lørdag, juni 10, 2006

10. Reisebrev - Puerto Soller, Mallorca

Turen fra Smir ble en lang etappe, med en fin bris fra østsydøst i starten. Den gav fin bør nordøstover til Spania igjen. En 2 meters dønning var rund og fin og ga ingen problemer. Etterhvert døde vinden ut og det ble igjen motor som framdrift.
Turen til Benalmadena tok 13 timer. og kl 2230 la jeg til utenpå Ayla, siden marinaen var full. Det ble en gratis natt siden kontoret var stengt da jeg kom og ikke åpnet ennå før jeg dro videre kl 0730.

På ettermiddagen nærmet jeg meg Marina del Este. Utenfor meg farer en av de spanske tolloppsysnsbåtene. Den endrer kurs og kommer mot meg med tre mann på fordekket klare til å borde meg. Etter litt om og men, har to mann klart å hoppe om bord. De ville se alle papirer og sjekke om jeg hadde noe ulovlig ombord. (Afrikanere? - siden jeg kom fra Marokko). Alt var i orden og de hilste og dro videre.

Marina del Este er en liten og trang Marine, - og meget dyr 34€ for en natt. Den dyreste hittil. Men - marinaen var fin, selv om det var et lite sug fra havet der jeg lå.

Neste dag dro jeg de 10 Nm til Motril, - en større kommersiell havn med en liten marina innerst. Der skulle det være billig ifølge boka om området, men dengang ei, 23€ for en natt.

To dager senere sto Cabo de Gato for tur. Det er den sydøstlige odden som er grensen mellom Costa del Sol og Costa Blanca. Den er kjent for å være ganske ubehagelig å runde. Og det var den. De første 2 timene før odden var vannet flatt og en liten bris ga fin seilas. Like før runding økte vinden til liten kuling - rett i mot og sjøen ble rotete. Josephine stampet seg rundt odden et par timer. Da var vi på høyde med en liten bukt utenfor en fiske havn. Inn dit og i le av moloen gikk ankeret ut. For en lise. Sol og fin strand og været bar borte. Men utenfor kunne jeg se vinden piske bølgende.

Senere på ettermiddagen begynte vinden og løye og jeg satte videre nordover igjen. Det ble en fin nattseilas mot Cartagena. Klokke 9 på morgenen var jeg fortøyd der.

Cartagena er en stor komersiell havn og marinebase, og en fin stor by med lang histore tilbake til Romerriket, grunnlagt i 243 f.K.

Fra Rio Guadiane til Cartagena er det meget få ankringsplasser. Marinaer er det eneste alternativet hvis ikke været er meget stabilt høytrykk. Og det var det ikke. Østavind, østavin, østavnd. Hele tiden. I følge alle bøker om dette området er den dominerende vindretningen vest eller sydvest. Men det har vist værgudene glemt. Det motsatte har vært tilfelle siden jeg forlot Rio Guadiana.
Men endelig skal jeg til et område med mange ankringsmuligheter, - Mar Menor. Det er en stor 'innsjø' med en liten åpning i en lang sandrevle som stenger den fra resten av Middelhavet. Denne sandrevlen er knapt 1 km bred og er utbygget til det mest ekstreme. Fra sjøen ser det nesten ut som New Yorks skyline. Høyblokk på høyblokk med ferieleiligheter.

Midt ute i Mar Menor ligger to små øyer tett sammen og danner en meget fin ankringsbukt. Det ble de første 2 dagene for anker siden Portugal, - og gjett om det var deilig. Flatt vann, fin bris over dekk (selfølgelig fra nordøst) og sol og fred senket seg over Josephine.

Men hva skjer? to dager senere er det sydlig vind som skal vare til neste dag. Det må utnyttes. Isla Formentera ligger 125 Nm unna i nordøstlig retning, perfekt. Opp med ankeret tidlig på morgenen og ut gjennom vippebroen over kanalen kl 0800.
Balearene skulle nå nåes, med alle sine fine ankringsmuligheter.

Seilasen til Formentera tok 26 timer,så kl 10 var jeg akret opp i en liten bukt med smaragdgrønt vann over sand. Det var bare å hoppe uti vannet - og temperaturen var 22°. Endelig var Middelhavet slik jeg hadde drømt om.

Men i paradiset er det en slange. Kl 4 om morgenen var været snudd og det kom vind og bølger rett inn. En stor motorbåt lå litt for tett foran meg så jeg valgte å ta opp ankeret og gå 3 Nm til en bukt i le. En time senere ankret jeg opp i mørket og sovnet rolig igjen. Og gjett hvilken overraskelse på morgenen, da nærmeste båt på ankringsplassen er Ayla, som jeg har seilt sammen med på store deler av turen siden Gibraltar.

Neste dag dro vi videre til Ibiza og Ibiza by. Nå var vi kommet til en av masseturismens metropoler, med hva det innebærer.
Ibiza by har en fin gammel borg høyt over den gamle bydelen. De trange gatene er fulle av liv. For det meste utekaffeer. Fra der vi er ankret opp har vi vakker utsikt over borgen på den andre siden av bukta.

Etter en knapp uke dro vi (Josephine og Ayla) til en liten bukt på nordkysten av Ibiza, Portinatx. Den er åpen fra nord, og har et par små sandstrender, noen hoteller og plass til en 10, 15 ankrede båter. Der var igjen vannet smaragdgrønt. Salt, klart vann. En nytelse å svømme. Snorklet rundt båten og kunne sjekke at ankeret hadde festet seg i sanden.

Da vinden dreiet til nordøst og ble kuling, stakk vi sydvestover for bare forseil og seilte i god fart med 2-3 m dønning bak fra. - Til San Antonio. Her var det mye bedre le for nordøsten.

3. juni ga nordøsten seg og dreide til sydøst og vi dro tidlig på morgenen (kl 0600) mot Mallorca. Det ble en seilas på 73 Nm og 14 timer. Under veis i det brede sundet mellom Ibiza og Mallorca så jeg både delfiner og pilothval. Det så ut som de fisket.

Nå ligger jeg i Puerto Soller på nordvestkysten av Mallorca. Dette er den eneste sikre havnen på denne siden, der den ligger innenfor en trang åpning. Rundt havnen ligger noen sandstrender og hoteller. Ellers er det en gammel fiskerlandsby. Vakker med trevokste fjellvegger omkranser det hele.

Her møtte jeg den norske båten Unique med Kari og Svein ombord. Svein har ligget her siden 1. mai mens Kari var hjemme i Norge en tur. I dag dro de videre. Planen deres er å overvintre i Tyrkia eller Kypros.

tirsdag, juni 06, 2006

9. Reisebrev - Smir, Marokko

Rio Guadiana holdt på Josephine i over 3 uker. Etter en uke i Alcoutim (lørdag 15. april) kom Benedicte med fly til Faro og ble fraktet til Alcoutim med Low Fare Transfer, - raskt og effektivt. Hun likte seg umiddelbart og vi ble i Alcoutim enda noen dager. Vi ble invitert til huset til Ronnes foreldre (Bouke og Ronne som vi møtte i Camaret, nå også med Ineke). De har kjøpt et tidligere vakthus langs elven og restaurert det til et nydelig hus med flott utsikt over elven.

Onsdag dro vi 5 Nm videre opp Guadiana. Til en liten sideelv, Rio Vascau. Den er kort og relativ grunn, så her var det bare mulig med jolle. Langs elvebredden så vi havskillpadder. De hoppet i vannet så snart vi nærmet oss i jolla. Lengst inne grunner det opp til et lite stryk hvor vannet var så klart og rent at et bad fristet. I en 1 meters kulp og ca 18° ble jeg litt renere.

2 Nm videre ligger Pomarao. En tidligere utskipningshavn for malm fra en gruve 20 km inn i landet. Det var tidligere jernbanespor fra gruvene og helt til kaikanten. De ble fjernet på slutten av 60 tallet av det engelske gruveselskapet. I tillegg sprengte de alle broene langs traseen, for at infrastrrukturen for videre drift skulle være borte. Og det var det eneste gruveselskapet gjorde. Annen opprydning som var mer nødvendig ble ikke gjort, ved en 'liten' utbetaling til Salazar, Portugals diktator på den tida.

Pomarao idag er en landsby beboende av tidligere arbeidere og etterkommere, i tillegg til noen få utlendiger. Husene er små og ligger tett i tett i terasser oppover åssiden. Det er bare trapper og trange passasjer mellom de små ett etasjes bygningene. En leilighet består ofte av flere små hus med bare ett rom. Hvert lite hus har sin funksjon, kjøkken, oppholsrom, soverom osv. Nå har de også fått innlagt vannslik at de har toaletter. Mens bad er det få som har privat. Ett baderom ved den lokale fritidsforenigen er det som mange bruker, - og som de delere med gjester som kommer dit, enten det er med båt eller campingbil, - uten noe vederlag. Denne foreninge driver også det lokale vertshuset, som er stedets storstue hvor de fleste i lansbyen har sitt sosiale liv.
Det er mulig å få middag der, men det må gis beskjed dagen i forveien. Alt drives til selvkost.

Etter en uke gikk turen ned elven igjen ned til munningen og den spanske byen Ayamonte. Benedicte hadde fly hjem fra Madrid 3. mai. Det ble en hjemtor med mye uforutsette problemr, men det kan Benedicte fortelle om i et eget reisebrev senere. Kort fortalt skulle vi ta buss til Madrid og overnatte 2 netter der, for så å dra hver vår vei derfra. Jeg tilbake til båten og Benedicte til Oslo.
Men - 1. mai gikk ikke bussen som planlagt, vi måtte til Huelva. En time senere i Huelva viste deg seg at bussene til Madrid var fulle. Hva nå? Vi dro til Sevilla og fikk hotel der. Neste dag dro Benedicte til Madrid og jeg tilbake til båten. Benedicte kom seg hjem.

Tilbake i Ayamonte forberedte jeg reisen videre. Jeg ville til Gibraltar og møte den svenske båten Ayla (Pia og Tord, http://www.ayla.biz ) og den danske Restless II (Anne Marie og Dan).

Det ble en fin seilas, vestavind, sydøstover til Chipiona. Kom sent inn og lå ved mottaks brygga til neste morgen. Dro videre til Barbate, og gjorde det samme der.
Turen fra Barbate til Gibraltar ble en stri tørn med østlig liten kuling og rotete strømsjø. Det gikk allikevel ganske greit ved å motorseile 30° mot vinden. Men det medførte mye sjøsprøyt over dekk, så saltet lå overalt i klaser når jeg ankom Gibraltar. Det ble hyggelig gjensyn med Ayla som jeg ikke hadde sett siden Lagos i mars.

Gibraltar er en liten britisk koloni. Den består av en fjellklump (The Rock) som stikker 450 meter over havet. All bebyggelse ligger på vestsiden klammrende seg ett stykke oppover.
Det har vært mange kamper om kontrollen av denne viktige odden. Fra toppen kan man se over til Afrika og kontrollere trafikken i stredet.
Mandag delte jeg en taxi med Anne Marie og Dan og dro på en rundtur på klippen. Vi fikk flott utsikt over stredet og en tur inn i en fantastisk dryppsteinshule, hvor deler av den var gjort om til et konsertlokale med en fantastisk akustikk. Gibraltars aper, makakker måtte også besøkes. Til slutt en av de gamle befestningene inne i klippen, - ca 200 år siden de ble gravd ut.

Værmeldingen for torsdag var kuling fra øst i stredet, mens onsdag bare var frisk bris. Ayla hadde bestemt seg for å gå til Smir i Marokko, ca 25Nm syd, og det bestemte jeg meg for å bli med på. Onsdag formiddag dro vi etter å ha fylt billig diesel i Gibraltar. Det var til tider mer enn frisk bris i stredet så turen til Smir gikk fort. Vi ankom et meget forlorent marina anlegg. Det hadde nok sett sine bedre dager. Det ble bygget i 1992 og da var det meget populært. Marinaen var full i mange måneder - og billig. Men så tror man at man tilhører den spanske solkysten og setter opp prisen, som igjen påvirker restauranten osv. Idag er marinaen omtrent tom, og meget dyr etter forholdene. 14€ pr dag på denne tida av året. Eksempelvis ligger mange av de spanske havnene på 8-10€.

På ettermiddagen vi kom inn, hilste en svenske, Lasse, på oss. Han arbeidet i et firma som har angasjement på verftet her. Vi spurte om han likte seg her, men det sa han nei til. og det var det. Vi sa at vi hadde lyst til å se en vakker by, Chefchouen, en berber by, og han ordnet det slik at minibussen til verftet plukket oss opp og slapp os av ved en busstasjon i en stor by, Tetouen, 3 mil mot syd. Derfra tok vi vanlig lokalbuss de neste 6 milene til denne byen. Chefchouens gamle del er en gammel berberby. Den ligger høyt oppe i fjellene og er i hovedsak hvitkalket, med nyanser av blått nederst og på bakken i de trange bratte smugene, som ofte er trapper. Vi så primitive bakerier som bakte brød til sin storfamilie, - brødene var ikke til salgs. Her var vi i det autentiske Marokko, selv om dette var en turist attraksjon. Det virket som mange av de som bodde der var uberørt av det. Alle vi møtte var vennlige og hyggelig. Og siden fransk er deres andre språk, var det lett å kommunisere med dem.

Idag er det grått og litt yr i luften og bare 19°. Jeg har nå sjekket ut og drar tidlig i morgen mot Spania igjen.