var det helt mørk og det blåste kraftig. Båten lå langt ute i den svarte bukta et sted og det blåste fra land. Bjørn lå i mørket nedenfor murkaia og holdt klar av noen småbåter som var på vei inn fra de større fiskefartøyene som lå på bøyer lenger ute. Bølgene var blitt nokså store og vinden ulte. De årene jeg hadde med fra byen var for lange til å være til noen stor hjelp før Bjørn hadde fått tilpasset dem, og han hadde ikke med lykt. Hva om påhengsmotoren streiket?
Det var fjære sjø, og de få trinnene opp til bryggen tidligere på dagen hadde økt til mange.
Da han begynte å rope til meg om at jeg skulle skynde meg ned den grønskegrodde, sleipe bratte stentrappen til vannet, gikk jeg til streik. Jeg ropte til ham gjennom vinden at jeg nekter, jeg tar inn på hotell! Bjørn som var stresset av å vente mens det blåste stadig mer, ble sinna og ropte at om jeg ikke kom nå, så ville han dra uten meg. Jeg ropte tilbake at uten redningsvester i det været så kan han bare glemme at jeg kommer ombord, og så marsjerte jeg i protest ut på enden av brygga og skuet ut i mørket for å konstatere at det var umulig å finne en seilbåt på svai uten lys der ute. I det samme fikk jeg se at den siste av småbåtene som gikk inn for natten var i ferd med å bli fortøyd. Jeg pekte ut i mørket og ropte; ”vela” ”vela” og ”barko” som jeg tror betyr seilbåt og båt på spansk. jeg pekte på deres båt. De forsto med en gang og nikket smilende. Kanskje de hadde forstått hva som foregikk? I hvertfall var jeg snart trygt om bord i deres gode robåt med påhengsmotor. De fikk meg neste tørr ut til Josephine, og noen betaling, det skulle de ikke ha.
Dagen etter ble de nye årene gjort i stand, og heretter fortøyer vi ikke bare jolla ordentlig, men årer og påhengsmotor blir tatt opp på dekk om natten.

Torsdag 29.sept. Det hadde blåst så ille om natten at vi ga opp livet på svai for en stund, og dro inn i havnen.

Fredag dro vi inn til byen for å ta toget til Lisboa. Innenfor en stor port i et hus ved havnen, satt to menn og spiste lunsjen sin. De vinket muntert til oss i det vi passerte og vi stoppet og hilste tilbake. Vi ville gå videre, men de fortsatte å vinke på oss, og snart hadde de satt frem krakker som de forlangte at vi skulle sette oss på og serverte oss nystekte sardiner fra en velbrukt grill som sto på fortauet utenfor. De hentet glass til oss og skjenket rødvin. De bød på nydelig salat fra en stor bolle. De kunne ikke et ord engelsk og vi ikke portugisisk, men vi hadde en munter stund rundt deres bord. Den minste av de to rullet med øynene og snakket med hele kroppen.
Vi forsto at de drev en fiskehandel som blandt annet leverte til restauranter. Den ene hentet ut en fisk fra fryselageret innenfor og gjorde tegn til å ville grille til oss. Vi hadde nettopp spist frokost og dertil de sardinene vi alt var blitt traktert med, så vi takket nei. Men vi spiste salat og fikk mer vin i glassene. Vi skrøt av sardinene som vi pekte på mens vi laget smattelyder. De forsto og sa si, si. Pekte på musklene sine og fortalte med fingrene hvor gamle de var. Den ene løy på seg noen ekstra år under rungende latter så vi skulle forstå hvor sundt det var å spise fisk. 70år? Kunne han være såpass? Nei, han var bare sekstitre? Så lo de godt igjen og skjenket mer i glassene.
Den store pekte på vinen som var meget god, og pekte i luften som med et gevær mens han gjentok paff paff. En kelner kom bortom for å gjøre avtale med dem om dagens levering. Han kunne en del engelsk og fungerte som tolk. Den vinen vi drakk kom fra Alentejo, et av de beste vindistriktene i portugal, og var ikke til salgs. Den var til medlemmer av et jaktlag. Mens kelneren forklarte oss på engelsk, nikket de to ivrig hele tiden mens de gjentok begeistret; si, si!
Da vi var ferdig med å spise fikk vi vaske sardinolje av fingrene i vasken innerst i lokalet og den minste av de to løp og hentet et rent håndkle til oss.

Mens jeg sitter her i ettermiddagsstillheten og avslutter dette reisebrevet, hører jeg på sangen fra en lysegul kanarifugl som heter ”MobyDick”. Den sitter i buret sitt under sprayhooden på den franske nabobåten og fyller luften med de nydeligste triller. Jeg har lenge sagt til Bjørn som ikke vil ha katt ombord, at jeg ønsker meg en veranda med fuglesang. Nå tenker jeg på at siden fuglene er vant til å sitte i vaiende grener, så kan det hende at de ikke blir sjøsyke. Hmmm........



Hilsen Benedicte – og Bjørn!

Ps:
Domingo, er vel et flott navn på søndagen! Det deler portugiserne med spanjolene. Lørdag heter sabado, mens ukens hverdager kalles rett og slett etter deres nummer i rekka; segunda-feira, terça-feira, quarta-feira, çuinta-feira og sexta-feira. Min tynne parlør sier ingenting om hva ordet feira betyr og spør ikke meg om uttalen. I mine ører høres portugisisk ut til å ligge tett opp til russisk, og likner ikke spansk i det hele tatt. Men dia betyr dag både på spansk og portugisisk. Så vet vi det.
Portugal!

5. Reisebrev - Nazare

Nazaré, Portugal 39.35N 09.04 W, 1523 Nm fra Skarpsno Bøyehavn

Hei alle sammen.

Her er en liten hilsen fra Solrike og varme Portugal. Vi er nå i Nazaré, en liten fiskerby (under utvikling til et feriested) ca 100 km nord for Lisboa. Deilig blå himmel og en svak nordvestlig bris gjør livet behagelig. Men det er et skjær i horisonten. Motoren (VP MD 17C) som i følge en motorkyndig nordmann går på overtid, har begynt å lage lit ulyd når propellen går rundt. Sannsynligvis reduksjonsgearet. Så det blir nå å se oss etter en overvintringshavn med muligheter for å bytte motor. (Hvis noen har et godt tips om sted, tar jeg gjerne imot det)

Det er nå snart 4 uker siden vi krysset Biskayabukte. Vi ankom Spania i en liten fiskerhavn som heter Cedeira. Kun ankring godt beskyttet bak en stor molo. Det var et deilig sted og bare hyggelige mennesker. Vi ble der i 4 dager før vi dro videre til La Coruna, som er det stedet de aller fleste seilerne fra Nord-Europa kommer innom. Vi ble den 6. norske båten i havna i tillegg til 2 svenske, 1 danske og 1 finne, - og noen engelske, franske oh hollandske. Så det var et fint internasjonalt seilermiljø der. Hyggelige folk i marinaen og rimelig mat i restauranten i toppetasjen.
Vi lå i den første havnen i Corona, med advarsel i Reeds almanakk om at den var nedslitt, men det var ikke tilfelle, dessuten var den mye billigere og roligere enn marinaen midt i byen.

La Corona er en fin by, både et stort senter for Galicien og en provinsby. Den gamle bydelen med sine trange gater var fulle av liv om kvelden.

Fra La Coruna besøkte vi også Santiago de Compostella. Det er en gammel by litt opp i fjellene, med enstor katedral som besøkes av pilgrimer (de vanderer langs spesielle stier helt fra Frankrike) hver dag hele året.

Vi ble i La Corona 9 dager, de siste 3 ufrivillig. Da vi skulle dra videre var det tomt for diesel i havna og da den ankom ble det for sent å dra videre den dagen og i de neste blåste det en sterk kuling utenfor.

Etter kulingen dro vi videre til Camarinas og ankret opp i havnen for så å dra videre til Muros. Nok et sted for anker. Begge steder små hyggelige fiskerbyer.


Neste ankringsplass ble Islas Cies 8 Nm nord for Bayona.
Det var et fint sted å ankre. Relativt godt beskyttet mot vest og nord. Hele øya er naturreservat. Nydelig sandstrender (både Benedicte og jeg badet for føste gang på turen) men bare 17°C i vannet. Men solskinn og varme var det nok av. Vi gikk også opp en vei til et fyr på det høyeste punktet på øya (500m?). Veien gikk i sikksakk opp langs fjellsiden det siste stykket.

Byona ble neste stopp, og siste i Spania foreløpig. Nok en fin spansk by med karakter. Og møte mellom seilere fra det meste av Europa. Særlig skandinavene på vei mot Karibien og oss andre som "bare" skal til Middelhavet.

Møte med Porugal ble en meget postiv opplevelse i Viana do Castelo. Inn i en marina i sentrum av byen. Hyggelig motakelse i havnen, allt pairarbeid på ett sted og prisen pr. natt - €8.34. Det absolutt billigste på hele turen. (Lavsesong etter 16. september).
Her traff vi Sonja og Øystein på Apricus. Øystein Fotland deltok på det samme SSB kurset som jeg. De er på vei til Karibien og kanskje videre rundt.

Torsdag dro vi fra Viana i tykk tåke. Vi ble anbefalt å gå 15 Nm ut i havet for komme fri av tåka, og det stemte. Vi dreide syd og gikk de neste 20 timene mot Nazaré hvor vi ankom i går morges.

Her var vi tilbake til hverdagen og de dyre havnene (€20 pr. natt). Og dyrere blir de nokk etterhvert som vi kommer sydover. Så det blir viktig å finne de rimlige alternativene for overvintring i havn.

Ellers har vi det fint og nyter varmen, deilig mat, billig frisk frukt og grønnsaker og ikke å glemme de portugisiske vinene.