torsdag, desember 24, 2009

God Jul og Godt Nyttår

Julen feires i Cape Town sammen med Marit, Lisa og Unni. Deilig å være bestefar.

Etter ankomst til Whangarei i NZ, ble det bestillt flybilletter. Først t/r Oslo, så t/r Cape Town. Jeg har vært her nå i to uker og nyter sommeren her. Har faktisk begynt å jogge igjen. Startet så smått i Whangarei. Det er et fint naturområde nord for byen. En naturpark opp langs en elv. Nydelig sted å jogge. Har fortsatt her i CT sammen med min datter, Marit. Det merkes at man er blitt eldre, jeg klarer ikke å holde følge med 'ungdommen'.

Tirsdag reiser jeg tilbake til Oslo og Benedicte, - og til kulda. Jeg håper det ikke blir alt for kaldt, etter 2 år i tropene er jeg nok ikke klimatisert til dette.

Jeg ønsker dere alle en God Jul og et Godt Nytt år.

onsdag, november 25, 2009

Whangarei, NZ

Her er det deilig å være, flatt vann og godt fortøyd til en brygge. Whangarei er en liten og koselig by, hvor jeg ligger fortøyd rett ved 'waterfronten'. Alt man trenger er innenfor gå avstand. I tillegg er det fin utmark med stier for fine vandre og jogge turer. Her blir det fint å være en tid.

Her en liten oppsummering av turen sett fra Josephines side.

Etter at Josephine tatt meg halve jorden rundt og vel så det. 26.000 Nm mil er tilbakelagt siden jeg overtok henne i juli 2000.

Er jeg fornøyd med henne? Det er bare ett svar, et rungende JA. Hun har tatt vare på meg i alt vær jeg har vært ute i, - alt fra stille vær til sterk kuling med storm i kastene. Med topprevet storseil og innrullet genoa ligger hun bi uten det minste problem.

Har hun holdt. Det kan også bare svares med JA. Noe ryker jo alltids under veis, men relativt lite i forhold til mang andre båter jeg har møtt.
Motoren ble byttet i Lagos, Portugal i 2006. Det var planlagt. Volvo Penta MD17, nesten 30 år gammel ble for utrygt. Inn kom en Beta BV1305 på 35 Hp og 85 kilo lettere.
Stående rigg ble byttet i 2005 og har holdt uten problemer 21.000 Nm.
Atohelm 2000 stoppet mellom Rangiroa og Tahiti. Den fulgte med Josephine på kjøpet og den var ikke ny da. Så et stort pluss for den. (Skal prøve å få den reparert her i NZ. De lager ikke så bra produkter lenger)
Baugspryd ble montert i Marmaris, Tyrkia i 2007. Jeg har alltid ønsket kutter rigg. Det ble en suksess, men en svakhet i mitt design åpenbarte seg på vei hit mot New Zealand fra Fiji. Genoastagfestet ble bare sveist på røret istedet for jernet som går i midten og festet til baugen. 5 Halvveis til NZ røk festet og hele genoa og furlex hang i revelinen. Kutterstaget hold masten på plass og jeg kunne seile videre med en liten fokk. I Opua, NZ ble alt sveiset på plass igjen og nå meget forsterket. Bidvind i kuling tar på både rigg og seil.
Jeg kjøpte nye Boding seil i 2001 og de har hold meget godt. Genoaen er blitt litt dyp etter mye bidvindseilg i revet tilstand. Av den grunn har jeg nå bestilt Furlex og et nytt krysseil til kutterstaget. Når man har ett seil på rull, kvier man seg for å gå på fordekket og heise ett kutterseil. Det blir nå lettere.

Så Josephine er bedre enn noen gang og ser fram mot turen til Sør Afrika i løpet av neste år.

Mandag flyr jeg hjem til Norge en tur.





søndag, november 15, 2009

Whangarei, New Zealand - Josephines havn de neste 3-4 mnd.

Etter 11 dager i Opua, med festligheter og mange gjennsynsgleder med seilere jeg har truffet underveis, og alle like glade for å ha fullført turen til New ealand, kastet vi ( Quilla og Josephine) loss tdlig søndag morgen. Fin nordvestlig bris som dreiet mot nord ga en deilig lens syd langs kysten. I alle fall nesten, 8 nm fra en fin ankringsbukt, dreiet vinden mot vest og gikk til stiv kuling. Været var ventet, barometeret hadde falt 8 mb det siste døgnet, men vi hadde håpet på å være framme før det skjedde. Men den gang ei, de siste 4 nm langs sydsiden av odden som skulle rundes, ga en krapp kort sjø som stoppet Josephine. Inn i mellom vogget hun på stedet vil, før hun igjen fikk fart forover, men vi kom fram rett før det ble mørkt.

Kl. 0530 i morgest lettet vi anker og tok de siste 15 nm innover i landet til Whangarei på stigende tidevann og medstrøm.

Quilla og Josephine ligger nå fortøyd til flytebrygga langs med byen. Kort vei til alt.

Her blir Josephine liggende de neste 3-4 månedene. Etter 10 000 nm i løpet av 9 måneder, er ikke lysten til å seile på topp akkurat nå. Man er litt trøtt med andre ord.

30. november flyr jeg hjem til Norge og Benedicte, den 9. desember går turen til Cape Town hvor jeg vil feire julen med Marit, Lisa og mitt barnebarn Unni. 30. desember er jeg tilbake i Norge igjen og blir der til jeg reiser tilbake til NZ 29. januar.

Da er tiden for reparasjoner og nytt utstyr, Josephine på land osv.

onsdag, november 04, 2009

Opua, New Zealand

Hei, Josephine og jeg ankom, sammen med Lennart på Quilla, Opua tirsdag 3. nov etter en hard seilas fra Fiji. Turen på 1065 Nm tok 11 dager.

De første 4 dagene var det ganske rask seilas. Østlig frisk bris sendte oss sydsydvest i god fart. Værutsiktene da vi startet, var 4 dager østlig vind, 2 dager med stille, 1 dag med sydlig vind og til sist resten fra sydvest til vest.

Men slik ble det ikke. Etterhvert som de første dagene gikk med nedlastig av værinformasjon, edret det seg til det verre, hver dag. Totalt ble det 4 dager østlig, 5 dager med sydlig vind opp til liten kuling i styrke. og til sist 1 dag med syvest til vest helt på slutten.

Bidvind i grov sjø er ikke Josephines styrke, ei heller mannskapets ønskedrøm. Det er vått, urolig og meget slitsomt.


29. oktober hendte det som ikke skal skje. Je holdt på med å vinsje inn genoaen, da dert smalt. Ut til siden fløy genoa og rullesystem. Noe hadde røket i forstagfestet. Jeg fikk lagt bi med engang og heldivis hang alt fast i rullesystemets reveline. Jeg fikk dratt den inn og festet revelinen slik at jeg kunne få ned genoaen, og stappet den den gjennom luka i fordekket. Etterpå fikk jeg sikret rullesystemet ved å dra det ned til ankerrullen med hjelp av fallene.

Det var det. Ikke noe genoa. Bare en liten kryssfokk. Den fungerte da det blåste som verst, men jeg tok ikke sjangsen på å seile for hardt, så etterhvert ble det motorseiling med storseilet de resterende 3 dagen. Det gikk med en del diesel, men riggen var intakt da jeg kom fram til Opua.

Idag blir forstagsfestet sveiset på igjen, gaske mye forsterket. Så forhåpentlig skal dette ikke skje igjen.

Uansett det er deilig å vere framme i New Zealand, og sove i en køye som ikke prøver å kaste deg ut.

søndag, oktober 11, 2009

Vuda Point Marina, Fiji

Josephine ligger i marina noen dager før hun seiler ut til en øy som heter Mololo Leilei. Blir vel der en ukes tid for så å komme tilbake hit i marinaen og avvente været for turen til New Zealand.

Seilasen fra Savusavu var behagelig. Kun dagseilaser på flatt vann beskyttet av rev nesten hele veien. Med en frisk østlig vind gikk det passe fort med bare forseil. Innenfor revene er det lett å ankre opp, bare finne et sted som ikke er alt for dypt. Vi ankret 3 steder på veien til Lautoka på henholdsvis 6 m, 12m, og 4 m. Selv om det blåste pålandsvind var sjøen helt flat.

Lautoka er en større by på hovedøya Viti Levu. Den blir kalt 'The Sugar City' på grunn av sukkerproduksjonen der. Stor lass med sukkerrør fraktes inn fra hele øya og det medfører desverre at det slippes ut ganske mye sotpartikler ut i lufta. Så alt blir mer eller midre grått, også Josephine der hun ligger til ankers utenfor havnen og fabrikkene.

Så etter et par dager ble det nok. Men vi fikk en ny tsunamivarsel mens vi lå der, så alle seilbåtene og de lokale gikk ut på dypere vann. Hele byen tømtes og alle dro til høere område. Men heldigvis ble det ikke noe av det. Jordskjelvet i Vanuatu sendte energien horisontalt så bølgen ble bare 10cm.

Denne marinaen blir brukt av mange seilere i orkan-sesongen. Båter på land settes i en grop for kjølen og hviler på gamle bildekk. Dermed står de meget stødig og kan ikke velte.

Alt vel

torsdag, oktober 01, 2009

Savusavu, Fiji dagen etter tsunamien.

Alt er bra her i Fiji, vi har ikke merket noe til tsunamien, men værre gikk det med Samoa og Niuatoputapu som vi (skandinavene) besøkte litt mer enn en måned siden. Minst halvparten av husene i landsbyene på Niuatoputapu er borte. Opp til 10 mennesker er døde og ødeleggelsene er store. Fra bilder er det to båter til ankers i lagunen, men om noen er gått ned vet jeg ikke på dette tidspunkt.

Vi, Quilla, Commedie, Lovisa, Geronimo og Josephine forlot Apia 11. august. Værmelding 10 m/s fra vest, en skarp slør, men væregudene ville ikke det. Det ble i stedet nesten bidvind med to rev i begge seil, og 15-17 m/s vind, en god kuling med andre ord. Det ble en våt tur med styrbord reling under vann nesten hele veien, og med masse sjø over dekk, ble alle lekasjene avdekket.

Men etter 34 timer kunne vi ankre opp i lagunen på Niuatoputapu i Tonga.
Innsjekkingen gikk smertefritt blandt smilende vennlige mennesker. Det bor ca 1000 der i ganske enkle kår. De hadde på det tidspunktet lite forsyninger fordi rutebåten fra Tongatapu forliste 5-6 uker tidligere. Så gjestende båter er velkomne. Mange la igjen endel proviant som var til overs. Allikevel organiserte de både en aften på en liten motu med helstekt spegris og en aften med den lokale maten, danseoppvisning og salg av lokalt håndverk.

Lagunen var en perle, med en meget trang innseiling, så i forhold til normale vinder og bølger, var den meget trygg. Hvordan tilstanden er nå med lagunen vet jeg ikke, men fra bilder ser det ut som en mengde slam har endt opp der.

Etter en liten uke (2/9) dro vi videre til Vavau gruppen 180 nm lenger syd. Og igjen hadde vi like sterk vind, men heldigvis litt mer bakfra, så vi startet med skarp slør og fikk mer og mer halvvind etterhvert. 30 timer senere var vi Neiafu på Vavau.

Dette er et seilsenter hvor Moorings har mage båter til utleie. Så her er det mulig å fikse litt med båten, selv om tilbudet av reservedeler er meget begrenset.
Vindroret hadde begynt å få problemer, noen sveissømmer var gått opp, men det var ikke noe problem for den lokale mekaniker. Han sveiset rustfritt bra og for 120 kroner er vindroret like bra.

Et annet problem som nå var aktuelt, var å tette alle lekasjer det var mulig å tette. Så det gikk med en del tetningsmasse (sikaflex), så nå håper jeg at det blir en litt tørrere tur mot New Zealand, selv om været skulle bli hardt.

Vavau gruppen i Toga er et fint seilingsområde. Mange fine ankringsplasser og bukter med fine snorklinger. Men været i år har vært eksepsjonelt vått og kaldt. Bare 23 grader i Vannet, så snorklingen ble en kald opplevelse. Og på noen kvelder var det nødvendig med langbukse og fleece jakke. Dette var første gang siden Antigua.

20. september bestemte vi oss for å dra til Fiji. Laber til frisk bris bakfra skulle gi fin seiling, og siden autopiloten hadde stoppe, var det nødvendig å ha vind hele veien. Og det holdt fint. Det ble en av de raskeste seilasene jeg har gjort, med døgndistanse på 153 nm og gjennomsnitt på 7 knop i 3,5 timer. De 430 nm ble tilbakelagt på 3 døgn og 4 timer. Ikke værst for en 30 fots båt på nærmer 8 tonn.

Savusavu her i Fiji er en meget positiv opplevelse. Meget hyggelig innsjekking, de kommer til deg. Vi ligger i en liten bukt mellom byen Savusavu og en liten øy. Nesten det vi kaller et Huricane Hole. Og menneskene her, Fijianere og Indere (ble importert hit på 1870 tallet) er likelig fordet i folketall. Men inderne er de som har skaffet seg kontroll over økonomien og Fijianerne den politiske kontrollen. Forholdet mellom dem er nok ikke like smertefritt, men vi ser ikke noen tegn til gnisninger fra vårt ståpunkt her i Savusavu.

Fiji er et 'militærdiktatur' (Tonga et eneveldig kongedømme), men det er en utvikling nå mot et midre kontrollert system med alment valg. Det er blitt kritisert at det ikke 'kan gjennomføres' før 2014. På den bakrunnen blir Fiji, en del av Commenwealth, boykottet med hensyn til sport og andre kulturarrangemanger. Får håpe presset virker, for et generelt valg er ønsket av hele befolkningen.

Takk for nå.

søndag, august 16, 2009

Apia, Samoa

Josephine ankom Apia, Samoa tirsdag (11.8) etter 5 døgn og 500 nm fra Suwarrow. Siden Bora Bora er 1200 nm utseilt.

Etter nesten 3 måneder i Fransk Polynesia var tiden for å fortsette seiling kommet, selv im tiden der har vært fin. En mengde fine ankringsplasser og fine snorklinger på revene osv.

Bora Bora var et av høydepunktene på turen. I den østlige lagunen var det en kjempe fin ankring i sanddbunn på 3 meter. Smaragt farget vann og palmebekledd strand innenfor. Der feiret vi også Anders' 60 års dag (Lovisa) på stranden.

De siste dagene på Bora Bora lå vi ved tettstedet Vaitape, ankret på 25 meters dyp. Den siste natten fikk vi skikkelig squallvær, med korte kulingbyger fra alle retninger. Men heldigvis holdt ankeret selv om jeg bare hadde 2 ganger dybden i kjetting.

Vi var 4 skandinaviske båter som forlot Bora Bora samtidig 22. juli, i god vind de første 12 timene, men så døde vinden helt, og vi drev på blankt hav på natten. På morgene kom vinden sterkt tilbake, opp til liten kuling i kastene, men det ble fin fart av det. Men i den sterke vinden oppdaget jeg et problem med vindroret, det løste ut hvis presset var for stort. Neste morgen fikk jeg laget en skive for strammebolten, og det fungerte fint og problemet var løst.

Vi fire båtene, Quilla, Commedie, Lovisa og Josephine ankom Suwarrow med et halvt døgn mellom oss. Quilla og Lovisa etter 5,5 døgn og Commedie og Jeg etter 6 døgn. Og vi kom inn tidlig på morgenen gjennom åpningen i revet og ankret opp bak Anchorage Island på 10 meters bunn.


Suwarrow er en ubebodd atoll i Cook øyene. Bortsett fra et par eneboere, har den ikke vært bebodd de siste 100 Âr, blant annet på grunn av termitter som umuliggjør kopra–produksjon.

Den siste eneboeren het Tom Neal og bodde der fra 1953 til 1972, da han døde av kreft. Han skrev en bok om oppholdet, 'An Island To Oneself'.


Idag er Suwarrow en naturpark og er bebodd av en parkvakt med familie de 6 månedene atollen blir besøkt av seilere. John og Veronica som paret heter bor der med sine fire barn, alle gutter fra 8 - 15 år gamle.



Første kvelden på Suwarrow ble det festmiddag for oss skandinaver på Lovisa. Quilla og Lovisa hadde det siste døgnet før Suwarrow fått ikke mindre enn 3 Gullmakrell. Kjempegod fisk. Det ble mat till oss 6 skandinaver, pluss at vi hadde middag i 2 dager til.


Suwarrow er alltid populær blant skaninaviske båter.

Noen dager senere kom det inn en amerikansk katamaran, VictoryCat, som hadde fått en 30 kilos spearfish, se de inviterte alle på grillet fisk. De tok i mot 30 personer på sin katamaran.




Siden Suwarrow er en naturpark, kan vi ikke ankre, eller gå iland hvor vi vil. Mange av de små øyene rundt atollen er fugle reservater, men vi hadde et par jolleturer til de flineste sammen med Jogh og Veronica som guider. Det var tusner av fugler der og Fregattfuglen hadde unger. De satt rolig på bakken og ventet på sine foreldre for å bli matet. De var nesten utvokst i størrelse, men var dunete og ikke flyvedyktige.

Siste kvelden på Suwarrow arangerte vokterfamilien en potluck, det vil si, de hadde fisken, og vi kom med tilbehør og drikke. Igjen mat til alle.

Neste dag forlot vi denne fine plassen som står som et av de fineste stedene på turen.

Turen hit til Apia, Samoa ble forholdsvis begivenhetsløs i svake vinder, bortsett fra at vannpumpa til motoren røk, så seilet ble eneste framkomstmiddel. Det gikk tregt, men jeg kom da fra på 5 døgn de 512 nm. Innseilingen hit til Apia er trang, og jeg fikk omtrent vindstille, så en båt fra marinaen kom ut og tauet meg inn. Nå ligger jeg i marina med landstrøm. Utrolig deilig siden det også er billig. Og snart kommer ny vannpumpe fra England. Kjekt med satellittelefon. Jeg bestillte ny pumpe mens jeg seilt ute på havet, og den ble sendt fra England før jeg ankom Samoa.



Samoanerne er et meget stolt folk, de har sterke tradisjoner. Hovedplagget blant manlige samoaner er lavlava, et tøystykke som de vikler rundt hoften, som et skjørt. Også politiet. Her masjerer de og spiller til flagghesing hver dag kl. 9.

mandag, juli 13, 2009

Bora Bora, Fransk Polynesia

Bora Bora, lyder det ikke spennende? En stor lagune rundt en øy med mange ankringsplasser. Vi ( Quilla, Lovisa, Commedie og Josephine) ankom her igår etter en fin seilas fra Tahaa. 6 1/2 time med platt lens i litt rullette sjø, men relativt behagelig.

Fra Huahine gikk vi til Raiatea til en liten trang bukt midt på østsiden. Der er den en elv som går et stykke inn i landet og den måtte vi jo ro. Det tok oss en time i en vakker og svingete elv å komme til enden der stenen stakk opp og satte stopp for videre ferd.

Neste ankring ble på østsiden av Tahaa, rett innenfor revet. Nydelig klart vann og fine snorklinger. Her ble vi liggende i 4 dager, - og ventet på vind. Ventet og ventet, det ble litt sosialt på Lovisa et par ganger.

Vi blir her en ukes tid, og går så sannsynligvis til Suwarov, en atoll uten fastboende, utenom en vaktmann.

mandag, juli 06, 2009

Fare, Huahine, Fransk Polynesia

Det er lenge siden siste oppdatering.Siden sist har Josephine vært på Tahiti og Moorea.
Etter en behagelig nattseilas fra Moorea ankom vi her i går morges.

Papeete er en stor by. Vi avsto fra å ligge inne i byen, det er dyrt og støyende. Istedet gikk vi sydover innfor revet til Marina Taina. Uten for marnane er det fint å ankre. Krystallklart vann og god holdebunn. Dessuten er det gådistanse til Carrefour, en av de store franske varehusene som har det meste du trenger.

Moorea er en av de vakreste øyene i fransk polynesia. Det er blant annet der filmen Bali Hai ble spillt inn. Vi akret opp i 4 meters dyp over perfekt sandbunn. Ganske uvnlig her i Stillehavet. Som oftest er det spredte koralhoder på bunnen, som innimellom skaper litt problem for ankerkjettingen.

Snorkling er det vi gjør mest av. Svømme blant rokker og en og annen hai, (ikke de farlige) er en merkelig opplevelse. Ellers er det et fargesprakende liv, både av fisk og koraller.

Skal prøve å komme med en mer utførlig oppdatering senere.

fredag, mai 22, 2009

Rangiroa, Tuamotus, Fransk Polynesia

Her ligger jeg i en stor lagune på Rangiroa atollen i Tuamotus arkipelet. Dette er et stort område med lavtliggene oyer (motus), som er en del av 57 ringrev. Dette er kalt det farlige arkipelet på grunn av at de ikke er synlige før man er 10 nm unna, og da er det bare palmene som synes. Det er ogs en del uforutsigbare strømmer. Men heldigvis med de moderne navigasjonsmidlene vi har idag er det mye lettere å seile gjemmom dette området.

Overfarten fra Nuka Hiva ble ikke den fortsettlsen jeg hadde håpet på. Været var meget variert, og dessytten fikk jeg en akutt mageinfeksjon den første natta ut fra Nuka Hiva. Heldigvis var været rolig så Josephine seilte av seg selv og jeg kunne slappe av og la magen komme i orden igjen. Det tok 3 dager.

Skulle ikke dette være passat seilas med deilige vinder fra øst? Jeg tror passaten har tatt ferie. Vi hadde hav blikk, bris fra nordvest, kuling fra sydvest (midt imot). Squalls fra alle retninger og styrke. Men etter 6 dager kunne vi gå gjennom passet i revet ved Tipota. Vel inne var det flatt hav og lett bris og ankeret gikk i 10 meters vann med sandbunn og noen koralhoder.


Her vi ligger utefor hovedmotuen, 'byen', har vi en praktfull utsikt til palmestrender og asurblått, klart vann. Det ligger et hotel her (resort), Kia Ora, med sine palmehytter (bungalover) på stolper over vannet. Sikkert dyrt, men det ser deilig ut. med varanda og trapp rett ned i vannet.

Denn øya er ca 10 km lang og 7-800 meter bred. Dessuten er høyeste punkt noen få meter over havflaten. Lurer på hva vi har her om 50 år når havet har steget mer. Dette er ett av de områdene som er mest truet av oss (vi fra den rike del av verden), hvis vi ikke klarer å få bukt med klimagassutslipp.

I dag skal Lennart og jeg ta jolle ut til et koralrev og snorkle. Håper det er mye vakkert å se på.

søndag, mai 10, 2009

Nuku Hiva, Marqusas

Nuku Hiva, Marquesas, Fransk Polynesia

Nå begynner jeg å roe meg ned til landliv igjen. Snart 3 uker med bare 80 nm tilbakelagt.

På Hiva Oa ble jeg en uke, med lange spaserturer i området rundt havnen. Det tik litt tid før beina var i orden og gnagsårene på føttene ble borte.
Den siste dagen før vi dro videre til Tahuat, ble Lennart og jeg med Jan på Liva på en tur inn i jungelen nord for havnen. Flott tett jungel med tropiske frukter bare å plukke fra trærne. Vi fant papaya, mango og bananer. Utrolig rart og plukke det selv, som vi plukker epler og pærer hjemme.

Tahuata er en liten øy syd for Hiva Oa, bare 8-9 nm til en praktfull bukt med krystalklart vann. Ankret synlig på 9 meter. Innerst en flott sandstrand med kokospalmer like bak. Og videre innenfor kan man plukke lime rett fra trærne.
Langs kanten av bukta var det bratt langs bergsiden og dermid fint sted å snorkle. Som å svømme i et aquarium. Fisk i alle farger, særlig noen stimer av små lyseblå fisk. Og koraller i for det meste brunlige farger.

Et par dager senere stakk Lennart og jeg videre på kvelden, - nattseilas til den 3. støste øya, Oa Pou. 65 nm og 14 timer senere var vi ankret opp bak moloen ved den største byen der. Et praktfult sted med hus og velstelte hager opp jgjennom en dal. Det lille stedet med inbyggertall på 1000 (2000 hele øya) hadde 6 matbutikker, posthus, reisebyrå og 3 skoler, barneskole, mellomstadie og videregående.
Det blir satset meget på utdannelse her i Fransk Polynesia. Frankrike satser mange penger på infrastruktur her, for å kompensere for at de ikke er altfor populære her, særlig etter atomsprengningene på 90 tallet.

Hit til Nuka Hiva ankom jeg torsdag ettermiddag. En fin bidvindseilas som endte i kraftig regn og squalls da vi nærmet oss havnen her. Men ankringen er lett og fin. Bukta er stor så det er god plass. Dett ligger nå 30-40 båter her.
Nuka Hiva er det administrative senteret for Marquesas, men mye mindre en by enn de andre stedene vi har vært. Ikke noe utpreget sentrum, men alt er spredd utover i nordenden av bukta.

fredag, april 24, 2009

Hiva Oa, Marquesas

Josephine og jeg ankom Hiva Oa, Marquesas i Fransk Polynesia den 21. april, etter 24 døgn og 6 timers praktfull seilas fra Galapagos.
Bortsett fra et par svake squalls har vi hatt 10-15 knobs vind nesten hele vein. De 3 første dagene var det lite vind, så det medførte 36 timer motor. Etter det har det gått som på skinner, med en bris mellom sørøst og øst. Et par dager med regn ellers lettskyet og masse sol.
Lennart på Quilla har hatt følge hele veien. Hele tiden innen VHF distanse, slik at vi kunne snakke med hverandre når vi hadde behov for det.

24 dager uten land i sikte virker sikkert som lang tid for dere der hjemme, men dagene går med faste rutiner. Opp når sola står opp, kaffe og en frokost bar(en stang av nøtter, korn og druesukker) som får meg igang. Så er det å sjekke om alt er i orden, seil og rigg, kaste diverse flygefisk som er kommet ombord, og noen ganger små blekksprut. Kl 1800 UTC er det kontakt med de andre skandinaviske båtene som også er underveis. Det skjer med kortbølgeradio, kallt SSB (Single Side Band). Det skjer på 8175MHz. Underveis var også Lovisa, Comedie, Hokus Pokus, og flere. I tillegg åpnet jeg PCen og sendte mine daglige email via satellitt telefon. 2400 baud, men det er ikke mye data, så opplasting og nedlasting tar bare 40 sek. I tillegg tok jeg ned GRIB (værinfo) filer annen hver dag. De brykte ca 1,5 minutter.
Lunch var så det neste på programmet, en skive grovt rugbrød med det som måtte være av pålegg. Kl 2300UTC var det kontakt med Karsten i Panama. Det fikk jeg værmeldinger hver dag.
Etter dette ble det middag.Det bestod av løk og hvitløk, kjøtt fra boks (kylling, pølser, tunfisk eller hva som måtte passe) og ris eller potetstappe til. Alt laget i en gryte.
Ellers ble det mye lytting på lydbøker, særlig midt på dagen da sola var på det sterkeste.

Hiva Oa

Det er alltid spennende å ankomme en ny havn. Særlig etter en lang overfart. Alle fra de båtene som har kommet før oss, klapper når vi kommer inn, særlig oss solo seilere. Mye gjensynsglede.

Hiva Oa er en av de to øyene som vi kan sjekke inn på. Den er administrativt senter for de sydligste øyene i Marquesas gruppen. Den andre øya er Nuku Hiva, som også blir den neste vi går til.

Dette er grønne øyer, med en fantastisk vegetasjon. Det regner litt hver dag, men for det meste sol. De høyeste toppene rundt havnen er hele tiden dekket av skyer, meget vakkert.

Insjekkingen er et kapittel for seg, nesten like enkel som Martinique (man fylte selv ut dataene på en PC). Vi fyllte ut et ark med alle dataene, så hadde vi 12 mnd visa. Ingen kostnat. Sammenliknet med Galapagos som kostet 220 $US. Men de har ikke en rik nasjon i ryggen, slik som de franske koloniene. Her er det på mange måter rikt. Jeg tror det er store overføringer fra Frankrike. Atuona , som byen heter er vakker. Alt er velholdt og grøntarealene blir passet på hele tiden. Og ikke å glemme, menneskene her er smilende og avslappede. Ingen stress, - går man over gata stopper bilene automatisk og førerne smiler til deg.

Her vokser brødfrukt, papaya og andre frukter, og går man en tur er dert bare å plukke, og fra de fleste små elvene, bekkene kan man drikke vannet direkte.

Jeg kommer tilbake med mer info sener, og kanskje noen bilder, men det er litt vanskelig, siden det er meget tregt internett her. Det går via satellit og har liten båndbredde.

Bjørn

onsdag, mars 25, 2009

Galapagos

Hvilken seilas det var fra Panama. De første to døgnene norlig vind 15 knop. Fin seilas med utspridde forseil. Men etterhvert døde vinden sakte ut, slik at det ble 52 timer for motor. Men hva gjorde det når det ble den absolutt mest behagelige seilas. Flatt hav med noen 3 meters lange dønninger som knapt merktes. og 5-8 knops vind, som til tider gav oss mer en 5 knop mot målet. Hele veien hadde jeg Quilla med Lennart ombord, i sikte. Dety var fint å ikke være helt alene der ute på havet.

Etter 8 døgn og 900 Nm ankom vi Wreck Bay på San Cristobal torsdag 19. mars. Vi hadde ikke før kastet ankeret, så ble vi plukket opp av en agent og tatt med i land for innklarering. En time senere var det gjort og 200 $US fattigere. Dyrt, men det går til et samfunn som virkelig bruker tid og krefter på å bygge nytt. Byen her er i kraftig utvikling, og det bygges mye, spessielt med å gjøre strandpromenaden fin. Det ser ut som om det er en japansk arkitekt som har tegnet det hele. Stensettinger og parkanlegg som mange byer kunne misunne dem. Det jobbes intensivt med utsmykkinger.

Det er en del turister her, men de er ikke i flertall. Galapagos satser ikke på masseturisme, men på de spesielle som er interessert i miljøet og økologien. I går var Lennart og jeg sammen med .... og Helge fra Coquelicot, på rundtur rundt øya. Vi var blant annet i en park for de store Galapagos skillpaddene. Den eldste er over 100 år gammel og veier 90 kg.

I tillegg fikk vi se iguaner som har tilpasset seg strandsonen. De dykket i havet for å få mat og lå i solen for å varme seg mellom dykkene.

Nå har jeg 3000 Nm til neste sted, Marquesas øyene. Dette er det lengste strekket på jordkloden uten landkjenning underveis. Det kiler litt i magen, men vi starter nok til helgen. Det skal bli deilig å bli ferdig med dette strekket. Etter Marquesas er det ikke mer enn 5 dager på det meste mellom øyene.

Det er litt kaldere i vannet her, men ikke som i Panama på stillehavs siden. Der var det ikke mer enn 17 18 grader. Her i bWreck Bay er det igjen rundt 25 grader. Deilig å svømme her, og iblandt sammen med sjøløver. Hele bukta er full av dem, og har du jolla på vannt hopper de oppi for å hvile og varme seg.

mandag, mars 02, 2009

Josephine i Stillehaver

Etter en grei passasje av Panama-kanalen er jeg nå i Stillehavet. Ligger til anker i Flamingo Bay i Balboa, like utenfor Panama City.

På Colon siden av Kanalen lå jeg på et ankringsområde som heter The Flats. For å komme i land tok jeg jolla inn til Panama Canal Yacht Club. Et kjent sted blant seilere, men nå er det slutt. Det var en bar der og en liten resturant, med billig mat og drikke. Sist torsdag hadde Lennart, en svensk soloseiler som skal samme veien som meg, det siste måltidet der skulle det vise seg. Fredag morgen kom maskiner og rev hele greia. De visste t det gikk mot slutten for stedet, men de var lovt til 1. april, men dette er Panama som det blir sagt. De sterkeste tar seg bare til rette.

Heldigvis skulle jeg gjennom kanalen på lørdag. I løpet av den dagen fikk jeg ombord 4 lange liner, 10 bildekk som fendere, 2 proffe linehåndtere og Lennart som den 3. og en Kanadier, Jeff som den 4. Kl 1800 skulle losen komme ombord, men det ble 2030 før han kom. Da dro vi inn mot slusene. Vi ble sluset sammenbundet med en stor katamaran i midten og en annen seilbåt på den andre. Katamaranen i midten kjørte motorene for kontroll mens seilbåtene på siden hadde to liner hver til land. I tillegg ble vi sluset bak et stort gresk skip.
Slusingen opp de 3 slusene, ca 25 meter, opp til Gatunsjøen gikk fint. Det er stor turbulens i slusene når vannet kommer inn.
Etter midnatt la vi oss på anker i Gatunsjøen. Ferden videre startet ikke før 0730 neste morgen. Da hadde vi ca 4 timer på å tilbakelegge 27Nm, så det ble full fart på Josephine for å komme fram i tide til slusingen ned. Hvis man blir forsinket, må man betale ekstra fra et depositum man betaler inn. Nå gikk heldivis alt greit så de pengene får jeg tilbake. Totalt kostet transitten av kanalen ca 1000$US.

I løpet av uka skal jeg en siste tur til Colon for å hjelpe Lennart gjennom slusene, og når vi er klare stikker vi videre mot Galapagos. ca 1000Nm fra Panama.

PS. Bilder kommer senere

torsdag, februar 19, 2009

Ankommet Panama

Etter 9 og et halvt døgn, kunne jeg tirsdag ankre opp i Colon, Panama. Det ble en relativ rask tur, med mye vind og stor sjø, men Josephine håndterte været helt utmerket. Jeg kunne slappe av og nyte lydbøker. Nettene ble noe lange med søvnperioder på maks 30 minutter, men det er utrolig hvordan søvnbehovet blir dekket allikevel.

Onsdagen gikk medt til en lang rekke kontorer før innsjekkingen var i orden.

Ellers er dette en meget kommersiell havn, hvor lystbåtene nesten er i veien, men jeg regner med transit av Panamakanalen i løpet av en uke.

Mer oppdatering senere

lørdag, februar 07, 2009

Antigua rett før avreise mot Panama


Nå er jeg alene igjen etter 7 deilige uker sammen med Benedicte på Antigua. Det ble ikke så mye seiling, men til gjengjeld fikk vi oppleve Antigua og Barbuda i stort monn.
Vi tilbrakte hele desember i English Harbour, hvor vi gikk turer og svømte i 26 graders vann hver dag. I tillegg fikk Benedicte masse tid til å sømfare strendene etter skjell og koraler, hennes store pasjon. Hun hadde med seg mange kilo i bagasjen da hun dro tilbake til Norge.
Benedicte ble også etterhvert mye tryggere i vannet, særlig etter at hun turde å bruke maske og snorkel. Hun (vi) ble meget fasinert av koralene og fiskene som vi tittet på. Vannet var noen ganger så klart at vi kunne ta noen undervannsbilder.

I begynnelsen av januar seilte vi til nabobukta Indian Creek. 2Nm hver vei. Så det var en 'lang' seilas. I Indian Creek hadde vi bare selskap av en båt til. Så det ble 5 dager med avslappende fred, med svømming og turer i land. Men siden vi er omringet av mangrover, var ikke badevannet så klart, men like godt å svømme i.

20. januar dro vi ut på en litt lengre seilas, til Barbuda som ligger ca 25 Nm nord for Antigua. Det er flat sandøy som bare er 15 meter over havet. Vi ankom Spannish Point på ettermiddagen og med sola i ryggen, manøvrerte oss trygt inn blant koralene, og ankret i 3 meters krystalklart vann. Fantastisk fargespill mellom turkis sandbunn og grunne koralområder i nesten brunt. Det blåste en frisk bris hele tiden mens vi var der. Og det var hele tiden et bulder fra atlanterhavs dønningene som slo inn over revet. Det medførte også en konstant strøm forbi båten, som gjorde det litt vanskelig å svømme rundt båten.

Barbuda er et helt særegent fenomen i Caribien. Inbyggerne der vil ikke ha øya utbygd med hoteller og resorter. Så strendene er for det meste helt uberørte. En meget fredlig plett. Og det var på det meste 5 båter ankret der.

Vel tilbake i English Harbour den 28. januar får vi høre at en Australsk seiler var blitt skutt og drept like utenfor marinaområdet den 22. januar. Se historien.

4. februar var tiden for Benedictes visitt slutt, så nå starter de lange seilasene, først 1060 Nm til Panama. Jeg regner med å bruke 8-9 dager.

Avreise mot Panama er satt til søndag 8. februar.