torsdag, november 17, 2005

7. reisebrev - Lagos

Endelig et nytt reisebrev fra Benedicte og Bjørn. Det er nå gått snart 2 måneder siden siste reisebrev. Det har ikke skjedd så mye siden da seilemessig. Vi ligger nå i Lagos i Algarve, sydkysten av Portugal ca 130 Nm fra Cascais. Her blir vi en stund. Som jeg nevnte i forrige reisebrev, var det ulyd i reduksjonsgearet på motoren og det har utviklet seg videre.

I Cascais lå også Florina med George og Maria, et gresk par på vei fra England til Hellas i en B31, som de kjøpte i november i fjor. Vi traff dem 1. gang i Baione, hvor de fortalte at dette var deres 1. båt og at de ikke hadde seilt før.

12. oktober dro Benedicte hjem en tur og 26. fulgte jeg etter. Hjem til snø, gråvær og regn. Det ble meget sosiale 12 dager for min del.

Mandag 7.nov. var jeg tilbake i Cascais mens Benedicte fortsatt er i Norge noen dage til (kommer mandag 19. nov)

Det føltes meget tomt i marinaen. Georg og Maria var dratt, det samme var alle de andre jeg hadde kontakt med. Jeg måtte videre, - det fikk bli aleneseiling.

Tirsdag provianterte jeg og tidlig onsdag morgen kastet jeg loss for å seile til Sines (55 Nm). Det ble etterhvert en fin nordøstlig liten kuling som ga meg nesten 7 knob for bare forseilet. Ganske rotete sjø med 4 m dønning fra nordvest og 2 m vindbølger fra nordøst, men automat styringen hadde ingen problemer med det. I det solen gikk ned 1725 gikk jeg inn i Sines marina og ble møtt av to hjelpsomme marinaansatte som hjalp meg å få fortøyd.

Jeg hadde tenkt å dra videre neste dag , men det skulle blåse like mye så jeg ble i Sines neste dag. Strålende solskinn, 20°C. En deilig gåtur opp trappene til småbyen Sines. Den ligger på et platå ett par hundre meter over havet. Nydelig utsikt. Sines er nå en viktig oljehavn, men tidligere var det bare fiske her.

Tidlig fredag morgen (kl 0430) dro jeg fra Sines. Nydelig stjernehimmel i en mild morgen med15°C. Deilig. Det var lite vind så motoren fikk gå, og lite vind ble det hele dagen. Passerte Sao Vincent, Portugals sydvestre hjørne i strålende solskinn og t-skjorte. Etter 75 Nm og 13 timer var jeg i innseilingen til Lagos. Gikk for sakte fart inn kanalen. Rett før marinaen er det en gangbro som må åpnes og rett før den en venteponton. 200 meter før pontonen setter jeg motoren i fri og glir mot den.100 meter videre setter jeg i gear igjen?????? Hva skjer? Klonk, klonk og stillhet. Motoren stoppet. Heldigvis var alle forhold med meg og jeg nådde akkurat fram til pontonen påosiget (fin med tung båt) og fortøyer. Reduksjonsgearet har låst seg fullstendig. Det er umulig å få propellakselen rundt.

Nå ligger Josephine trygt i båsen sin i Lagos Marina. Etter en liten tur med jolla og 2,5 Hk motor bundet til siden går vi gjennom den åpnede broa og fortøyer.

Hellet i uhellet må være at det skjer her nå, og ikke til våren når vi skal videre. Nå har vi god tid til å finne ut av hva som må gjøres. Reduksjonsgearet er tatt ut og en NewZealander som driver for seg selv som mekaniker har åpnet gearet og konstatert at det ikke er noe å gjøre med det. Nytt reduksjonsgear må til. Hva nå? Er det verdt å invistere mer i den gamle motoren, eller skal jeg gå for en ny. Her er det mulig å gjøre begge deler.

Så Lagos er ikke det verste stedet å bli liggende for vinteren. Varme fine solskinnsdager og litt kjølige netter. T-skjortevær nesten daglig hele vinteren.

Mange hilsner fra
Benedicte (pt Hosle) og Bjørn

lørdag, oktober 01, 2005

6. reisebrev - Cascais

Til dere som holder stand i gamlelandet og i øvrige nordlige egne! Håper dere har noen av disse blanke høstdagene med oktoberfarger og blikkstille vann! Ja, det hender jeg lengter litt! I følge Goethe, er lang rekke solskinnsdager det eneste som ikke er til å holde ut! ? Jeg tror i hvertfall det var noe slikt han sa.
Men hva er lenge? Bjørn skal nok være veldig lenge i solen før han savner noe annet. Så får vi se hvor lang tid det tar før høstregnet får meg til å drømme om disse deilige sommerdagene. Onsdag kommer jeg en tur hjem og håper det at det enda henger noen røde blader igjen på lønnetrærne.
I mellomtiden; et lite reisebrev:

Dro fra A Coruna mandag 12 september kl 12.30 etter å ha proviantert og fylt diesel og 340 l vann på tankene. Det koster å ligge i havn og håpet var å finne gode ankerplasser.
Været var blått og blankt og kysten var vakker. En engelsk seilbåt som hadde fått fiskegarn i propellen kalte på hjelp over VHF og en halvtime etter var vi på siden av den. Båten lå og drev og paret ombord fryktet at de måtte ha hjelp av dykkere for å komme løs. Det var lite vi kunne gjøre annet enn å sirkle rundt båten deres, men det gir ekstra trygghet at det er flere tilstede, og risikoen ved å dykke selv var klart mindre. Skipperen hoppet i vannet med en kniv. To, tre ganger dykket han, og snart kunne de dra en diger, blå garnklyse opp på fordekket.
Skal man først fiske garn, så bør det være nettopp på en slik stille dag og ikke om natten eller når det er dårlig vær. Selv har vi en båt med lang kjøl som ofte skaffer oss manøvreringsproblemer i trange havner, men propellen er godt beskyttet mot alt som driver i sjøen.
Om kvelden kastet vi anker utenfor Camarinas, en liten fiskerby som gjemte seg i nattemørket innenfor havnen.
Neste morgen dro vi rett etter frokost.
Som dagen før, hadde vi lite vind, så motoren var stadig i bruk. Vi rundet Cap Finisterre om ettermiddagen. Denne kyststripen kaller spanjolene Costa Muertes, dødens kyst. Vanskelig en dag som denne å forstå et slikt navn. Men blåser det opp her, finnes ingen havner eller ly for stormen. Denne dagen var det mest vindstille og solen fra klar himmel.
Klokken 18 ankret vi utenfor den lille spanske byen Muros som lå og badet i varm kveldssol. Etter et godt måltid la vi oss med solen og fløt som vektløse inn i søvnen. Ingen bølger. Ingen dønninger. Ingen vind. Stille dreier båten. Bare tyngden av ankerkjettingen holder den på plass.

Målet for neste dag, var Bayona, men hvem kan motstå en ankerplass som den vi fant på veien? Vi hadde lenge hatt Islas Cies i sikte. De svevet der ute, uvirkelige som eventyrøyer i horisonten. Da vi var i ferd med å passere dem utpå ettermiddagen, åpenbarte de hvite strender under skogkledte fjellskrenter. Noen seilbåter lå på svai hist og her.
Vårt anker var snart ute.
For en solnedgang! For en kveld!
Neste dag var jolla på vannet og vi en tur i land. Vi vandret gjennom skog av eukalyptus og pinje. Veien slynget seg opp til fyret hvor utsikten var formidabel. En strand mellom klippene ble et kjærkomment mål for tilbaketuren og vi fikk et forfriskende bad i sytten graders vann.
De to timene til Bayona gikk vi for motor i rosa kveldslys. Byen bød på en fin ankerplass de neste to dagene.
I havnen lå en hel liten flåte med norske båter. Coconut og Noravind som vi traff første gang ved slusen ut av Kielerkanalen og som vi har hatt jevnlig kontakt med underveis, lå der. Dessuten lå redningsskjøyta Christiania der og Veto med familie med tre barn og et par båter til. Alle på vei til Karibien. Det blir nok litt rart når vi ikke lenger kan forvente å finne noen av dem i havnene vi kommer til.
Lørdag ville jeg til Santiago med tog, men i løpet av natten fikk vi en liten kuling fra nordøst, og en jolletur til land ville desidert bli en våt opplevelse. I stedet gikk vi inn i marinaen. Vi fikk hjelp til å få båten fortøyd, men der vi lå ytterst i havnen, hadde vinden fremdeles en lystig lek med oss. Bølgene slo over brygga så det var nesten umulig å komme tørrskodd inn til byen og båten hev og kastet på seg mens den slet i fortøyningene.
En engelsk aleneseiler vandret hvileløs på brygga. Han klarte ikke å få opp ankeret og trengte hjelp for å få båten sin i havn. Bjørn og tre andre menn dro ut med havnas gummibåt for å hjelpe ham. Tre mann måtte til for å få dratt opp det gjenstridige ankeret og da de endelig var inne i havnen, var de temmelig våte alle sammen.
Mandag hadde vinden løyet en del, og i fint klart vær satte vi kurs mot Portugal.

Før det var mørk lå vi i Viana do Castelos lystbåthavn.
Vi ble møtt velkommen på brygga av Sonja og Øystein i sin ”Apricus”. De hadde nesten ikke møtt nordmenn siden de forlot Bergen og tok gledesstrålende i mot oss.

Viana do Costelo er en vakker by i sterk utvikling takket være eu-midler. Her var det virksomhet overalt. Nytt og stilig ble oppført, gammelt og ærverdig ble restaurert. Over byen, høyt oppe i åsen tronet en kirke med tårn og kuppel. Neste dags utflukt var bestemt. Etter bortimot en times vandring, det meste i trapper, var vi oppe. Hvilken utsikt! Vi så langt innover land, over fjell og dal, nedover kysten og utover havet som fortapte seg i disen.
Kirken var klart fra før barokken, som byen ellers var sterkt preget av. Det var en stor sentralkirke i lys sten. Den så ut til å være preget av både bysantinsk byggeskikk og av renessanse og var viet Sta. Lucia. Kirkerommet var vakkert og overraskende lyst. Jeg hvisket til Bjørn for ikke å forstyrre de bedende katolikkene, at veggmaleriene måtte ha gått tapt siden de åpenbart var restaurert nokså nylig. Men der tok jeg feil. Det viste seg at kirken var oppført mellom 1928 og 1956 av en antagelig nokså eksentrisk riking som skaffet både arkitekt, billedhuggere og arbeidere til prosjektet.
Vi klatret 154 trinn, delvis i trang vindeltrapp opp til toppen av kuppelen og ble belønnet med bonusutsikt. Benedicte var nokså skjelven i knærne under nedturen som hun foretok med hendene klamrende til murveggen og blikket stivt festet til Bjørns rygg.

Viana do Costelo hadde utallige gullsmedforretninger og bød på rik anledning til windowshopping for en fattigper med sans for kunsthåndverk. Her har de ikke glemt sine gamle kunster fra storhetstiden. Filigransarbeid av ypperste klasse og tunge gullkjeder i nydelig utførelse.
Bakervarer kunne man derimot ta seg råd til. Et tungt surdeigsbrød bakt av hvete, med form som en diger rund leiv, kunne man kjøpe etter vekt. Ikke siden vi var i Tyskland har vi fått så godt brød. Og så var det kakene! Hvordan velge? Èn av den og èn av den! De elsker åpenbart egg her i Portugal. Egg og mandler. Det blir kaker av slikt!
Onsdag kom tåken sigende. Vi hadde snart sikt som i skummet melk og vi skrinla planene om å reise videre.
Torsdag var det blitt klart at den samme tåken antagelig ville bli liggende en stund, men vi ble tipset om at den lå langs kysten og at vi ville finne klarvær ti til femten nautiske mil fra land.
Ved titiden gikk vi ut. Radaren var i bruk hele tiden og i mange timer befant vi oss i en ørliten verden hvor vi og båten og en og annen fiske bøye med flagg, syntes å være det eneste som var til.
Den vinden som kunne drevet bort tåken var ikke der, og vi gikk for motor. Endelig, etter fem timer hadde vi så mye som én nautisk mils sikt. Sytten nautiske mil fra kysten var vi ute av tåken. Den lå igjen som et tykt teppe på babord side og forfulgte oss nokså hakk i hæl. Av og til så det ut til at den skulle sluke oss igjen.
Like før solnedgang ble vi passert av et lasteskip i motsatt retning. Kort tid etter at det hadde passert, forsvant det i tåken bak oss som gjennom en vegg. Baugen og halve skipet var rett og slett borte som om det var klippet av. Snart var hele skipet vekk som om det var gått opp i røyk. Nokså uhyggelig! Og jeg kom på noe om den ”Den Flygende Hollender”. Var ikke det en halv båt? Kunne det være dette fenomenet som var opphav til slike historier? Det virket ikke bare spøkelsesaktig, men det pekte klart på at det ikke bare er stormer som er farlige på havet. Og selv med radar følte jeg meg ikke helt vel før vi utpå natten kunne konstatere lys fra fiskebåter langt borte og at det også glitret stjerner på himmelen bak oss.
Fredag 23.september. Om morgenen neste dag, nærmet vi oss kysten igjen. Vi hadde kurs mot Nazaré. Høyt oppe på en underlig fjellformasjon som så ut som om den var på vei til å tippe ut i havet, lå en by og lyste hvitt i morgensolen. Sitio!
Litt lenger inne i bukten lå fiskerbyen vi skulle til. Den lå bak en bred lys sandstrand som dønningene skyllet innover. Her pleide fiskerne og dra opp de flatbundete robåtene. Det var før havnen ble bygget og båtene ble store og grådige og kunne romme mer fisk enn det konene på stranden kunne ta imot.
Tranlukta lå tung over havnen. Her var det aktivitet på bryggene. Om kvelden var det fiskeauksjon og et yrende liv med fiskeoppkjøpere med kjølebiler, roping og hojing fra kjøpere og selgere, små og store fiskebåter som ble tømt for sin fangst av kranene ved mottaket.

I Nazaré går kvinnene enda i folkedrakter. Den består av en kortærmet bluse og et omslagskjørt. Blusen er noen ganger hjemmegjort og brodert, andre ganger antagelig fra manufakturen på hjørnet. Skjørtet har en lengde som viser det meste av kneet og siden folk her er relativt kortvokste og dertil ofte, især de litt eldre, nokså tykke på midten, så kan det for uvante øyne se noe pussig ut. En annen ting er at det var nokså overraskende å møte et samfunn med kvinner i folkedrakt her. Vi aner ikke om det er vanlig andre steder i Portugal, men forklaringen på at de har behold sin tradisjonelle drakt så lenge, kan kanskje skyldes at kvinnene i Nazaré har en spesielt sterk posisjon i samfunnet og at deres drakter er knyttet til deres status. Mens mennene fisket og holdt seg på stranden, var det visstnok kvinnene som sto for handelen og dessuten skjøtte de styre og stell i byen.

Lør. 24.sept. Neste morgen ruslet jeg den lille halvtimen fra havnen og inn til byen for å gå på marked. En stor lys hall rommet et stort grønnsak- og fruktmarket, en avdeling for fisk og en rad boder med bakervarer. Blandt hundrevis av selgere så jeg én mann! Alle kvinnene var kledt i sine bluser og korte skjørt, unntagen noen helt få unge i langbukser. Stemningen på dette markedet var så hyggelig og varene så rimelige og bra, at jeg nesten angret på at jeg hadde overtalt Bjørn til å reise videre neste dag.
Disse kvinnene virket sterke og vennlige. De bød frem sin frukt eller sine grønnsaker uten å virke påtrengende. Gjorde opp på ”øret” og prøvde ikke å prakke på meg noe jeg ikke hadde bedt om. Det bugnet av lekker solmoden frukt på bordene. Under dukene sto en og annen kasse med kaniner eller en høne eller to. De spiste på litt høy eller nippet korn og minnet mer om kjeledyr enn som mulig mat for en interessert kjøper. Jeg gikk lenge rundt og kikket på varer og folk. Kjøpte noen medinabananer og en pose portugisiske appelsiner. Kikket på en masse ukjent fisk og forsøkte å finne middagsmat. Sardinene så lekre ut. Snart hadde jeg ved hjelp av fingertegn og noen få spanske ord som jeg håpet liknet portugisisk, handlet en liten pose av denne sølvskimrende fisken. Konen bak disken forklarte på livlig portugisisk, krydret med noen franske ord, gester og antall fingre i været for steketid, hvordan jeg skulle tilberede dem. Hun renset dem for meg og hadde på salt. Smilende forlangte hun to euro. 16 kroner for ferdigrenset fisk til middag!
Søndag etter soloppgang dro vi videre.
Bjørn var ikke særlig stemt for å gå fra Nazaré. Han er usikker på hvor lenge motoren holder, og tenkte seg at Nazaré var et bra sted å ta båten på land. Men trodde det ville bli kjedelig å ligge i denne havnen lenge, og la nok et sterkt press på ham for å komme videre.

Etter at vi hadde seilt en stund igjen, løyet vinden og snart gjorde vi ikke mer en tre knop. For å være sikre på å komme i havn før det ble mørkt, dro Bjørn i gang jerngenoaen. Etter en stund kom vinden tilbake og vi kunne seile igjen.
Men da Bjørn ville sette motoren i fri, viste det seg å være umulig. Girspaken lot seg ikke rikke. Hva var skjedd? Giret hadde antagelig låst seg. Motoren lot seg ikke sette i revers heller. Vi kunne altså ikke komme til havn ved egen hjelp. Skulle vi snu og dra de tretti milene tilbake til Nazaré?
Etter å ha ligget med bena i været og hodet og overkroppen nede i et varmt motorrom en god stund, kom Bjørn frem til at det var en vaier som hadde røket. Ikke motoren altså. Puh!
Det betød at vi kunne bruke motoren, men vi kunne bare gå enten frem eller tilbake. Vi bestemte oss for å gå videre. I Cascais kunne vi ankre opp innenfor moloen og behøvde altså ikke gå inn til brygge.
Vinden tok seg opp igjen og snart surfet vi på store lange dønninger nesten rett bakfra. Med bra vind i storseilet og motor, gjorde vi mellom syv og åtte knop!
Da solen forsvant i havet, var vi inne i ankringsområdet. Vi tok noen runder mellom oppankrede seilbåter med en motor som altså ikke kunne justeres, og fant ut hvor det var best å ligge. Bjørn sto klar i baugen og jeg styrte båten opp mot stedet. På tegn fra ham, slo jeg motoren av. Snart lå den lille oransje ankerkula og duppet i vannet. Godt å vite, både for oss og andre hvor ankeret er, spesielt når vi ikke er særlig manøvreringsdyktige.
Det blåste allerede nokså kraftig, men ved tolvtiden om natten var vinden så sterk at det var vanskelig å sove. Båten drev frem og tilbake sideveis og rullet i dønninger og bølger og det knirket i kryssholdt. Det er ikke godt å sove når du føler at en illsint kjempe er i gang med å rive båten med seg. For sikkerhets skyld la vi ut et anker til. På med klær og opp på dekk i mørket og blåsten! Bjørn ga beskjed om hva jeg skulle gjøre, så var det på med motoren, styre opp mot stedet han pekte mot, og på tegn fra ham, slå av motoren. Det gikk perfekt! Nå hadde vi to ankere ute og båten lå mye roligere. Og best av alt; det hadde god virkning på vinden som løyet etter kort tid!
Man. 26.sept. Dagen etter dro Bjørn i land med gummijolla.
Han fikk bestilt en ny vaier og onsdag kunne han montere den. Nå har vi motor som kan gå både fremover og i revers! Nokså praktisk!

Tirsdag dro jeg en tur til Lisboa med toget. En vakker by med skyggefulle gater og trange smug, hus med fargeglade flislagte fasader, trikker som klatrer i bratte hellinger, fortauskaffeer og restauranter, turister og travelt forretningsliv.
Bjørn hentet meg i jolla og senere på kvelden da det begynte å blåse, oppdaget vi at den var borte. Bjørn spurte om jeg ikke hadde fortøyd den og jeg svarte at jeg hadde sagt han måtte gjøre det bedre og at jeg trodde det var det han hadde gjort da han sa han ville se etter fortøyningene.......
Det blåste kraftig fralandsvind, men det var en liten sjanse for at den hadde drevet inn i moloen. Vi hadde ikke mulighet for å komme noen vei, og Bjørn ville ikke bry noen i havnen.
En time gikk og tilslutt ringte jeg Steinar på ”Noravind” og forklarte situasjonen. Han er jo bare utrolig! Ja, han var på restaurant med et par venner som var på besøk. Jeg spurte om han kanskje kunne ta en tur på bryggene og se etter jolla vår før han gikk hjem til båten. Kanskje melde den savnet til havnekontoret. Nei, de skulle dra med en gang. De skulle bare betale, så skulle de ta gummijolla og dra på ekspedisjon. Jeg håpet ikke de avbrøt et hyggelig restaurantbesøk, men han sa at de var ferdig med å spise, og han mente at det passet utrolig bra å dra på en slik ekspedisjon akkurat der og da!!!!! Det var liksom akkurat det som manglet for å gjøre kvelden fullkommen, fikk jeg inntrykk av.
En halvtime etter ringte han. De hadde funnet den! Snart var de på vei ut til oss i kraftig vind. Tre karer i gummibåt, med lykt og redningsvester, den ene vesten lignet mistenkelig slike som finnes under setene på fly. Gjett om jeg var glad? ”Slike karer, det vil gamle Norge ha!”

Neste morgen oppdaget vi at årene var borte. Ingen hadde lagt merke til at de ikke var i jolla kvelden før, så om de ble borte mens den var på tur på egenhånd eller om noen forsynte seg med dem om natten, det får vi ikke vite, men årer må man ha, så jeg dro inn til Lisboa igjen.

Da jeg gikk av toget i Cascais med nye aluminiumsårer, var det nesten mørkt og vinden hadde tiltatt som vanlig her om kvelden. Da jeg kom til fiskebrygga hvor Bjørn ventet med jolla, var det helt mørk og det blåste kraftig. Båten lå langt ute i den svarte bukta et sted og det blåste fra land. Bjørn lå i mørket nedenfor murkaia og holdt klar av noen småbåter som var på vei inn fra de større fiskefartøyene som lå på bøyer lenger ute. Bølgene var blitt nokså store og vinden ulte. De årene jeg hadde med fra byen var for lange til å være til noen stor hjelp før Bjørn hadde fått tilpasset dem, og han hadde ikke med lykt. Hva om påhengsmotoren streiket?
Det var fjære sjø, og de få trinnene opp til bryggen tidligere på dagen hadde økt til mange.
Da han begynte å rope til meg om at jeg skulle skynde meg ned den grønskegrodde, sleipe bratte stentrappen til vannet, gikk jeg til streik. Jeg ropte til ham gjennom vinden at jeg nekter, jeg tar inn på hotell! Bjørn som var stresset av å vente mens det blåste stadig mer, ble sinna og ropte at om jeg ikke kom nå, så ville han dra uten meg. Jeg ropte tilbake at uten redningsvester i det været så kan han bare glemme at jeg kommer ombord, og så marsjerte jeg i protest ut på enden av brygga og skuet ut i mørket for å konstatere at det var umulig å finne en seilbåt på svai uten lys der ute. I det samme fikk jeg se at den siste av småbåtene som gikk inn for natten var i ferd med å bli fortøyd. Jeg pekte ut i mørket og ropte; ”vela” ”vela” og ”barko” som jeg tror betyr seilbåt og båt på spansk. jeg pekte på deres båt. De forsto med en gang og nikket smilende. Kanskje de hadde forstått hva som foregikk? I hvertfall var jeg snart trygt om bord i deres gode robåt med påhengsmotor. De fikk meg neste tørr ut til Josephine, og noen betaling, det skulle de ikke ha.
Dagen etter ble de nye årene gjort i stand, og heretter fortøyer vi ikke bare jolla ordentlig, men årer og påhengsmotor blir tatt opp på dekk om natten.

Torsdag 29.sept. Det hadde blåst så ille om natten at vi ga opp livet på svai for en stund, og dro inn i havnen.

Fredag dro vi inn til byen for å ta toget til Lisboa. Innenfor en stor port i et hus ved havnen, satt to menn og spiste lunsjen sin. De vinket muntert til oss i det vi passerte og vi stoppet og hilste tilbake. Vi ville gå videre, men de fortsatte å vinke på oss, og snart hadde de satt frem krakker som de forlangte at vi skulle sette oss på og serverte oss nystekte sardiner fra en velbrukt grill som sto på fortauet utenfor. De hentet glass til oss og skjenket rødvin. De bød på nydelig salat fra en stor bolle. De kunne ikke et ord engelsk og vi ikke portugisisk, men vi hadde en munter stund rundt deres bord. Den minste av de to rullet med øynene og snakket med hele kroppen.
Vi forsto at de drev en fiskehandel som blandt annet leverte til restauranter. Den ene hentet ut en fisk fra fryselageret innenfor og gjorde tegn til å ville grille til oss. Vi hadde nettopp spist frokost og dertil de sardinene vi alt var blitt traktert med, så vi takket nei. Men vi spiste salat og fikk mer vin i glassene. Vi skrøt av sardinene som vi pekte på mens vi laget smattelyder. De forsto og sa si, si. Pekte på musklene sine og fortalte med fingrene hvor gamle de var. Den ene løy på seg noen ekstra år under rungende latter så vi skulle forstå hvor sundt det var å spise fisk. 70år? Kunne han være såpass? Nei, han var bare sekstitre? Så lo de godt igjen og skjenket mer i glassene.
Den store pekte på vinen som var meget god, og pekte i luften som med et gevær mens han gjentok paff paff. En kelner kom bortom for å gjøre avtale med dem om dagens levering. Han kunne en del engelsk og fungerte som tolk. Den vinen vi drakk kom fra Alentejo, et av de beste vindistriktene i portugal, og var ikke til salgs. Den var til medlemmer av et jaktlag. Mens kelneren forklarte oss på engelsk, nikket de to ivrig hele tiden mens de gjentok begeistret; si, si!
Da vi var ferdig med å spise fikk vi vaske sardinolje av fingrene i vasken innerst i lokalet og den minste av de to løp og hentet et rent håndkle til oss.

Mens jeg sitter her i ettermiddagsstillheten og avslutter dette reisebrevet, hører jeg på sangen fra en lysegul kanarifugl som heter ”MobyDick”. Den sitter i buret sitt under sprayhooden på den franske nabobåten og fyller luften med de nydeligste triller. Jeg har lenge sagt til Bjørn som ikke vil ha katt ombord, at jeg ønsker meg en veranda med fuglesang. Nå tenker jeg på at siden fuglene er vant til å sitte i vaiende grener, så kan det hende at de ikke blir sjøsyke. Hmmm........



Hilsen Benedicte – og Bjørn!

Ps:
Domingo, er vel et flott navn på søndagen! Det deler portugiserne med spanjolene. Lørdag heter sabado, mens ukens hverdager kalles rett og slett etter deres nummer i rekka; segunda-feira, terça-feira, quarta-feira, çuinta-feira og sexta-feira. Min tynne parlør sier ingenting om hva ordet feira betyr og spør ikke meg om uttalen. I mine ører høres portugisisk ut til å ligge tett opp til russisk, og likner ikke spansk i det hele tatt. Men dia betyr dag både på spansk og portugisisk. Så vet vi det.
Portugal!

søndag, september 25, 2005

5. Reisebrev - Nazare

Nazaré, Portugal 39.35N 09.04 W, 1523 Nm fra Skarpsno Bøyehavn

Hei alle sammen.

Her er en liten hilsen fra Solrike og varme Portugal. Vi er nå i Nazaré, en liten fiskerby (under utvikling til et feriested) ca 100 km nord for Lisboa. Deilig blå himmel og en svak nordvestlig bris gjør livet behagelig. Men det er et skjær i horisonten. Motoren (VP MD 17C) som i følge en motorkyndig nordmann går på overtid, har begynt å lage lit ulyd når propellen går rundt. Sannsynligvis reduksjonsgearet. Så det blir nå å se oss etter en overvintringshavn med muligheter for å bytte motor. (Hvis noen har et godt tips om sted, tar jeg gjerne imot det)

Det er nå snart 4 uker siden vi krysset Biskayabukte. Vi ankom Spania i en liten fiskerhavn som heter Cedeira. Kun ankring godt beskyttet bak en stor molo. Det var et deilig sted og bare hyggelige mennesker. Vi ble der i 4 dager før vi dro videre til La Coruna, som er det stedet de aller fleste seilerne fra Nord-Europa kommer innom. Vi ble den 6. norske båten i havna i tillegg til 2 svenske, 1 danske og 1 finne, - og noen engelske, franske oh hollandske. Så det var et fint internasjonalt seilermiljø der. Hyggelige folk i marinaen og rimelig mat i restauranten i toppetasjen.
Vi lå i den første havnen i Corona, med advarsel i Reeds almanakk om at den var nedslitt, men det var ikke tilfelle, dessuten var den mye billigere og roligere enn marinaen midt i byen.

La Corona er en fin by, både et stort senter for Galicien og en provinsby. Den gamle bydelen med sine trange gater var fulle av liv om kvelden.

Fra La Coruna besøkte vi også Santiago de Compostella. Det er en gammel by litt opp i fjellene, med enstor katedral som besøkes av pilgrimer (de vanderer langs spesielle stier helt fra Frankrike) hver dag hele året.

Vi ble i La Corona 9 dager, de siste 3 ufrivillig. Da vi skulle dra videre var det tomt for diesel i havna og da den ankom ble det for sent å dra videre den dagen og i de neste blåste det en sterk kuling utenfor.

Etter kulingen dro vi videre til Camarinas og ankret opp i havnen for så å dra videre til Muros. Nok et sted for anker. Begge steder små hyggelige fiskerbyer.


Neste ankringsplass ble Islas Cies 8 Nm nord for Bayona.
Det var et fint sted å ankre. Relativt godt beskyttet mot vest og nord. Hele øya er naturreservat. Nydelig sandstrender (både Benedicte og jeg badet for føste gang på turen) men bare 17°C i vannet. Men solskinn og varme var det nok av. Vi gikk også opp en vei til et fyr på det høyeste punktet på øya (500m?). Veien gikk i sikksakk opp langs fjellsiden det siste stykket.

Byona ble neste stopp, og siste i Spania foreløpig. Nok en fin spansk by med karakter. Og møte mellom seilere fra det meste av Europa. Særlig skandinavene på vei mot Karibien og oss andre som "bare" skal til Middelhavet.

Møte med Porugal ble en meget postiv opplevelse i Viana do Castelo. Inn i en marina i sentrum av byen. Hyggelig motakelse i havnen, allt pairarbeid på ett sted og prisen pr. natt - €8.34. Det absolutt billigste på hele turen. (Lavsesong etter 16. september).
Her traff vi Sonja og Øystein på Apricus. Øystein Fotland deltok på det samme SSB kurset som jeg. De er på vei til Karibien og kanskje videre rundt.

Torsdag dro vi fra Viana i tykk tåke. Vi ble anbefalt å gå 15 Nm ut i havet for komme fri av tåka, og det stemte. Vi dreide syd og gikk de neste 20 timene mot Nazaré hvor vi ankom i går morges.

Her var vi tilbake til hverdagen og de dyre havnene (€20 pr. natt). Og dyrere blir de nokk etterhvert som vi kommer sydover. Så det blir viktig å finne de rimlige alternativene for overvintring i havn.

Ellers har vi det fint og nyter varmen, deilig mat, billig frisk frukt og grønnsaker og ikke å glemme de portugisiske vinene.

torsdag, september 01, 2005

4. Reisebrev - Biskaia

Denne gang skrevet av Benedicte

Hva gjør jeg når jeg endelig har funnet den perfekte ankerplass og Bjørn vil dra dagen etter fordi det hadde passet så bra med vinden?
Jeg protesterer og sier at nå er det min tur til å bestemme. At nå har vi hengt i et slips i uker. At endelig er vi jo ferdig med de Frisiske øyer med sine sandbanker, med kanalene i Nederland som ble kjedelige i lengden, med å passere grunnene utenfor Belgia, med tidevannet i den Engelske Kanal, med Chenal de Four og Raz de Sein med sine lumske sjøer. Du beroliget meg med at bare vi kom rundt Frankrikes nordvestre hjørne, så skulle vi ta det med ro, for der var det så mange fine ankringsplasser.
Nå hadde vi jo funnet en slik havn. Idyllisk og så fredelig og mennesketomt som bare en nordmann kan ønske. Her kunne vi vel være en uke i det minste?
Første dagen gikk det bra. Bjørn dro med jolla og nyinnkjøpt 2,5 hesters motor til Quimper . 50 min brukte han hver vei. Han kom tilbake med mat for mange dager og jeg var fornøyd.
Utpå ettermiddagen kom Bauke og Ronne. Et koselig nederlandsk par vi traff i Camaret . De er på vei til Portugal i sin båt ”Vaan”. Tidspress og beroligende værmelding, fikk dem til å velge å dra over Biskaya før det dårlige været helt hadde lagt seg. De vinket farvel til oss dagen før vi dro fra Camaret, men hvem andre lå i lystbåthavnen ved ved innløpet til Benodet, den elven vi skulle opp. Dønningene der ute hadde vært slitsomme og så ubehagelige for Bauke at de bestemte seg for gå tilbake til Frankrike.
Så kom de altså på Bjørns anbefaling og fant seg en ankringsidyll de også. Om kvelden var vi invitert til deres båt. Ronne og Bjørn lastet ned værkart og diskuterte værmelding. Ronne og Bauke bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på Biskaya dagen etter. Og hva gjør dere? Nei vi, svarte jeg, vi blir her i noen dager og tusler videre nedover den franske kysten. Bjørn så litt usikker ut. Men det var jo det vi var enige om?
Søndag formiddag sa vi farvel og på gjensyn til Vaan, vi spiste en hyggelig lunsj, jeg vasket opp, men uroen til Bjørn var desidert kommet ombord igjen. Så fikk han en sms fra venner som hadde ventet lenge på bedre vær i Falmouth for å komme seg over til La Coruna. Gunstig vær, lite vind, kanskje motor en hel del, men i hvertfall ingen kulinger de nærmeste 36 timer, og prognosene ser bra ut, lavtrykkene langt nord, ingen store fronter på gang osv osv. Om vi tusler avgårde langs kysten vil vi bruke minst så og så lang tid og enda er det kaldt i været og kanskje kommer vi ikke til sommeren i år og ........
Ok! Mat hadde vi. Diesel hadde vi. Noen ekstra kroker til fortøyning av løsøre som hadde det med brått å flytte på seg under overfarter, ble fikset. Vi dro opp ankeret, fylte vann i Benodet og satte til havs.
Været var fint, Bjørn var fornøyd, dønningene var der, men ikke så store.
Snart var Frankrike borte og vi helt alene. Ikke akkurat allfarvei.
Jeg får en kremvakt så Bjørn kan stå meste parten av natten. Jeg får med meg en praktfull solnedgang og ser stjernene tennes. Først de jeg kjenner og så myriader jeg aldri ellers ser. Melkeveien speiler seg svakt grått i det svarte havet forut til babord. Kursen er grei, syd-sydvest. Autopilot og motor. Jeg tåler motorduren nå. Bedre med for lite vind enn for mye. Det er blitt helt mørk og jeg må jobbe litt med tankene mine. Er dette ok? Er det ikke litt absurd å være mitt ut i dette digre vannet når en kan holde seg trygt hjemme? Tenk om noe går galt? Æsj, tenk på noe annet! Er ikke de dønningene som kommer inn fra vest litt digre? Nei her er ingen bølger som bryter og alt er bra.
Seilet er tatt ned og bommen låst fast. Jeg kan stå vakt med en fot på hver side av sittebrønnen og et tak i masten. Fastspent med sele og line står jeg trygt og godt i timer slik. Bena kompenserer for båtens bevegelser og jeg blir ikke trett som når jeg sitter. Slik står jeg og kjenner båten under meg kaste seg i bølgene. Hvert tiende minutt må horisonten saumfares nøye. Av og til må jeg sjekke at vi holder riktig kurs.
Plutselig skjer det noe i sjøen rundt meg. En liten bølge skyter fremover i stor fart. Jeg skvetter til. Hva skjer? Jeg begynner å innbilde meg ting. Sjøen er svart og se ned i. Jeg ser opp på stjernene og er glad det ikke er overskyet. Men igjen må jeg se ned i det svarte vannet og jeg ser en glinsende mørk rygg som skyter forbi meg og dukker. Så to til. Vi er omringet av delfiner. Lekne og usannsynlig raske og smidige følger de oss i timer. Alle dystre tanker er vekk. Bjørn overtar vaktholdet og jeg kan gå til sengs i forpiggen. Jeg oppdager fort at jeg kan høre delfinenes sang og merkelige snatring gjennom skroget og jeg lurer ikke lenger på om det var smart å bli med på dette.
Bjørn er snill og lar meg våkne av meg selv. Dermed får jeg soloppgangen også. Jeg oppdager at vi har fått en passasjer. En liten due sitter foran i baugen og Bjørn forteller at den kom om natten og satte seg på bommen. Da den oppdaget Bjørn, fløy den noen runder rundt båten og satte seg så helt forut.
Jeg bestemte den straks for meg selv til et tegn. Men ettersom den ikke fløy sin vei, så ble den et levende vesen og kunne ikke lenger brukes som et tegn. Jeg fikk ansvar for den stakkars fuglen som var kommet så altfor langt hjemmefra. Vi forsøkte å mate den med brødbiter dyppet i vann. Men den var meget privat og fløy noen redde runder hver gang vi beveget oss på fordekket. For å spare den for dyrebare krefter, fikk Bjørn forbud mot å heise seil. Vinden var allikevel stort sett for svak og kom fra feil hold. Så holdt vi oss på høflig avstand og håpet at den ville bære over med oss lenge nok til at den ville nå Spanias kyst, for der å kunne treffe en liten dueseniorita å dele livet med.
Etter 20 timer var vi over den terskelen som kan gjøre Biskaya til et utrivelig sted for sjøfolk. Fra et par hundre meters dyp, hadde vi nå nesten fem tusen meter koboltblått havvann under oss.
Nå var det også sparsomt med fugl. Måkene var forlengst borte. De var forsvunnet sammen med kysten i disen bak oss. Men noen flotte lirer på stive vinger som sveipet havet og så vidt berørte bølgene med vingespissene som for å forsikre seg om at de var så nær vannet som mulig, så ikke ut til å plages av å være langt hjemmefra. Dessuten så vi små flokker av stormsvaler som boltret seg i bølgedalene.
Delfinene som jeg speidet etter stadig, så vi ikke mere til.
Men så, da jeg holdt vakt om ettermiddagen dagen etter, så jeg plutselig en liten sky som liksom dalte mot vannflaten. Først trodde jeg det var ute i horisonten og jeg forsto ikke hva det var for et fenomen, men så sto plutselig en søyle av vann opp i været og dalte som en sky da vinden tok tak i den. I neste øyeblikk så jeg et mørkt glatt skjær som skvalpet i vannskorpen 50? 100? m borte. Jeg så den ikke mer og selv om det var et fantastisk øyeblikk, så må jeg innrømme at jeg ikke hadde behov for nærmere kontakt.
Deimot skulle jeg gjerne beholdt den lille gule fuglen som forblåst og sliten så vidt klarte og hive seg gjennom vinden fra båten og ned i sittebrønnen vår. Hva gjorde den her? Mange sjømil fra land? Den var så forvirret at den satte seg på Bjørns skulder for å finn le under sprayhooden hvor han satt. Så satte den seg på skoen hans. Den forsøket litt forskjellige steder, men fant seg visst ikke helt til rette. Tok en meget risikabel sving ut på havet igjen, for bare med nød og neppe å tvinge seg tilbake gjennom turbulensene rundt båten. Igjen forsøkte den å finne et brukbart sted, men ved neste flytur ut, forsvant den bokstavelig talt som en fjær i vinden.
Duen var forsvunnet i løpet av andre natten på havet. Vi håpet den hadde klart seg. Brevduer kan fly ganske langt, sa Bjørn. Og så slo vi oss til ro med det.
I går kveld ved ti tiden sto jeg opp av dynene for å være med på innseilingen til Cedeira. Vi burde ha sett land for lengst, men det var disig. Solen var gått ned for en time siden og ikke så mye som et seil eller en fiskebåt var å se. Innimellom var sjøen rotete og det var vanskelig å bevege seg under dekk.
Vi så fyrene før vi så landmassene som etter hvert avtegnet seg svakt svarte i det mørke grå. Vanskelig å bedømme avstander. En underlig duft kom med vinden fra land. Krydret og søt. Var det nåleskog? Lyng? Det luktet ganske sikkert Spania. Båten husker opp og ned, veltet seg hit og dit i bølgene. Bjørn går opp mot vinden og tar ned storseilet.
Så fortsetter vi inn i mørket. En bøye blinker. Bjørn konferer med kartet. Et innseilingsfyr der! Snart er vi inn i smult vann. At han klarer! I mørket midt på natten med vind og bølger og ukjent kyst! Kvart over tolv lar vi ankeret gå i Cedeiro.
Viva Españia

tirsdag, august 23, 2005

3. Reisebrev - Camaret i Bretagne


48°16,76 N 4°35,78 W

Hei alle sammen.

Vi ligger i Camaret, helt vest på Bretagne. Vi kom hit idag via et vanskelig område som heter Chenal de Four. Denne seilleden på 12 Nm er kjent for sin strømsjø. Heldigvis for oss var det liten vind og vi hadde timet det slik at også strømmen var liten. Så det ble en behagelig opplevelse.

Fra Boulogne sur Mer dro vi direkte til St. Peter Port på Guernsey. (30 timer underveis, flatt hav og motor det meste av tiden) Den føste natten prøvde vi å ligge for anker like utenfor havnen, men en liten dønning og vindstille på natten, gjorde det nesten umulig å ligge i køya. Båten la seg på tvers av dønningen og rullet fra side til side. Så morgenen etter dro vi i havn og fortøyde til flyte brygger utenfor marinaen. Det er flytebrygger utn forbindelse med land slik at vi måtte bruke jolla.

St. Peter Port er en by preget av turisme og kapital- og skatteflyktninger. Alt er relativt dyrt der. Men vakkert.

Neste havn ble Treguier. Der ankret vi opp i en stille elv rett syd for byen.

Benedikte skriver:
Bretagne, Ankerplass i en elv. Å så vakkert! 30 m fra en fjellvegg. Granitt? med gul lav, mose, lubne trekdroner som lener seg ned over vannet. En ku rauter i det fjerne. Et vakkert gammelt stenhus mellomstore stammer. En sti snor seg opp mellomknausene. En trost med fransk aksent varsler. Stillhet. Hundeglam langt bortefra. Deilig å slippe bort fra rikmannsguersey. Det risler en bekk rundt båten. Utgående tidevann. / m vann skal ut på 6 timer. 1 m har det sunket mens vi har spist middag. Sitter ute og hører fisken sprette. 11 timer underveis. Skal bli godt å sove. En ugle tuter. Ankerlykt må opp. Mørket siger på.

Her kunne vi ha blitt liggende i mange dager, men Bjørn ville videre. Til en ny ankerplass? Men desverre den stemte ikke med beskrivelsen i Reeds Almanac. Der det skulle være en ankerplass var det tett i tett med bøyer. Så ankring var umulig. Dessuten var det så grunt at vi var usikre på om vi hadde vann under kjølen ved springlavvann. Vi endte opp i Trebeurden. Flott havn, men bar preg av manglende konkuranse i sitt område. (eneste havn) Så prisen for natten for oss var €27. Det er det dyreste vi har opplev til nå. I tillegg måtte vi betale €2 for 5 minutters dusj. Det var godt å komme derfra.

Siste natt lå vi til en bøye i en liten elv til et sted som het L'Abre Benoit. Stille og fredlig, men umulig å ankre (Bøyer overalt) Men en hyggelig fisker pekte på en ledig bøye. Og den la vi oss til.

Det er ganske spennede med tidevannet. Det har sine fordeler, men også sine ulemper. Når vi går fra hav til havn, går vi alltid på høyvann og blir med strømmen slik at vi i gjennosnitt gjør 7 knob over 6 timer. Vi har tilbakelagt opp til 50 Nm på den tiden. Men 3 knobs medstrøm og møtende dønning på grunnere vann er meget ubehagelig. Sjøen reiser seg og bryter foruroligende. Men heldig vis har disse partiene vært meget korte.

Chenal de Four. Dette er et meget vanskelig område helt vest på Bretagne innenfor Ile d'Ouessant. Her går strømmen opp til 5,2 knob på det meste. Derfor er det viktig å passere dette området mens strømmen er på det lavest. Det times på kvarteret når det passeres. Fra nord startes passasjen 4 timer og 45 minnutter ett HW Brest. Dette må slåes opp slik at starten på Chenal de Four ble påbegynt nøyaktig 1225, og var ferdig 1345. Og alt stemte — fin medstrøm uten at det ble noen strømsjø.

Camaret er en liten fiskerlandsby, med tilbud til turistene på strandpromenaden, og ellers trange gater og små hus bakenfor.

Det er meldt kraftig vind noen dager. Vi regner med å bli her å gå turer inn over land.

søndag, august 14, 2005

2. Reisebrev Boulogne sur Mer

Vi ligger nå å nyter søndagsfreden i Boulogne sur Mér, etter en deilig frokost med ekte franske croissanter.

Forrige reisebrev ble avsluttet i Willemstad i Nederland. Der ble vi liggende i 3 dager mens kulingen pep i riggen. I følge hollendere har dette vært en av de dårligste sommerne folk kan huske. Dag ut og dag inn med maxtemperatur under 20 grader. Mange seilte hjem før ferien var over. Men for oss var ikke det noe alternativ, uten å ta været som det kommer og slappe av når vi ikke kommer videre.

Fra Willemstad gikk turen videre gjemmom Zeeland (den sydligste delen av Nederland). Like etter Willemstad sluset vi inn i tidevann og saltvann for 1. gang på 10 dager. Nå var det strømmer å ta hensyn til igjen. Vi hadde ganske fint vær, men vinden fra sydvest og trangt og grunt farvann, så motoren blr brukt for det meste. I Veerse mer la vi til en flytebrygge godt ut fra land og lå der natten over – gratis.

Det er få gratis liggeplasser og ankringsmuligheter på denne delen av turen, så gratis liggeplasser er kjærkomment. Å ligge i havn koster for oss med 9,5 meters båt, fra 9-20 € pr. natt.

Siste stopp i Nederland ble Vliessingen, hvor vi sluset ut kl. 8 om morgenen og seilte i grått vær ut med en god medstrøm hele veien til Nieuwpoort i Belgia. Gjennomsnittsfart på over 7 knob. Da er strømmen deilig å ha.

I Nieuwpoort hilste vi på en venn fra Langturslista (Hamilton Tonet på internett), Christian, Bea og Bengt-Ole (Christians sønn). Christian kjøpte en 51' Benetau i 1999 og satte den på land, rev ut all innredning og bygger nytt. Innredet som et hjem for to. Masse volum og allt av tekniske hjelpemidler. Og selvsagt et lite badekar. De håper på sjøsetting om en måned og skal da segle den direkte til Malta hvor båten er registrert og skal besiktiges for verdifastsettelse for momsen.


I går dro vi videre kl halv 7 for å passere området mellom Nieuwpoort og Dunkerque på høyvann. Det er et meget vanskelig og langgrunt område med mye grunner på mindre enn 1 meter. Da er det godt å ha 4-5 meter ekstra å gå på. Etterhvert kom også strømmen med oss og vi sked behaglig i 7 knob igjen. Ved Calais begynnte det å friskne til fra sydvest. Vi vurderte å gå inn til Calais, men det er en 5 Nm omvei. (På grunn av grunnene) Boulogne sur Mér virket på det tidspunktet mer attraktivt. Bare 17 Nm, med medstrøm ett par tre timer. Hvor feil kan en ikke ta. Etter 5 timer klarte vi å unnslippe en meget rotete, grov og krapp sjø. De siste 3 timene stampet vi mot en styrke 6 med 7 i kastene. Motor og revet genoa.

Men nå er alt glemt. Sola skinner og været skal bedres betraktelig de nærmeste dagene ifølge Meteo France.

Vi har det bra både Benedicte og jeg. Rutinene begynner å falle på plass.

søndag, august 07, 2005

1. reisebrev - Willemstad

Hei alle venner. Her er 1. reisebrev fra SY Josephine skrevet i Willemstad i Holland, hvor vi ligger og hører på kulingen i mastene.
Nok en kuling etter mange denne sommeren.

Men først fra starten. Etter års drømmer er vi endelig kommet avsted. 2. juli kl. 06 om morgene kastet Bjørn loss fra Skarpsno Bøyehavn i Frognerkilen mens Benedicte fortsatt var hjemme for å løsrive seg fra hjemmet sitt.
Turen gikk først til Fredrikstad hvor Benedicte skulle komme ombord, men natt til lørdag ble kjøkkenvinduet knust av en stein. Glassmesterhjelp og nytt glass først på fredag.
I mellomtiden seilt jeg videre til Tore og Evelyn på Hvaler og Benedicte var ombord et par dager. Etter et kjempehyggelig besøk seilte Bjørn alene ned svenskekysten i nydelig varmt vær, via et par andre venner, Britt og Arthur, som lå der i Musöhalten i båt.
Først på mandag kom Benedicte ombord i Gøteborg. Neste dag gikk ferden til Samsø. Vi startet i 11 tiden og gikk for motor til 2200 på flatt hav. Endelig fikk vi en gunstig bris og seilene for opp. 2 timer senere to rev på storseilet og ett rev på genoaen. Kuling fra vest, men kursen var fin og seilasen med så pass lite seil ble behagelig. 1530 onsdag var vi fortøyd til en bøye i Stavns fjord på Samsø. Endelig føltes det å være igang på turen.
Stavns fjord på samsø er en liten naturperle. Det meste er naturreservat og våtområde. Og det er ett av de få trygge ankringsområdene i Kattegatområdet av Danmark.

Neste uke tilbrakte vi på Fyn. Først 3 dager i Bogense. Her ble vi hentet til et som vanlig meget hyggelig overnattingsbesøk hos Bjørns slekninger, Bjørg og Henning, i Odense. Resten av uken ble tilbrakt i Faaborg. Her løp vi løpst i en av Danmarks beste båtbutikker. I tillegg hadde vi problemer med vindroret etter at alle plastlagrene var byttet i våres. Det gikk for tregt rundt. Et maskinverksted, Argos AS, 300 m fra havna ble kontaktet og to timer senere var roret tilbake på plass, nå helt perfekt. Hvilken service!!

22. juli gikk ferden videre til Holtenau i Kiel fjord, hvor Nord- Ostseekanal starter. Vi ble sluset inn i kanalen kl 0830, betalte våre €12 og gikk for motor i grått bygevær og hadde en 3 timers pause i Rendsburg. Siden det var lørdag var det viktig å få proviantert litt brød og ferskmat til et par middager. Etter nok noen timer for motor overnattet vi ved en sluse i starten på Gislau-kanalen.


Neste dag ble en finere dag med mer sol etter hvert. I Brunsbüttel var været så bra at vi på sparket bestemte oss for å gå rett til slusen. I ventingen på sluseåpning kommer 2 andre norske båter, Noravind (www.noravind.com) og CoCoNut (tidligere Hermine II som seilte samtidig med Cara III over atlanteren i fjor). Vi ble liggende i Cuxhafen samtidig i 3 dager før været ble gunstig for videre seilas mot Nederland og de Frisiske øyer.
Cuxhafen ligger ytters i Elben og strøm og vindforhold er ofte meget vanskelige, men marinaen der er relativt lett å komme inn i og meget romslig og manøvrere i for vår tunge langkjølte båt. Den gamle bydelen er fin og pittoresk, med høye diker rundt.
Også her ble det en hyggelig aften på CoCoNut sammen med famiiene Hem (Noravind) og Åsdam (CoCoNut).

Onsdag morgen kl 0730 (27. juli) gikk vi ut i medstrømmen ned Elben. Vi hadde medstrøm nesten i 5 timer. Det er deilig å se gps'en vise mellom 7 og 8 knop i flere timer. Vinden var fra nordvest men for svak til å hindre seilene fra å slå, slik at det ble motor til kl.2300. Først da hadde vi vind som klarte å fulle seilene. Men 3 timer senere var det slutt og på nytt motor. Bjørn tørnet inn i 05 tida og Benedicte overtok vakta. Vi gikk en rute som lå på 15 meters dybden, det vil si halvveis mellom østgående trafikksone og grunnene langs de frisiske øyene. Med IAS kunne jeg se alle de store skipene som passerte utenfor oss. I 07 tida ble Bjørn purret. TÅKE!!!! En av de invisteringene som Bjørn var mest usikker på ble bevist meget verdifull, RADAR. Med den kunne andre båter sees (også de uten AIS) i tillegg til merkebøyer. Det var meget betryggende å vite hvor bøyene var da vi vendte innover mellom Terschelling og Vlieland. Innseilingen til de små havnene er trange og strømmen var sterk i tilleg til den tykke tåken, så vi bestemte oss for å dra inn til fastlandet og Harlingen. Vi ble sluset inn i den innerste havna og var meget heldig og fant en ledig pontongplass. Havna er en tidevannshavn (1,5 - 2 m) så det å ligge langsides til kaiveggen, betyr å slakke og stramme førtøyningene ganske ofte.
Den indre havna i Harlingen har store likhetspunkter med Nyhavn i København, omkranset som den er av vakre hus, butikker og restauranter. I tilleg typisk Hollandsk.

Etter 3 dager begynte Bjørn å rykke i fortøyningene. Han ville videre til IJsselmeer og enda videre. Så på formiddagen gikk vi ut i det vi trodde var en frisk bris. I det vi går ut av moloene i Harlingen Bjørn feil ved en bøye og bump vi treffer bunn. Vi er på grunn, men heldivis er sjøen så pass grov at vi mellom bølgen kan styre ut av grunna. Ingen skade skjedd. Leirbunn og solid båt er ingen fare. (Godt det ikke var en Bavaria).
Men det var ingen frisk bris, men en stiv kuling. Vi seilte med halvt utrullet forseil med vinden fra siden syd til innseilingen til slusen for IJsselmer. Vi fikk fortøyd med hjelp av immigrasjonspersonene i kystvaktbåten og fikk endelig innklarert i Nederland.
Slusingen gikk greitt og ut i IJsselmmer. Ufyselig sjø og stiv kuling. Dette hadde vi ikke lyst på så vi gikk inn i IJsselmmer og inn i ly av slusene. Der kastet vi anker i 2,5 m vann og slapp ut 20 m kjetting. Og vi lå trygt til neste morgen og lettere vær.

Turen over IJsselmeer tok 4 timer. I Enkhuizen kastet vi anker igjen, - i havna. Fint å ligge på svai og bruke jolla til havn i tillegg til vår nyinnkjøpte brukte Mercury 2,5 hp jollemotor. Vindfløyen til vindroret røyk i en sveis (materialtretthet?) i kulingen og ble nydelig forsterket og sveiset her.


Turen videre gikk på de indre kanalene fra Amsterdam til litt syd for Gouda, og videre til Willemstad i går. Disse kanalene kan gås med masten oppe. Alle broer blir åpnet. En del av kanalene vi gikk går gjennom mange fine idyller.

Til nå har været vært meget variert, for å si det mildt, men vi håper nå på en bedring.

Vi har det fint her i båten og nyter varmeapparatet om kvelden. (Alt for kaldt til å være august)