tirsdag, juli 25, 2006

11. Reisebrev - Porto di Ponente, Vulcano, Italia

11. juni forlot jeg Puerto Soller på nord kysten av Mallorca, - en fin havn og knyttet til den vakre og større byen Soller, som ligger 5-6 km lenger inn i landet. Natte før var det ganske mye vind og jeg måtte ankre om fordi jeg ble liggende bare noen titalls meter fra en ny betongbrygge. så det var godt å komme videre.

Hele nordkysten av Mallorca er ganske ugjestmild, me bratte fjell rett ned i havet. Utenom Puerto Soller er det ingen steder å søke ly hvis nordvesten drar seg opp i kuling eller mer. Det var godt å få rundet nordøst odden og fått festet seg til en av de nye bøyene i Pollenza bukta. Det var lagt ut en 40 talls nye bøyer i forskjellige farver avhengig av hvor tung båt de var beregnet for. Kun en natt av gangen og det var gratis. Men siden det ikke var fullt kunne vi ligge en dag til. Fortsatt gratis.
Etter to dager ankret jeg opp nærmere Puerto Pollenza for å ta jolla i land. Det trengs innimellom til proviantering. Denne byen er ett av chartermålene i mange charter selskaper og bærer preg av det. Restaurangene blir mer aktive i å kapre kunder og maten er ikke automatisk bedre, men dyrere.

Da byen ikke trakk lenger gikk vi over bukta igjen og fikk koblet oss til en bøye - og godt var det. Med kvelden og natten ble en storm kastet over oss med vindkast på mer enn 28 m/s. På det meste hang vi fast i bøyene i opp til 1,5 meter bølger. Det var en spennende opplevelse og heldivis ga vinden seg i 2 tida på natta, så det ble litt søvn til slutt.

Vi var tross alt heldige med hvor vi var. På Menorca tvers over sundet for oss, i en liten by som heter Ciutadella hente noe som av og til hender der, men ikke så kraftig. Da stormen traff dem satte det igang end bølgebevegelse som tømte hele havnen for vann for så å komme tilbake som en flodbølge. På bilder fra avisen ble båtene innerst i havna liggene på bunnen der de var førtøyd og når flodbølgen kom røk alle fortøyniger og båtene endte i en haug helt innerst. Nærmer 40 båter ble ødelagt.

3 dager etter stormen bestemte vi (Unique med Kari og Svein, og jeg) oss for å dra til Mennorca. På vei over kom det melding på vhf-radioen at det var nye store variasjoner i vannstanden i Ciutadella og også Santandria som ligger ett par nm lenger sør. Vi valgte derfor å gå til sydkyste til en bukt (Cala som det heter på spansk), Cala son Saura. En nydelig bukt med krystallklart vann over sandbunn. Deilige svømmeforhold. 4 deilige dager med vind for det meste fra nord, slik at det var perfekte forhold.

Under stormen ble vindgeneratoren ødelagt av ett tau som blåste inn den. Jeg tok kontakt med produsenten i England og de skulle sende nye deler til meg, med adresse til havnekapteinen i Poert Mahon, så dit gikk turen sankthans aftenen. Dette er en av de beste havnene i Balearene. Den består både av en lang stor trygg havn i tilleg til ett område som nesten er en lagune. En trang åpning mot syd og en enda trangere kanal videre mot byen Mahon. Ankeret ble liggende nede i 15 dager trygt festet til bunnen uansett hvilken vindretning vi hadde. Og lørdag kunne jeg hente de nye delene i Mahon, helt kostnadsfritt. Hvilken service.

Å ligge slik, ca 2 nm fra Mahon, betyr at jolla blir meget viktig. Nesten daglig var den i bruk. Men hva oppdager jeg etter hver, jolla lekker. Vann kommer inn og luft går ut. Jeg prøver å lappe og tette, menn hullet ligger slik til under der bunden er festet. Tetter ett sted og luft pipler ut et annet sted. Til slutt gir jeg opp og innser at jolla har vært trofast i 10 år, pakket opp og pakket ned. Etter så lang tid begynner limfuger å bli sprø og rett å slett går opp i limingen, spessielt der det blir brettet sammen. Så en 'ny' (brukt 1 time ifølge selgeren) jolle innkjøpt. Litt mindre men med oppblåsbar kjøl slik at den blir lettere å ro.

Til nå har det for det meste vært vind fra øst, slik at det ble mange båter som ventet på å komme videre til Sardinia. Å kjempe seg mot vinden er intet alternativ, da bedre å vente til vinden snur. Og Ankringsplassen her i Mahon var et flott sted å vente. I begynnelsen av juli snudde vinden til stort sett nordvest. Perfekt, og de først 7-8 båtene stikker av sted, blant annet den svenske båten Ayla, med Pia og Tord. Noen dager senere dro Unique. Hva skulle jeg gjøre, seile østover eller tibake vestover igjen. Hellas eller Kanariøyene - og kanskje Karibien? Foreløpig er valget tatt, det ble østover mot Hellas, så kl 0600 den 8. julig gikk ankeret opp, og jeg var på vei til Sardinia. 192 nm, det vil si 36 til 48 timer underveis.
Sammen med meg dro også den svenske båten Pandora II, slik at jeg fikk selskap og hjelp til vakthold på natten. Jeg gikk ganske fort igang med små sove økter. Med hjelp av en egge klokke stilt på 15 minutter, hvilte og sov jeg intil ett kvarter av gangen. Det fungerer helt fint i alle fall det halvannet døgnet det tok å seile over. Klokken 20 lå jeg fortøyd til brygga i Carloforte på en liten øy på vestkysten av Sardinia. Etter å ha spist middag hos Kari og Svein tørnet jeg inn og sov godt en hel natt uten avbrudd.

Noen lurer sikkert på hvor Benedicte er? Hun ville være hjemme en hel sommer atter å ha vært på seiltur hver sommer de siste 11 årene. Men hun kommer ombord igjen i august, da sannsynligvis i Hellas. Håper på en billig flybillett med Norwegian eller noe sånt.

Nå blir det noen fine dager her på sydsiden av Sardinia, med bading i krystallklart vann (ca 24-27 °C) og sjekking av værprognosene, før vi stikker sydøstover mot Sicillia. Ca 24 timers seilas.

Jeg dro videre fra Carloforte neste dag sammen med Unique. I det vi rundet den sydligste odden på Sardinia åpenbarte det seg en bukt som bare innbød til ankring. Unique og Josephine var de eneste båtene, og ankret gikk i sandbunn på 6 meter. Krystallklart vann.

Med den vindretningen vi nå hadde, nordvest, er det mange ankringsplasser her på sydsiden. Og etter et par dager lå vi i det sydøstligste hjørnet, Baia Carbonara. Og samme kveld ble jeg innvitert til middag på Unique, - spagetti carbonara, - hva ellers?

I havnen ble dieseltankene fyllt opp, og neste etappe planlagt, til noen små øyer vest for Sicillia. Den nærmeste av de er Isla Marettimo. Ingen god havn der, men en bukt på sydsiden som det går å ankre i hvis vinden er snill. Denne etappen på 140 nm tok 30 timer. Halve tiden seilte vi, men vinden var svak, slik at turen tok lenger enn beregnet, men det er tross alt seilbåt vi har.

Bukta vi kom til var dyp og meget åpen, men siden været tillot det ble vi liggende der. Fortsatt klart vann og synlig anker på 12 meters dyp. Dette var også en populær buk for dagankring for lokalbefolkningen.

Neste dag hadde vi planlagt å spise middag på en restaurant på øya, som er litt kjent fra et program med den engelske kokken Jamie. Men vinden passet dårlig for å ligge utenfor for anker, så vi dro videre til øya Levanzo. Nydelig ankringsbukt 5 minutter julletur fra "byen". Levanzo by er lite turistifisert og det er for det meste fiskere som er bosatt der. Vi fant en fin restaurant der og kunne feire Sveins fødselsdag. Kjempegod mat.

Nordkysten av Sicillia har normalt få steder for ankring, siden den dominerende vindretningen er nordvest, men siden det fortsatt var meget lette vinder kunne vi ankre de fleste steder. Første stopp ble Baia Mondelo. Pilotboka sier at ankring er ok, men sjøkartet sier ankring forbudt. Vi tok sjansen og ankret uten for en eksklusive strand, med badehus og restauranter. Tydligvis et område for de rike fra Palermo. Natten forløp rolig, men neste morgen ble vi pent henstillt å ta opp ankeret av en hyggelig person på en kystvaktbåt. De rike liker vel ikke å ha båter så tett inn på seg.

Utenfor fiskerhavnen Porticello var det ingen slike hindringer. Her var en liten by med en meget skitte og overfylt fiskerhavn. Skitt og olje fløt rundt båtene. Vi tok jolla inn og førtøyde innerst i et hjørne. Vel var det skittent, men menneskene var meget hyggelige. Vi hadde ikke gått mer enn 50 meter før en fisker på en bar iviterte oss på en øl, men siden vi skulle finne ut om butikker og hva som var tilgjengelig her, avslo vi. Her levde de fleste meget enkelt og fortauene var en forlengelse av stuene for folk flest. Overalt var det satt ut store potter eller urner med planter og små trær.

Cefalu ble den siste ankringsplassen på Sicillia for denne gang, før vi dro videre til de Lipariske øyer. Dette er en øygruppe med 7 bebodde øyer. Lipari er den største og Stromboli kanskje den mest kjente. Men bukta vi nå ligger i er den beste. De aller fleste bukter er meget dype, bar ca 50 - 100 meter fra land er ankringsbar. Slik at lokale båter på bøye tar neste all den plassen hvor ankring er mulig. Porto di Ponente er et unntak. Hele bukta er rundt 5 meter dyp, og bunnen er svart lavasand.

I dag startet jeg dagen med å gå opp til kraterkanten på den aktive vulkanen her på Vulcano. Svoveldamp tyter opp av grunnen og farger omgivelsene sitrongule. Det ser giftig ut, og er det også. Klatreturen opp til ca 500 meter tok 1 time og 15 minutter. Seilerbeina hadde meget godt av det og det var tilfredstilende å sitte på toppen og se ned på ankringsbukta.

Vi blir her noen dager til før vi setter kursen mot Hellas, - gjennom Messinastredet og rundt støvelsålen.

lørdag, juni 10, 2006

10. Reisebrev - Puerto Soller, Mallorca

Turen fra Smir ble en lang etappe, med en fin bris fra østsydøst i starten. Den gav fin bør nordøstover til Spania igjen. En 2 meters dønning var rund og fin og ga ingen problemer. Etterhvert døde vinden ut og det ble igjen motor som framdrift.
Turen til Benalmadena tok 13 timer. og kl 2230 la jeg til utenpå Ayla, siden marinaen var full. Det ble en gratis natt siden kontoret var stengt da jeg kom og ikke åpnet ennå før jeg dro videre kl 0730.

På ettermiddagen nærmet jeg meg Marina del Este. Utenfor meg farer en av de spanske tolloppsysnsbåtene. Den endrer kurs og kommer mot meg med tre mann på fordekket klare til å borde meg. Etter litt om og men, har to mann klart å hoppe om bord. De ville se alle papirer og sjekke om jeg hadde noe ulovlig ombord. (Afrikanere? - siden jeg kom fra Marokko). Alt var i orden og de hilste og dro videre.

Marina del Este er en liten og trang Marine, - og meget dyr 34€ for en natt. Den dyreste hittil. Men - marinaen var fin, selv om det var et lite sug fra havet der jeg lå.

Neste dag dro jeg de 10 Nm til Motril, - en større kommersiell havn med en liten marina innerst. Der skulle det være billig ifølge boka om området, men dengang ei, 23€ for en natt.

To dager senere sto Cabo de Gato for tur. Det er den sydøstlige odden som er grensen mellom Costa del Sol og Costa Blanca. Den er kjent for å være ganske ubehagelig å runde. Og det var den. De første 2 timene før odden var vannet flatt og en liten bris ga fin seilas. Like før runding økte vinden til liten kuling - rett i mot og sjøen ble rotete. Josephine stampet seg rundt odden et par timer. Da var vi på høyde med en liten bukt utenfor en fiske havn. Inn dit og i le av moloen gikk ankeret ut. For en lise. Sol og fin strand og været bar borte. Men utenfor kunne jeg se vinden piske bølgende.

Senere på ettermiddagen begynte vinden og løye og jeg satte videre nordover igjen. Det ble en fin nattseilas mot Cartagena. Klokke 9 på morgenen var jeg fortøyd der.

Cartagena er en stor komersiell havn og marinebase, og en fin stor by med lang histore tilbake til Romerriket, grunnlagt i 243 f.K.

Fra Rio Guadiane til Cartagena er det meget få ankringsplasser. Marinaer er det eneste alternativet hvis ikke været er meget stabilt høytrykk. Og det var det ikke. Østavind, østavin, østavnd. Hele tiden. I følge alle bøker om dette området er den dominerende vindretningen vest eller sydvest. Men det har vist værgudene glemt. Det motsatte har vært tilfelle siden jeg forlot Rio Guadiana.
Men endelig skal jeg til et område med mange ankringsmuligheter, - Mar Menor. Det er en stor 'innsjø' med en liten åpning i en lang sandrevle som stenger den fra resten av Middelhavet. Denne sandrevlen er knapt 1 km bred og er utbygget til det mest ekstreme. Fra sjøen ser det nesten ut som New Yorks skyline. Høyblokk på høyblokk med ferieleiligheter.

Midt ute i Mar Menor ligger to små øyer tett sammen og danner en meget fin ankringsbukt. Det ble de første 2 dagene for anker siden Portugal, - og gjett om det var deilig. Flatt vann, fin bris over dekk (selfølgelig fra nordøst) og sol og fred senket seg over Josephine.

Men hva skjer? to dager senere er det sydlig vind som skal vare til neste dag. Det må utnyttes. Isla Formentera ligger 125 Nm unna i nordøstlig retning, perfekt. Opp med ankeret tidlig på morgenen og ut gjennom vippebroen over kanalen kl 0800.
Balearene skulle nå nåes, med alle sine fine ankringsmuligheter.

Seilasen til Formentera tok 26 timer,så kl 10 var jeg akret opp i en liten bukt med smaragdgrønt vann over sand. Det var bare å hoppe uti vannet - og temperaturen var 22°. Endelig var Middelhavet slik jeg hadde drømt om.

Men i paradiset er det en slange. Kl 4 om morgenen var været snudd og det kom vind og bølger rett inn. En stor motorbåt lå litt for tett foran meg så jeg valgte å ta opp ankeret og gå 3 Nm til en bukt i le. En time senere ankret jeg opp i mørket og sovnet rolig igjen. Og gjett hvilken overraskelse på morgenen, da nærmeste båt på ankringsplassen er Ayla, som jeg har seilt sammen med på store deler av turen siden Gibraltar.

Neste dag dro vi videre til Ibiza og Ibiza by. Nå var vi kommet til en av masseturismens metropoler, med hva det innebærer.
Ibiza by har en fin gammel borg høyt over den gamle bydelen. De trange gatene er fulle av liv. For det meste utekaffeer. Fra der vi er ankret opp har vi vakker utsikt over borgen på den andre siden av bukta.

Etter en knapp uke dro vi (Josephine og Ayla) til en liten bukt på nordkysten av Ibiza, Portinatx. Den er åpen fra nord, og har et par små sandstrender, noen hoteller og plass til en 10, 15 ankrede båter. Der var igjen vannet smaragdgrønt. Salt, klart vann. En nytelse å svømme. Snorklet rundt båten og kunne sjekke at ankeret hadde festet seg i sanden.

Da vinden dreiet til nordøst og ble kuling, stakk vi sydvestover for bare forseil og seilte i god fart med 2-3 m dønning bak fra. - Til San Antonio. Her var det mye bedre le for nordøsten.

3. juni ga nordøsten seg og dreide til sydøst og vi dro tidlig på morgenen (kl 0600) mot Mallorca. Det ble en seilas på 73 Nm og 14 timer. Under veis i det brede sundet mellom Ibiza og Mallorca så jeg både delfiner og pilothval. Det så ut som de fisket.

Nå ligger jeg i Puerto Soller på nordvestkysten av Mallorca. Dette er den eneste sikre havnen på denne siden, der den ligger innenfor en trang åpning. Rundt havnen ligger noen sandstrender og hoteller. Ellers er det en gammel fiskerlandsby. Vakker med trevokste fjellvegger omkranser det hele.

Her møtte jeg den norske båten Unique med Kari og Svein ombord. Svein har ligget her siden 1. mai mens Kari var hjemme i Norge en tur. I dag dro de videre. Planen deres er å overvintre i Tyrkia eller Kypros.

tirsdag, juni 06, 2006

9. Reisebrev - Smir, Marokko

Rio Guadiana holdt på Josephine i over 3 uker. Etter en uke i Alcoutim (lørdag 15. april) kom Benedicte med fly til Faro og ble fraktet til Alcoutim med Low Fare Transfer, - raskt og effektivt. Hun likte seg umiddelbart og vi ble i Alcoutim enda noen dager. Vi ble invitert til huset til Ronnes foreldre (Bouke og Ronne som vi møtte i Camaret, nå også med Ineke). De har kjøpt et tidligere vakthus langs elven og restaurert det til et nydelig hus med flott utsikt over elven.

Onsdag dro vi 5 Nm videre opp Guadiana. Til en liten sideelv, Rio Vascau. Den er kort og relativ grunn, så her var det bare mulig med jolle. Langs elvebredden så vi havskillpadder. De hoppet i vannet så snart vi nærmet oss i jolla. Lengst inne grunner det opp til et lite stryk hvor vannet var så klart og rent at et bad fristet. I en 1 meters kulp og ca 18° ble jeg litt renere.

2 Nm videre ligger Pomarao. En tidligere utskipningshavn for malm fra en gruve 20 km inn i landet. Det var tidligere jernbanespor fra gruvene og helt til kaikanten. De ble fjernet på slutten av 60 tallet av det engelske gruveselskapet. I tillegg sprengte de alle broene langs traseen, for at infrastrrukturen for videre drift skulle være borte. Og det var det eneste gruveselskapet gjorde. Annen opprydning som var mer nødvendig ble ikke gjort, ved en 'liten' utbetaling til Salazar, Portugals diktator på den tida.

Pomarao idag er en landsby beboende av tidligere arbeidere og etterkommere, i tillegg til noen få utlendiger. Husene er små og ligger tett i tett i terasser oppover åssiden. Det er bare trapper og trange passasjer mellom de små ett etasjes bygningene. En leilighet består ofte av flere små hus med bare ett rom. Hvert lite hus har sin funksjon, kjøkken, oppholsrom, soverom osv. Nå har de også fått innlagt vannslik at de har toaletter. Mens bad er det få som har privat. Ett baderom ved den lokale fritidsforenigen er det som mange bruker, - og som de delere med gjester som kommer dit, enten det er med båt eller campingbil, - uten noe vederlag. Denne foreninge driver også det lokale vertshuset, som er stedets storstue hvor de fleste i lansbyen har sitt sosiale liv.
Det er mulig å få middag der, men det må gis beskjed dagen i forveien. Alt drives til selvkost.

Etter en uke gikk turen ned elven igjen ned til munningen og den spanske byen Ayamonte. Benedicte hadde fly hjem fra Madrid 3. mai. Det ble en hjemtor med mye uforutsette problemr, men det kan Benedicte fortelle om i et eget reisebrev senere. Kort fortalt skulle vi ta buss til Madrid og overnatte 2 netter der, for så å dra hver vår vei derfra. Jeg tilbake til båten og Benedicte til Oslo.
Men - 1. mai gikk ikke bussen som planlagt, vi måtte til Huelva. En time senere i Huelva viste deg seg at bussene til Madrid var fulle. Hva nå? Vi dro til Sevilla og fikk hotel der. Neste dag dro Benedicte til Madrid og jeg tilbake til båten. Benedicte kom seg hjem.

Tilbake i Ayamonte forberedte jeg reisen videre. Jeg ville til Gibraltar og møte den svenske båten Ayla (Pia og Tord, http://www.ayla.biz ) og den danske Restless II (Anne Marie og Dan).

Det ble en fin seilas, vestavind, sydøstover til Chipiona. Kom sent inn og lå ved mottaks brygga til neste morgen. Dro videre til Barbate, og gjorde det samme der.
Turen fra Barbate til Gibraltar ble en stri tørn med østlig liten kuling og rotete strømsjø. Det gikk allikevel ganske greit ved å motorseile 30° mot vinden. Men det medførte mye sjøsprøyt over dekk, så saltet lå overalt i klaser når jeg ankom Gibraltar. Det ble hyggelig gjensyn med Ayla som jeg ikke hadde sett siden Lagos i mars.

Gibraltar er en liten britisk koloni. Den består av en fjellklump (The Rock) som stikker 450 meter over havet. All bebyggelse ligger på vestsiden klammrende seg ett stykke oppover.
Det har vært mange kamper om kontrollen av denne viktige odden. Fra toppen kan man se over til Afrika og kontrollere trafikken i stredet.
Mandag delte jeg en taxi med Anne Marie og Dan og dro på en rundtur på klippen. Vi fikk flott utsikt over stredet og en tur inn i en fantastisk dryppsteinshule, hvor deler av den var gjort om til et konsertlokale med en fantastisk akustikk. Gibraltars aper, makakker måtte også besøkes. Til slutt en av de gamle befestningene inne i klippen, - ca 200 år siden de ble gravd ut.

Værmeldingen for torsdag var kuling fra øst i stredet, mens onsdag bare var frisk bris. Ayla hadde bestemt seg for å gå til Smir i Marokko, ca 25Nm syd, og det bestemte jeg meg for å bli med på. Onsdag formiddag dro vi etter å ha fylt billig diesel i Gibraltar. Det var til tider mer enn frisk bris i stredet så turen til Smir gikk fort. Vi ankom et meget forlorent marina anlegg. Det hadde nok sett sine bedre dager. Det ble bygget i 1992 og da var det meget populært. Marinaen var full i mange måneder - og billig. Men så tror man at man tilhører den spanske solkysten og setter opp prisen, som igjen påvirker restauranten osv. Idag er marinaen omtrent tom, og meget dyr etter forholdene. 14€ pr dag på denne tida av året. Eksempelvis ligger mange av de spanske havnene på 8-10€.

På ettermiddagen vi kom inn, hilste en svenske, Lasse, på oss. Han arbeidet i et firma som har angasjement på verftet her. Vi spurte om han likte seg her, men det sa han nei til. og det var det. Vi sa at vi hadde lyst til å se en vakker by, Chefchouen, en berber by, og han ordnet det slik at minibussen til verftet plukket oss opp og slapp os av ved en busstasjon i en stor by, Tetouen, 3 mil mot syd. Derfra tok vi vanlig lokalbuss de neste 6 milene til denne byen. Chefchouens gamle del er en gammel berberby. Den ligger høyt oppe i fjellene og er i hovedsak hvitkalket, med nyanser av blått nederst og på bakken i de trange bratte smugene, som ofte er trapper. Vi så primitive bakerier som bakte brød til sin storfamilie, - brødene var ikke til salgs. Her var vi i det autentiske Marokko, selv om dette var en turist attraksjon. Det virket som mange av de som bodde der var uberørt av det. Alle vi møtte var vennlige og hyggelig. Og siden fransk er deres andre språk, var det lett å kommunisere med dem.

Idag er det grått og litt yr i luften og bare 19°. Jeg har nå sjekket ut og drar tidlig i morgen mot Spania igjen.

onsdag, april 12, 2006

8. Reisebrev - Alcoutim

Siden jeg (vi) kom til Lagos i Portugal, har tiden stått litt stille. "Vinterhavnen" varte nesten 5 måneder. Det har vært en fin tid.

Lagos som vinterhavn passet utmerket. Det er et fint miljø der blant seilerne. Ca 20 båter har vært fastboende der i mer enn ett år, noen mer enn 5. De kom dit for en kort vinter, men likte seg så godt at de ble der. Denne gruppen seilere organiserte Navigators Club, som var åpen for alle seilere, enten de var der for en natt eller flere måneder. Hver morgen kl 0930 utenom søndag, var det nett møte på vhf kanal 77. Der kunne man få kontakt med de andre for å løse problemer, få adresser, legge ting til salgs osv. I tilleg hadde de en liste over uavhengige fagfolk som alle kunne engelsk. Og det var meget nyttig. På den lista sto også en diesel mekaniker fra New Zealand, Rom Johnson. Han ble en meget nyttig person. I tilleg var det elektriker, rustfritt stål sveiser, osv.

Båten har fått ny motor, en Beta 1305. Det er en engelsk motor basert på en japansk Kubota. Den er på 35 Hk og har 4 sylindre. Går som en klokke, lavt støynivå, lite vibrasjoner og luktfri eksos. I tilleg vil den bruke mindre diesel.
Det å bytte motor ble en lang prosess. Først sjekket jeg med Rom Johnson om det var mulig å reparere reduksjonsgiret på den gamle motoren. Etter å ha tatt ut giret, sjekket Rom det, men det ville koste minst 10.000 kr for nye deler. Putte så mye penger inn i en 25 år gammel saltvannskjølt motor. Hva er tilstanden i kjølekanaler, osv. Det ble snart bestemt ny motor. Men hvor skal den kjøpes? Jeg hadde tidlig bestemt meg for en Beta 4 sylindret motor. Jeg sjekket hva den ville koste fra Portugal, Norge og direkte fra Beta i England.
Porugals importør skulle ha 58.000 + 25% moms (kanskje jeg kunne få tilbake momsen, men sannsynlig ikke. I Norge ville den koste 59.000 + noms. Prisen fra produsenten i England ble 59.000 inklusivt engels moms og frakt til Lagos. Og slik ble det. Motoren ble bestilt rett før jul med leveranse ca 20. januar. Da ville Benedicte være hjemme i Norge en tur. Så det passet jo fint.

Like etter at Benedicte var reist, gikk den gamle motoren ut, ved hjelp av en talje under bommen. Først ble den heist opp i sittebrønnen, for så å bli svingt ut på flytebrygga. Det var gjrt på litt over en time, da var den gamle slitne Volvoen i bilen til Rom.
Det neste ble å skjære ut det gamle motorfundamentet med vinkelsliper. Hvilket støv det ble, selv om motorrommet var tettet med plastfolie. Så var det å bygge nytt motorfundament i riktig høyde og bredde.
Da alt var ferdig ble motoren levert, direkte til flytebrygga. Påfølgende helg ble motoren satt inn med hjelp av Rom, på samme måte som den gamle gikk ut. Etter mye plunder med å tilpasse eksosslanger, koble det elektriske, flytte dieselfiltre til motorrommet, osv, ble motoren starte den påfølgende helg. Så etter en uke på land for å bytte propell, kom jeg i vannet samme dag som Benedicte kom tilbake til Lagos 15. februar. Hvilken timing.

Benedicte ville ut å seile, men været i 2. halvdel av februar og hele mars, var ikke av det fine varme været vi hadde hatt tidliger denne vinteren, så det ble fortsatt Lagos for Benedicte.

Det ble knyttet fine vennskap i Lagos.
SY Ayla http://www.ayla.biz , med svenske Tord og Pia.
Lindisfarne http://www.sailaround.info med svenske Annika og Björn
Florina med greske Maria og George
Armanella med nord-irske Jim
Restless II http://www.restless2.dk med danske Anne Marie og engelske Dan

Bortsett fra Lindisfarne, som er på vei til Syd-Amerika og Patagonia, er det store muligheter for å treffe de andre igjen i den nermeste framtid.

Lagos har for meg vært den perfekte vinterhavn. For Josephine den beste havn hun kunne være i. Selve marinaen er fri for effekten av dønning og bølger fra fiskebåter i stor fart. Den ligger midt i Lagos, slik at alt er innen for en radius på noen hundre meter. Buss, tog, butikker, kafeer, osv.

31. mars tok jeg farvel med Lagos og seilte ut i følge med Florina. Både George og jeg seilte alene. Benedicte er hjemme på Hosle, mens Maria er i Aten.

Første stopp ble Vilamoura. En natt var nok. Vilamoura er en kjempe marina med mer enn 1000 båter og leilighetskomplekser i mange etasjer omkranser den. Nesten en Las Vegas følelse. Et kunstig samfunn av ferierende utlendinger, og ingen sjel. Restaurant innkastere for hver meter du går om kvelden.

Neste dag seilte vi til Faro deltaet. Vi la oss til anker innenfor Isla Culatra. Kontrasten til Vilamoura kunne ikke være større. Culatra har en liten fiskerlandsby av for det meste fasboende portugisere og noen få fastboende utlendinger. Noen få matbutikker, kafeere og restauranter. Stille og fredlig, smilende, hyggelige mennesker som ikke var ute etter å dra mest mulig penger ut av deg. George og jeg gikk en fin tur rundt på øya, men jeg hadde vont i min høyre lilletå. En uke tidligere hadde jeg sparket borti gummijolla på dekk, og tåa ble vrengt til side. Jeg tapet lilletåa til den ved siden av og regnet med at det ville gå over av seg selv. Men turen rundt Culatra gjorde det ikke bedre. Tåa svulmet opp og begynte å klikke når jeg gikk. Jeg tok det med ro etter det.

Etter 3 dager for anker, snudde østavinden til vest og vi seilte videre til Vila Real de San Antonio, like innefor innløpet av grenseelven, Guadiana, grensen mellom Portugal og Spania.
Her hadde de et hospital, så jeg bestemte meg for å få sjekket tåa. Røntgenbilde viste brudd. Så det ble en tur til ortopeden og profesjonell taping av tåa, på samme måte som jeg gjorde det, men med mange flere lag. Slik at det ble helt stivt. I føge legen burde jeg ikke gå på foten, men det er nesten umulig.

Etter 4 dager med havneavgift på 120 kr pr døgn dro jeg sammen med Restless II (de kom dagen før) opp elven til Alcoutim. 20 Nm gikk for sakte fart og medstrøm på tre og en halv time.
Vi ankret opp midt i elven mellom Portugal og Spania.
Hvilken lise. Det eneste som høres er kirkeklokkene i Alcoutim (Portugal) og Sanlucar (Spania). Mellom de går en liten ferje. De liigger hvite og vakre opp i åssiden på hver sin side av elven. Begge landsbyene er forholdsvis uberørte og ganske godt vedlikeholdt.

Her er det godt å være. Sol og varme, - og fredlig

På lørdag kommer Benedicte til Faro, og da drar jeg ned til Vila Real med båten for å hente henne. Mellom Alcoutim og Vila Real går det ingen busser i påsken.