Dag 2, 1282 Nm fra Thursday Island, Australia

Fin seilas i frisk vind fram til midnatt, da døde vinden til mindre enn 10 knop og farten falt til 3. Vi går nå for motor. Der vi er nå er det bare lette vinder i flere dager. Bare 100 nm lenger vest er det fin passat vind på 15-20 knop, som kommer til å vare i mange dager.

 

Utseilt distanse siste døg 115 Nm.

 

Vår Posisjon:

15.15,3N 163.37,2E Fart 5kn for motor.

 

Jeg begynner å få sjøbein igjen, var litt uggen de første timene etter at vi kom utaskjærs. Frisk vind er det Josephine liker. Da er hun stabil og går som et lokomotiv. Jeg håper vi finder den gode vinden videre vest, helst i løpet av dagen.

 

Midnatt i forgårs natt var det fullmåne og delvis måneformørkelse. Merkelig å se en måne sigd i feil retning på himlen.

 

Alt vel ombord hos oss begge, Quilla og Josephine.

Dag 1, 1397 Nm fra Thursday Island, Australia

Så er vi underveis igjen, Quilla med Lennart omborg, og jeg i Josephine. Etter 12 dager i Vanuatu ble vi for utolmodige og bestemte oss for å dra vider. Vi har 8000 Nm foran oss de neste 5 månedene. Så Vanuatu ble besøkt litt for grunt, men vi fikk da opplevet noe.

 

Port Villa og Vanuatu hadde en stor overraskelse til oss, - det er meget dyrt her. Det er en merkelig økonomi her, 100 Vatu tilsvarer 1 $US, og alt regnes i $. Prisnivået er som i Norge, kanskje litt billigere, men insjekkingskostnadene var av de høyeste som jeg har opplevd, 150 $US.

 

Port Vila er en turistby med taxfree butikker over aalt, likner litt på Kanariøyene i så henseende. Men menneskene er hyggelige. For den vanlige befolkning kan dette ikke gå rund. På markedet kostet frukt og grønnsaker det samme som i Fiji, hvor alt var halve prisen. Det kan ikke være mye de tjener de som selger sine varer der. Kvinnene, det er for det meste det, bor og lever på markedet hele uka og må betale selv set de spiser, så nettoen de bringer tilbake til landsbyen de kommer fra kan ikke være stor.

Ute på øyene er det for det meste naturalhusholdning. Vi fikk oppleve det da vi besøkte en slik landsby, på øya Malakula, like ved den sikreste ankringshavnen i Vanuatu.

 

I landsbyen var det mange barn og unge. Barna gikk henholdsvis på en engelsk eller fransk barneskole, begge tillknyttet 2 av de 4 kirkene der, den Anglikanske og den Katolske.Videre utdannelse må gjøres i de større sentra, men bare hvis landsbyen klarer å reise de nødvendige skolepengene. Så mange ungdommer ble hengende rund. Det blir forsøkt å lære dem opp i diverse håndverk, og nå også dataopplæring, - et amerikansk prosjekt som var blitt satt igang.

 

Ankringshavnen var fin, men det var ikke lurt å svømme der, siden bukta er ynglinsplass for hai.

 

Etter nesten 200 Nm ankom vi Luganville, hvor jeg la meg på bøye utenfor en resort, Aore Resort. Lennart la til ankers på den andre siden av bukta. På en annen bøye lå den norske båten Imagine. De har fått revnet storseilet og ventet på rette været for å gå tilbake til Port Vila. Før de dro dagen etter, ble jeg invitert på en deilig middag.

 

De neste to dagene levde leg et luksusliv og spiste do deilige middagfer på resorten, måtte jo bruke opp de kontantene jeg hadde, de var ikke mye verdt5 utenfor Vanuatu.

 

Nå tilbake til seilingen, jeg (vi) har nå vert underveis 18 timer, det blåser en frisk bris bakfra så det går unna. Tilbakelagt 98 Nm på 18,5 timer. Værmeldingene videre ser ut til at dette blir en rask tur, med mer enn 120 Nm i døgnet. Vi har en grei sjø nå, etter at vi kom fri av øyene. Sjø ca 2-2,5 m, men lang.

 

Posisjonen kl 2000 UTC:

15.38,5S 165.34,9E

 

Ellers er alt vel ombord på begge båter.

Dag 6, Framme i Port-Vila, Vanuatu

Hei, ankret ble satt kl 0800 (lokal tid) eller kl 2000UTC. Deilig å være framme selv om det regner. Nå ligger Josephine ankret opp ve karantene bøya og venter på innklarering.

 

Her i Vanuatu har ikke Telenor noe samarbeidende selskap, så her virker ikke mobiltelefonen. Skal prøve å koble opp wi-fi senere.

 

Siste døgnet ble ganske tregt på grunn av at det ikke er lurt å prøve å gå inn i havn når det er mørkt. Så vi seilte sakte selv om vinden var nfin. Lå dessuten 5 timer bi for å vente på dagslys.

 

Deilig å være framme.

Dag 5, 90 Nm til Port-Vila, Vanuatu

72 Nm siste døgn. Det tror jeg er korteste døgnresultat siden jeg dro av gårde fra Norge. Men normalt ville jeg ha startet motor. Det har jeg ikke gjort denne turen. Må prøve å teste tolmodigheten, det blir sannsynligvis relativt lette vinder videre også.

 

Vi har ikke mer enn 90 Nm til Port-Vila, men vi har ikke lyst til å ankomme på natte, så vi tar det med ro og bremser opp til natten, det skal bli litt mer vind. Ellers er det helgrått idag, for første gang på denne turen.

 

 

Posisjonen 7. juni kl 2000 UTC:

17.63,2S 169.44,3 E.

 

Seiler i 4,5 kn. Vind S 8 knop.

Dag 4, 162 Nm til Port-Vila, Vanuatu

Dette har vært det tregeste døgnet siden meget lenge. 87 Nm mot målet på 24 timer, herav 7 timer for motor. I tillegg til den svake vinden har vi en liten motstrøm på ca 0,5 knop. Det medfører at vi selv med motor har problem med å nå fram til Port-Vila innen det blir mørkt i morge. Derfor har vi valgt å seile i 2,5 knop og komme fram onsdag morgen (lokal tid). Forhåpentlig vil vinden dreie mot SSE i løpet av døgnet og tilta til 10-15 knop. Det er den ideelle serilvinden for Joisephine. Full seilføring med vind aktenom tvers og nesten flatt hav.

 

Så lette vinder er ikke Josephines sterke side. Til det er seilføringen  for liten og hun er for tung i sessen, men gi henne akterlig kuling......

 

Posisjonen 6. juni kl 2000 UTC:

17.48,5 S 170.59,0 E.

 

Seiler i 2,5 kn. Vind NNW knappe 6 kn.

Dag 3, 249 Nm til Port-Vila, Vanuatu

Nok et døgn med lite vind, bortsett fra et par timer i natt med 15 knops vind, har vinden ligget på under 10 knop. Den har nå dreiet mot nord og gir litt bedre fart i båten, siden vi kan seile slør, dvs vinden rett fra siden. Faarten i båten er nå ca 3-4 knop.

 

Posisjonen 5. juni kl 2000 UTC:

17.37,6S 172.31,8E.

 

Seiler i 4 kn. Vind NNE knappe 10 kn.

 

Seiling som dette blir ofte litt kjedelig. Sjøen er fortsatt litt rotete, tror det er bå grunn av en NE dønning sammen med bølger fra SE. Dette gjør at seilene ikke fylles når Josephine ruller, og dermed slår seilene med kraftige smell.

 

Quilla med Lennart ombord, ligger 1 nm rett syd av meg. Alt er vel obord hos oss begge.

 

Dag 2, 354 Nm til Port-Vila, Vanuatu

Etter et døgn med for det meste lite vind, har vi likevel tilbakelagt 102 Nm mot målet uten bruk av motor. Litt slitsomt med at seilene blafrer og smeller. Det er en ganske mkerkelig kort sjø som gjør båten meget urolig.

 

Posisjonen 4. juni kl 2000 UTC:

17.37,7S 174.20,0E.

 

Seiler i 4 kn. Vind ENE knappe 10 kn.

 

I natt var det et tordenvær under horisonten i vest. Masse lys, men ikke noe torden. Været er nå på morgene overskyet, varmt og fuktig. T-trøyye er eneste nødvendige plagg om natten.

 

Dag 1, Laut5oka, Fiji til Port-Vila, Vanuatu

Nå er Quulla og Josephine på vei til Vanuatu. Vi seiler nå i ca 5 knop, en rom slør, vinden fra sydøst og kursen rett vest.

 

Posisjonen 3. juni kl 2000 UTC:

17.52,1S 176.09,5E.

 

Seiler i 5 kn. Vind SE 10-12 kn.

 

Lovisa er fortsatt i Vuda Marina og Anders regner med å slippe ut fra sykehuset i morgen. han fikk en meget agressiv infeksjon i foten.

 

Herr har natten gfått fint selv om det var litt lite vind og relativt mye sjø. Seilene slo ganske mye en periode.

 

Vuda Marina, Fiji

Snart klar for avreise til Vanuatu. Imorgen eller torsdag. Det ser ut til å bli lette vinder på turen.

De siste forberedelsene er i gang. Fylle vann og diesel og proviantere litt. Jeg har det meste ombord, så denne gangen blir det lett.

Det blir bare Lennart og jeg som drar videre denne gangen. Lovisa blir igjen en stund til. De har bestemt seg for å ende denne sesongen i Australia istedet for som oss, Sør-Afrika.

Ander på Lovisa er dessuten på sykehus med en infeksjon i foten. Det startet med en liten byll under kneet. I løpet av en uke hovnet hele foten opp fra kneet og ned. Han er bedre nå etter mange dager med penicillin intravenøst. Det ser ut til å være en bakterie som vi (hvite) ikke er vandt til. Lokabefolkninger har ikke problem med denne.  (Se hvordan det går på Lovisas blog)

Jeg regner med fortsatt oppdatering underveis, men skulle det ikke komme noe, kan det være at Iridium telefonen ikke sender mine email.

Ha det godt så lenge

Blue Lagoon, Yassawa, Fiji

Ligger nå på et sted i Yassawa gruppen som heter Blue Lagoon. Dette er den sikreste ankringsbukta i hele Yassawa. Posisjon : 16.56,57S 177.22,08E

Vi har ligget 3 andre steder her. Utenfor 2 landsbyer blant annet. Når vi kommer til en landsby, går vi i land og blir møtt av en representant for landsbyen. Han viser oss rundt og fører oss til den eldste, eller høvdingen og vi gjennomfører en sevusevu sermoni. Vi legger fram en gave, en bunt kavarøtter, og så blir vil ønsket velkommen og velsignet som gjester.

I den første landsbyen var vi sist lørdag og søndag. Lørdag ble vi invitert til kavadrikking og søndag til kirke og lunsj etterpå. Ellers selger de litt lokalt lagede smykker avc skjell, frø og steiner.

I den andre landsbyen besøkte vi skolen og kunsthondverkerne, for det meste smykker. Vi la igjen litt penger i skolekassa og kjøpte også her noen smykker.

Da vi kom tilbake til stranda så vi at det hadde blåst opp en frisk pålandsvind, så vi sa takk for oss og dro over til en bukt på andre siden, - i le. I formiddag dro vi så hit.

Den blå lagune er det mest kjente stedet i Yassawa øy-gruppen. Stort på turisme, selv om det er meget tidlig i sesongen ennå.

Her er det fine snorklinger på revene, selv om vannet ikke er så klart som lenger øst i Stillehavet.

PS: Iridium systemet har ikke virket på flere dager. Det er lagt inn nytt system.

PPS: Iridium virker igjen nå, så det blir fortsatt daglige oppdateringer underveis.

Vuda Point Marina, Fiji

Hei nå er jeg på nett igjen.

Vi ankom Lautoka søndag kveld kl 2000 og fikk ankeret ut. Det var deilig å ligge i ro og få en hel natts søvn. Søndagen ble meget behageig, flatt hav og motor. Og varmen, endelig kjentes det at jeg var i tropene igjen. 30 grader i lufta og 27 i vannet.

Mandagen gikk til inklarering. Imigration, customs, Health and Quarantine. Alle skulle skrive papirer i mange eksemplarer. Til slutt måtte vi inn til kommunehuset for å få Cruising Permit. Tok nye 2 timer, så tilbake til Customs for å få det siste stempelet.

I Vuda Marina ligger 2 båter som jeg traff i oktober, Magia men aleneseiler Lisa og den norske HR49, Imagine.

I kveld blir det en biff på restauranten her. Den ligger helt ute på odden ved innseilingen til havnen.

Det er godt og varmt her, trenger ikke noe over seg om natten. Men jeg ar nok aklimatisert snart, slik agt jeg ikke svetter så mye.

Takki for følget.

Dag 9, Opua til Lautoka,Fiji. 64 Nm igjen

Behagelig seilas, laber bris og nesten flatt hav. Seiler i 5 kn. Det er ca 40 nm til passajen i revet. Regner å gå gjennom der om ca 7 timer.

 

Posisjonen 8. mai kl 1900 UTC:

18.34,1S 177.08E.

 

Seiler i 5 kn. Vind ENE 10 kn.

 

Lovisa er framme i Lautoka, men fikk et rigghavari slik som på turen til New Zealand. Festet til rullgenoaen røk. Men dette skjedde med kraftigere vinder enn det jeg hadde og de klarte ikke å redde seilet.

 

Utdrag av email fra Lovisa:

 

Kl 0245 inatt så brast infästningen till Furlexen. Det rostfris beslaget på Lovisa brast tvärt av. Det blåste 22 knots så när jag kom upp ur bingen efter hustruns rop på hjälp så slackade akterstaget med 1 - 2 dm och furlexenfor i vilda svängar. MYCKET KRITISKT LÄGE med andra ord. Startade motorn  och fick ut furlexen framåt och på sbsidan. Med livet som insats så fick jag loss det lösfotade inre förstaget och fick dit det på platas. Försökte ta neer seglet på den vilt dansande förstaget men det gick inte. Profilen hade brustit i toppen så vi sänkte ner hela rasket, skar tamparna och lät det släpa efter båten. Lyckades efter stor möda få in det med en båtshake och klippta vajern med en bultsax. Försökta verkligen att rädda seglet men kraftewrna och riskerna var för stora. Efter tre timmars oavbrutet slit så seglar vi igen med en hakad medelstor genua. Vi SKALL bara vara framme i Lautoka lördag kväll. Som du förstår så har vi nu fått vår RÖVARHISTORIA att berätta för kompisarna!!!!!!

Både Quilla og Josephine kom heldigvis lett fra kulingen vi hadde på samme tid.

 

Regner med å være i Lautoka ved 20 tiden lokal tid. Dvs 10 tiden i Norge.

 

Takk for følget til dere som har vært med på bloggen.

Dag 8, Opua til Lautoka,Fiji. 186 Nm igjen

Endelig et døgn med behagelig seilas. Vinden har nå loyet til 15 knop og jeg seiler mot målet i mer enn 5 knop. Det er blitt betraktelig varmere, laveste temperatur i natt 28 og havtemperatur 23. Deilig :-)

 

Posisjonen 7. mai kl 1930 UTC:

20.38,1S 177.08E.

 

Seiler i 5 kn. Vind ENE 15 kn.

 

Det begynner å bli behageligere ombord. Josephine imponerer meg, hun tar virkelig vare på manskapet når det blir tøfft vær. Treg i lettere vinder, men da har hun jo motor.

 

Lovisa er snart framme i Lautoka, de slapp lettere unna siden de var lengere nord. Quilla er 3 nm på min styrbord side. Alt vel.

Dag 7, Opua til Lautoka,Fiji. 311 Nm igjen

Opp til liten storm i natt, ligget bi i 12 timer. Vi målte opp til 45 kn vind med håndholdt vindmåler. Man tror det ikke før man har prøvet det, å ligge bi er som om været forsvinner. Josephine legger  seg i ro cca 45 grader mot sjøen. Hun ligger å dupper i bølgene og alt bråk blir borte, bare viningen i riggen. Sovet godt.

 

Posisjonen 6. mai kl 1930 UTC:

22.44,1S 177.00E.

 

Seiler i 5,5 kn. Vind E 20-30 kn.

 

I gang igjen med en urolig seilas, men jeg håper at vinden løyer mer utover dagen.

 

Ellers en fin solopgang, og været er betydelig varmere.

Dag 6, Opua til Lautoka,Fiji. 391 Nm igjen

Stiv til sterk kuling i natt, Quilla hadde behov for å ligge be, så det gjorde vi, i ca 5 timer. Vi er nå underveis igjen, liten til stiv kuling fra øst, mao skarp slør. Slisomt, men vi kommer nærmer Fiji. Værmeldingen forutsier nok et døgn med denne vinden, så skal den avta..

 

Posisjonen 5. mai kl 1930 UTC:

24.01,1S 176.28E.

 

Seiler i 5,5 kn. Vind E 20-30 kn.

 

Et slitsomt og rullete døgn.

Dag 5, Opua til Lautoka,Fiji. 513 Nm igjen

Det går sakte men sikkert nordover. Været ot havet blir varmere. Nå er jeg passert halvveis.

 

Det er litt vanskelig å holde farten i båten. Vindhastigheten skifter meget ofte, mellom 5 og 20 knbop fra østsydøst. For å slippe å endre på se4ilene hele tiden, seiler jeg med 2 rev i storseilet. Passe når det blåser 20 men for lite når det blåser 5 kn. Ellers er 2 m sjø fra siden slitsomt etterhver. Vanskelig å lage mat, men helt all right i sjøkøya.

 

Quilla ligger nå 4nm bak meg, og Lovisa ca 65 nm foran meg.

 

Posisjonen 4. mai kl 1930 UTC:

26.02,1S 176.09,7E.

 

Seiler i 5 kn. Vind WSW 10-20 kn.

 

Nok et problem fritt døgn.

Dag 4, Opua til Lautoka,Fiji. 626 Nm igjen

Siste døgn har bydd på variert vær, men vinden for det meste fra øst til sydøst. Det vil si en fin slør.Vinden har variert fra 5 - 20 knop. Slør, dvs vind fra siden er fin seilmessig, spessielt på flatt hav, men 2 m bølger gir en ganske rullete gange. Men sjøkøya er konfortabel og lydbøkene lett tilgjengelige, så tida går grei unna.

 

Quilla ligger nå 4nm foran meg, og Lovisa ca 35 nm foran meg.

 

Posisjonen 3. mai kl 1930 UTC:

27.54,5S 175.49,4.

 

Seiler i 5 kn. Vind WSW 10-15 kn.

 

Nok et problem fritt døgn.

Dag 3, Opua til Lautoka,Fiji. 733 Nm igjen

Det ble en fin seilas med god østlig vind fram til midt på natten, da mdøden vinden hen og kom i svake byger. Men det går framover. Det ber ennå 7 dager til vi skal være i Fiji. Det er kostbart i overtidsbetling å komme på en søndag.

Quilla ligger ca 8nm forenom meg, og Lovisa nå utefor VHF dekning, men får kontakt på SSB kl 2100UTC. Sist lå de 23 nm foran meg.

 

Det er deilig å ha 2 forseil på rull. Meget lett å bytte seil :-)

 

Posisjonen er kl 2020 UTC:

29.39,2S 175.21,5E.

 

Seiler i 4 kn. Vind SW 10 kn.

 

Nok et problem fritt døgn.

Dag 2, Opua til Lautoka,Fiji. 848 Nm igjen

Fin seilas siste døgn. Sydvestlig vind som dreiet til syd. Ganske rotete sjø som gir mye kraftig rulling. Ellers et behagelig døgn uten mye endring på seilføring.

 

Posisjonen er kl 1900 UTC:

31.31,6S 174.55,5E.

 

Seiler i 5 kn. Vind S 15-20 kn.

 

Ellers er alt bra med oss. Ingen problemer.

Dag 1, Opua til Lautoka,Fiji. 964 Nm igjen

Endelig er vi, Lovisa, Quilla og Josephine undrveis til varmen igjen. Vi har hatt fin vind helt siden vi startet, bortsett fra noen kraftige squalls inatt. Opp til 18 ms vind i bygene, - og regn!

 

Posisjonen er kl 2100 UTC:

33.26.5S 174.34.6E.

 

Seiler i 5 kn. Vind W 10 kn.

 

Ellers er alt bra med oss. Ingen problemer.

Opua, New Zealand,- dagen før avreise mot Fiji

Nå er det endelig klar for avgang fra New Zealand. De siste 2 månedene har for det meste vært klargjøring av Josephine.

Torsdag for en uke siden forlot Lovisa, Quilla og Josephine, Whangarei. I lett overskyet vær gikk vi for moter ned elven til en bukt like før vi var i åpent hav. Med medstrøm gikk de 14 nm til Urquart Bay på snaue 2 timer. Vi ankret opp for natten og neste dag dro vi videre kl 0700 i lette vinder. Etter å ha kommet ut på åpent vann var det nødvendig å kjøre en kalibrerings rutine for den nye autopiloten. Først 2 fulle runder for å finne deviasjonen for kompasset. I tillegg kalibrering av kompasskurs og autopilotens følsomhet. Etter at det var gjort oppførte autopiloten seg perfekt.

Vårt mål for neste natt var en bukt 10 nm syd av Cape Brett, Bland Bay. Behagelig seilas til å begynne med. Vestlig laber bris. Men etter hver dreiet den mer mot nord og økte i styrke. Til slutt gikk jeg for storseil og motor mot en krapp sjø. Menn inne  Bland Bay var det smult og fint . Nok en behagelig natt.

Tidlig lørdag morgen dro vi videre og fikk en fin seilas til Cape Brett. Resten av turen vestover inn i Bay of Islands ble motor på flatt vinstille hav.

Vi ankret opp 2 dager i bukta utenfor en liten by, Russel. Dette er en av de eldste byene på New Zealand, og er ganske pittoresk. Men kanskje litt mye preget av turisme.

Mandag da jeg skulle gå de siste 4 nm til Opua, fikk jeg et problem. Ankeret ville ikke opp. Det satt som i betong. Det var bare en ting å gjøre, kalle opp Russel Radio og be om en dykker. En time senere kom han og fikk meg løs, - ankeret hadde satt seg fast i en gammel moring kjetting. Det hadde vært umulig å komme løs med egen hjelp.

Nå har jeg ligget 3 dager i Opua Marina og har gjort de siste forberedelser før avgang i morgen formiddag.

Været ser foreløpig bra ut, opp til en liten kuling, men bakfra, så det blir nok fint. Sydvest til å begynne med og etter et par dager dreiende sakte mot sydøst. Hvis værinformasjonen stemmer, kan dette bli en rask og behagelig tur, ca 1100 nm, ca 10 dager underveis.

Følg med videre, bloggen vil bli oppdatert underveis.

Vedlikeholds- og oppgraderingstid, Whangarei,NZ

Nå har det gått 5 uker siden jeg kom tilbake til Josephine. Tiden her i Whangarei går fort. Det er alltid mye å gjøre med Josephine. Siden Trinidad er utseilt distanse 11.000 Nm.

Josephine er nå snart klar for nye eventyr, etter en stor oppgradering av utstyret ombord.

1. Ny Furlex på det indre forstaget og nytt krysseil. Etter rigghavariet på vei hit til NZ, ble det nødvendig. Det blir ikke til at man går på fordekket og heiser et mindre seil, når man allerede har ett på rull. Jeg kjørte genoaen for lenge. Begge forseil på rull blir nok bedre. Seilmaker Pelle Pettersson i Doyle Sails har gjort en kjempefin jobb.
2. AIS transponder. Jeg regner med at det blir mer skipsruter i det Indiske hav. Best å bli sett, spesielt nå rman seiler solo og må sove innimellom.
3. Ny EPIRB. Det ble nesten like dyrt å bytte batteri på den gamle.
4. Ny autopilot. Raymarin SX5 Tiller Pilot. Den gamle Autohelm 3000 sluttet å virke ved Bora Bora. Hatt en lånt autopilot i mellomtiden.
5. Ny kikkert, Steiner Navigator. Kjøpt i Dubai. Den gamle, en billig kikkert, gikk nesten ikke å se gjennom. Steiner har en fantastisk optikk.
6. Ny WiFi antene, BadBoy. Meget bra.
7. Redningsflåten til service. Det ble dyrt. Sikkerhetspakken inne i flåten ble oppgradert til RORC.

I tillegg har Josephine vært på land og fått ny bundmaling, nye sinkanoder og fått lagt på en slags silikon gummi på propellen. Det skal vistnok fungere bra mot groing. I Nord Australia hopper man ikke i vannet for å gjøre ren propellen, - krokodiller. De er ikke til å spøke med.


Innen 2 uker er jeg på vei nordover igjen mot Opua og Bay of Islands. Så snart det blir et gunstig værvindu stikker vi mot Fiji. Det skal bli godt med varmere hav igjen. Det er ikke noe stas å bade i vann på 20C, bør helst være over 25.

Jeg vil nå kunne oppdatere bloggen mens jeg er underveis, med små emails til den via satellitt telefonen. Jeg håper at det fungerer. Regner med oppdatering annenhver dag.

God Jul og Godt Nyttår

Julen feires i Cape Town sammen med Marit, Lisa og Unni. Deilig å være bestefar.

Etter ankomst til Whangarei i NZ, ble det bestillt flybilletter. Først t/r Oslo, så t/r Cape Town. Jeg har vært her nå i to uker og nyter sommeren her. Har faktisk begynt å jogge igjen. Startet så smått i Whangarei. Det er et fint naturområde nord for byen. En naturpark opp langs en elv. Nydelig sted å jogge. Har fortsatt her i CT sammen med min datter, Marit. Det merkes at man er blitt eldre, jeg klarer ikke å holde følge med 'ungdommen'.

Tirsdag reiser jeg tilbake til Oslo og Benedicte, - og til kulda. Jeg håper det ikke blir alt for kaldt, etter 2 år i tropene er jeg nok ikke klimatisert til dette.

Jeg ønsker dere alle en God Jul og et Godt Nytt år.

Whangarei, NZ

Her er det deilig å være, flatt vann og godt fortøyd til en brygge. Whangarei er en liten og koselig by, hvor jeg ligger fortøyd rett ved 'waterfronten'. Alt man trenger er innenfor gå avstand. I tillegg er det fin utmark med stier for fine vandre og jogge turer. Her blir det fint å være en tid.

Her en liten oppsummering av turen sett fra Josephines side.

Etter at Josephine tatt meg halve jorden rundt og vel så det. 26.000 Nm mil er tilbakelagt siden jeg overtok henne i juli 2000.

Er jeg fornøyd med henne? Det er bare ett svar, et rungende JA. Hun har tatt vare på meg i alt vær jeg har vært ute i, - alt fra stille vær til sterk kuling med storm i kastene. Med topprevet storseil og innrullet genoa ligger hun bi uten det minste problem.

Har hun holdt. Det kan også bare svares med JA. Noe ryker jo alltids under veis, men relativt lite i forhold til mang andre båter jeg har møtt.

Motoren ble byttet i Lagos, Portugal i 2006. Det var planlagt. Volvo Penta MD17, nesten 30 år gammel ble for utrygt. Inn kom en Beta BV1305 på 35 Hp og 85 kilo lettere.

Stående rigg ble byttet i 2005 og har holdt uten problemer 21.000 Nm.

Atohelm 2000 stoppet mellom Rangiroa og Tahiti. Den fulgte med Josephine på kjøpet og den var ikke ny da. Så et stort pluss for den. (Skal prøve å få den reparert her i NZ. De lager ikke så bra produkter lenger)

Baugspryd ble montert i Marmaris, Tyrkia i 2007. Jeg har alltid ønsket kutter rigg. Det ble en suksess, men en svakhet i mitt design åpenbarte seg på vei hit mot New Zealand fra Fiji. Genoastagfestet ble bare sveist på røret istedet for jernet som går i midten og festet til baugen. 5 Halvveis til NZ røk festet og hele genoa og furlex hang i revelinen. Kutterstaget hold masten på plass og jeg kunne seile videre med en liten fokk. I Opua, NZ ble alt sveiset på plass igjen og nå meget forsterket. Bidvind i kuling tar på både rigg og seil.

Jeg kjøpte nye Boding seil i 2001 og de har hold meget godt. Genoaen er blitt litt dyp etter mye bidvindseilg i revet tilstand. Av den grunn har jeg nå bestilt Furlex og et nytt krysseil til kutterstaget. Når man har ett seil på rull, kvier man seg for å gå på fordekket og heise ett kutterseil. Det blir nå lettere.

Så Josephine er bedre enn noen gang og ser fram mot turen til Sør Afrika i løpet av neste år.

Mandag flyr jeg hjem til Norge en tur.

Whangarei, New Zealand - Josephines havn de neste 3-4 mnd.

Etter 11 dager i Opua, med festligheter og mange gjennsynsgleder med seilere jeg har truffet underveis, og alle like glade for å ha fullført turen til New ealand, kastet vi ( Quilla og Josephine) loss tdlig søndag morgen. Fin nordvestlig bris som dreiet mot nord ga en deilig lens syd langs kysten. I alle fall nesten, 8 nm fra en fin ankringsbukt, dreiet vinden mot vest og gikk til stiv kuling. Været var ventet, barometeret hadde falt 8 mb det siste døgnet, men vi hadde håpet på å være framme før det skjedde. Men den gang ei, de siste 4 nm langs sydsiden av odden som skulle rundes, ga en krapp kort sjø som stoppet Josephine. Inn i mellom vogget hun på stedet vil, før hun igjen fikk fart forover, men vi kom fram rett før det ble mørkt.

Kl. 0530 i morgest lettet vi anker og tok de siste 15 nm innover i landet til Whangarei på stigende tidevann og medstrøm.

Quilla og Josephine ligger nå fortøyd til flytebrygga langs med byen. Kort vei til alt.

Her blir Josephine liggende de neste 3-4 månedene. Etter 10 000 nm i løpet av 9 måneder, er ikke lysten til å seile på topp akkurat nå. Man er litt trøtt med andre ord.

30. november flyr jeg hjem til Norge og Benedicte, den 9. desember går turen til Cape Town hvor jeg vil feire julen med Marit, Lisa og mitt barnebarn Unni. 30. desember er jeg tilbake i Norge igjen og blir der til jeg reiser tilbake til NZ 29. januar.

Da er tiden for reparasjoner og nytt utstyr, Josephine på land osv.

Opua, New Zealand

Hei, Josephine og jeg ankom, sammen med Lennart på Quilla, Opua tirsdag 3. nov etter en hard seilas fra Fiji. Turen på 1065 Nm tok 11 dager.

De første 4 dagene var det ganske rask seilas. Østlig frisk bris sendte oss sydsydvest i god fart. Værutsiktene da vi startet, var 4 dager østlig vind, 2 dager med stille, 1 dag med sydlig vind og til sist resten fra sydvest til vest.

Men slik ble det ikke. Etterhvert som de første dagene gikk med nedlastig av værinformasjon, edret det seg til det verre, hver dag. Totalt ble det 4 dager østlig, 5 dager med sydlig vind opp til liten kuling i styrke. og til sist 1 dag med syvest til vest helt på slutten.

Bidvind i grov sjø er ikke Josephines styrke, ei heller mannskapets ønskedrøm. Det er vått, urolig og meget slitsomt.


29. oktober hendte det som ikke skal skje. Je holdt på med å vinsje inn genoaen, da dert smalt. Ut til siden fløy genoa og rullesystem. Noe hadde røket i forstagfestet. Jeg fikk lagt bi med engang og heldivis hang alt fast i rullesystemets reveline. Jeg fikk dratt den inn og festet revelinen slik at jeg kunne få ned genoaen, og stappet den den gjennom luka i fordekket. Etterpå fikk jeg sikret rullesystemet ved å dra det ned til ankerrullen med hjelp av fallene.

Det var det. Ikke noe genoa. Bare en liten kryssfokk. Den fungerte da det blåste som verst, men jeg tok ikke sjangsen på å seile for hardt, så etterhvert ble det motorseiling med storseilet de resterende 3 dagen. Det gikk med en del diesel, men riggen var intakt da jeg kom fram til Opua.

Idag blir forstagsfestet sveiset på igjen, gaske mye forsterket. Så forhåpentlig skal dette ikke skje igjen.

Uansett det er deilig å vere framme i New Zealand, og sove i en køye som ikke prøver å kaste deg ut.

Vuda Point Marina, Fiji

Josephine ligger i marina noen dager før hun seiler ut til en øy som heter Mololo Leilei. Blir vel der en ukes tid for så å komme tilbake hit i marinaen og avvente været for turen til New Zealand.

Seilasen fra Savusavu var behagelig. Kun dagseilaser på flatt vann beskyttet av rev nesten hele veien. Med en frisk østlig vind gikk det passe fort med bare forseil. Innenfor revene er det lett å ankre opp, bare finne et sted som ikke er alt for dypt. Vi ankret 3 steder på veien til Lautoka på henholdsvis 6 m, 12m, og 4 m. Selv om det blåste pålandsvind var sjøen helt flat.

Lautoka er en større by på hovedøya Viti Levu. Den blir kalt 'The Sugar City' på grunn av sukkerproduksjonen der. Stor lass med sukkerrør fraktes inn fra hele øya og det medfører desverre at det slippes ut ganske mye sotpartikler ut i lufta. Så alt blir mer eller midre grått, også Josephine der hun ligger til ankers utenfor havnen og fabrikkene.

Så etter et par dager ble det nok. Men vi fikk en ny tsunamivarsel mens vi lå der, så alle seilbåtene og de lokale gikk ut på dypere vann. Hele byen tømtes og alle dro til høere område. Men heldigvis ble det ikke noe av det. Jordskjelvet i Vanuatu sendte energien horisontalt så bølgen ble bare 10cm.

Denne marinaen blir brukt av mange seilere i orkan-sesongen. Båter på land settes i en grop for kjølen og hviler på gamle bildekk. Dermed står de meget stødig og kan ikke velte.

Alt vel

Savusavu, Fiji dagen etter tsunamien.

Alt er bra her i Fiji, vi har ikke merket noe til tsunamien, men værre gikk det med Samoa og Niuatoputapu som vi (skandinavene) besøkte litt mer enn en måned siden. Minst halvparten av husene i landsbyene på Niuatoputapu er borte. Opp til 10 mennesker er døde og ødeleggelsene er store. Fra bilder er det to båter til ankers i lagunen, men om noen er gått ned vet jeg ikke på dette tidspunkt.

Vi, Quilla, Commedie, Lovisa, Geronimo og Josephine forlot Apia 11. august. Værmelding 10 m/s fra vest, en skarp slør, men væregudene ville ikke det. Det ble i stedet nesten bidvind med to rev i begge seil, og 15-17 m/s vind, en god kuling med andre ord. Det ble en våt tur med styrbord reling under vann nesten hele veien, og med masse sjø over dekk, ble alle lekasjene avdekket.

Men etter 34 timer kunne vi ankre opp i lagunen på Niuatoputapu i Tonga.
Innsjekkingen gikk smertefritt blandt smilende vennlige mennesker. Det bor ca 1000 der i ganske enkle kår. De hadde på det tidspunktet lite forsyninger fordi rutebåten fra Tongatapu forliste 5-6 uker tidligere. Så gjestende båter er velkomne. Mange la igjen endel proviant som var til overs. Allikevel organiserte de både en aften på en liten motu med helstekt spegris og en aften med den lokale maten, danseoppvisning og salg av lokalt håndverk.

Lagunen var en perle, med en meget trang innseiling, så i forhold til normale vinder og bølger, var den meget trygg. Hvordan tilstanden er nå med lagunen vet jeg ikke, men fra bilder ser det ut som en mengde slam har endt opp der.

Etter en liten uke (2/9) dro vi videre til Vavau gruppen 180 nm lenger syd. Og igjen hadde vi like sterk vind, men heldigvis litt mer bakfra, så vi startet med skarp slør og fikk mer og mer halvvind etterhvert. 30 timer senere var vi Neiafu på Vavau.

Dette er et seilsenter hvor Moorings har mage båter til utleie. Så her er det mulig å fikse litt med båten, selv om tilbudet av reservedeler er meget begrenset.
Vindroret hadde begynt å få problemer, noen sveissømmer var gått opp, men det var ikke noe problem for den lokale mekaniker. Han sveiset rustfritt bra og for 120 kroner er vindroret like bra.

Et annet problem som nå var aktuelt, var å tette alle lekasjer det var mulig å tette. Så det gikk med en del tetningsmasse (sikaflex), så nå håper jeg at det blir en litt tørrere tur mot New Zealand, selv om været skulle bli hardt.

Vavau gruppen i Toga er et fint seilingsområde. Mange fine ankringsplasser og bukter med fine snorklinger. Men været i år har vært eksepsjonelt vått og kaldt. Bare 23 grader i Vannet, så snorklingen ble en kald opplevelse. Og på noen kvelder var det nødvendig med langbukse og fleece jakke. Dette var første gang siden Antigua.

20. september bestemte vi oss for å dra til Fiji. Laber til frisk bris bakfra skulle gi fin seiling, og siden autopiloten hadde stoppe, var det nødvendig å ha vind hele veien. Og det holdt fint. Det ble en av de raskeste seilasene jeg har gjort, med døgndistanse på 153 nm og gjennomsnitt på 7 knop i 3,5 timer. De 430 nm ble tilbakelagt på 3 døgn og 4 timer. Ikke værst for en 30 fots båt på nærmer 8 tonn.

Savusavu her i Fiji er en meget positiv opplevelse. Meget hyggelig innsjekking, de kommer til deg. Vi ligger i en liten bukt mellom byen Savusavu og en liten øy. Nesten det vi kaller et Huricane Hole. Og menneskene her, Fijianere og Indere (ble importert hit på 1870 tallet) er likelig fordet i folketall. Men inderne er de som har skaffet seg kontroll over økonomien og Fijianerne den politiske kontrollen. Forholdet mellom dem er nok ikke like smertefritt, men vi ser ikke noen tegn til gnisninger fra vårt ståpunkt her i Savusavu.

Fiji er et 'militærdiktatur' (Tonga et eneveldig kongedømme), men det er en utvikling nå mot et midre kontrollert system med alment valg. Det er blitt kritisert at det ikke 'kan gjennomføres' før 2014. På den bakrunnen blir Fiji, en del av Commenwealth, boykottet med hensyn til sport og andre kulturarrangemanger. Får håpe presset virker, for et generelt valg er ønsket av hele befolkningen.

Takk for nå.

Apia, Samoa

Josephine ankom Apia, Samoa tirsdag (11.8) etter 5 døgn og 500 nm fra Suwarrow. Siden Bora Bora er 1200 nm utseilt.

Etter nesten 3 måneder i Fransk Polynesia var tiden for å fortsette seiling kommet, selv im tiden der har vært fin. En mengde fine ankringsplasser og fine snorklinger på revene osv.

Bora Bora var et av høydepunktene på turen. I den østlige lagunen var det en kjempe fin ankring i sanddbunn på 3 meter. Smaragt farget vann og palmebekledd strand innenfor. Der feiret vi også Anders' 60 års dag (Lovisa) på stranden.

De siste dagene på Bora Bora lå vi ved tettstedet Vaitape, ankret på 25 meters dyp. Den siste natten fikk vi skikkelig squallvær, med korte kulingbyger fra alle retninger. Men heldigvis holdt ankeret selv om jeg bare hadde 2 ganger dybden i kjetting.

Vi var 4 skandinaviske båter som forlot Bora Bora samtidig 22. juli, i god vind de første 12 timene, men så døde vinden helt, og vi drev på blankt hav på natten. På morgene kom vinden sterkt tilbake, opp til liten kuling i kastene, men det ble fin fart av det. Men i den sterke vinden oppdaget jeg et problem med vindroret, det løste ut hvis presset var for stort. Neste morgen fikk jeg laget en skive for strammebolten, og det fungerte fint og problemet var løst.

Vi fire båtene, Quilla, Commedie, Lovisa og Josephine ankom Suwarrow med et halvt døgn mellom oss. Quilla og Lovisa etter 5,5 døgn og Commedie og Jeg etter 6 døgn. Og vi kom inn tidlig på morgenen gjennom åpningen i revet og ankret opp bak Anchorage Island på 10 meters bunn.


Suwarrow er en ubebodd atoll i Cook øyene. Bortsett fra et par eneboere, har den ikke vært bebodd de siste 100 Âr, blant annet på grunn av termitter som umuliggjør kopra–produksjon.

Den siste eneboeren het Tom Neal og bodde der fra 1953 til 1972, da han døde av kreft. Han skrev en bok om oppholdet, 'An Island To Oneself'.


Idag er Suwarrow en naturpark og er bebodd av en parkvakt med familie de 6 månedene atollen blir besøkt av seilere. John og Veronica som paret heter bor der med sine fire barn, alle gutter fra 8 - 15 år gamle.



Første kvelden på Suwarrow ble det festmiddag for oss skandinaver på Lovisa. Quilla og Lovisa hadde det siste døgnet før Suwarrow fått ikke mindre enn 3 Gullmakrell. Kjempegod fisk. Det ble mat till oss 6 skandinaver, pluss at vi hadde middag i 2 dager til.


Suwarrow er alltid populær blant skaninaviske båter.

Noen dager senere kom det inn en amerikansk katamaran, VictoryCat, som hadde fått en 30 kilos spearfish, se de inviterte alle på grillet fisk. De tok i mot 30 personer på sin katamaran.




Siden Suwarrow er en naturpark, kan vi ikke ankre, eller gå iland hvor vi vil. Mange av de små øyene rundt atollen er fugle reservater, men vi hadde et par jolleturer til de flineste sammen med Jogh og Veronica som guider. Det var tusner av fugler der og Fregattfuglen hadde unger. De satt rolig på bakken og ventet på sine foreldre for å bli matet. De var nesten utvokst i størrelse, men var dunete og ikke flyvedyktige.

Siste kvelden på Suwarrow arangerte vokterfamilien en potluck, det vil si, de hadde fisken, og vi kom med tilbehør og drikke. Igjen mat til alle.

Neste dag forlot vi denne fine plassen som står som et av de fineste stedene på turen.

Turen hit til Apia, Samoa ble forholdsvis begivenhetsløs i svake vinder, bortsett fra at vannpumpa til motoren røk, så seilet ble eneste framkomstmiddel. Det gikk tregt, men jeg kom da fra på 5 døgn de 512 nm. Innseilingen hit til Apia er trang, og jeg fikk omtrent vindstille, så en båt fra marinaen kom ut og tauet meg inn. Nå ligger jeg i marina med landstrøm. Utrolig deilig siden det også er billig. Og snart kommer ny vannpumpe fra England. Kjekt med satellittelefon. Jeg bestillte ny pumpe mens jeg seilt ute på havet, og den ble sendt fra England før jeg ankom Samoa.



Samoanerne er et meget stolt folk, de har sterke tradisjoner. Hovedplagget blant manlige samoaner er lavlava, et tøystykke som de vikler rundt hoften, som et skjørt. Også politiet. Her masjerer de og spiller til flagghesing hver dag kl. 9.

Bora Bora, Fransk Polynesia

Bora Bora, lyder det ikke spennende? En stor lagune rundt en øy med mange ankringsplasser. Vi ( Quilla, Lovisa, Commedie og Josephine) ankom her igår etter en fin seilas fra Tahaa. 6 1/2 time med platt lens i litt rullette sjø, men relativt behagelig.

Fra Huahine gikk vi til Raiatea til en liten trang bukt midt på østsiden. Der er den en elv som går et stykke inn i landet og den måtte vi jo ro. Det tok oss en time i en vakker og svingete elv å komme til enden der stenen stakk opp og satte stopp for videre ferd.

Neste ankring ble på østsiden av Tahaa, rett innenfor revet. Nydelig klart vann og fine snorklinger. Her ble vi liggende i 4 dager, - og ventet på vind. Ventet og ventet, det ble litt sosialt på Lovisa et par ganger.

Vi blir her en ukes tid, og går så sannsynligvis til Suwarov, en atoll uten fastboende, utenom en vaktmann.

Fare, Huahine, Fransk Polynesia

Det er lenge siden siste oppdatering.Siden sist har Josephine vært på Tahiti og Moorea.
Etter en behagelig nattseilas fra Moorea ankom vi her i går morges.

Papeete er en stor by. Vi avsto fra å ligge inne i byen, det er dyrt og støyende. Istedet gikk vi sydover innfor revet til Marina Taina. Uten for marnane er det fint å ankre. Krystallklart vann og god holdebunn. Dessuten er det gådistanse til Carrefour, en av de store franske varehusene som har det meste du trenger.

Moorea er en av de vakreste øyene i fransk polynesia. Det er blant annet der filmen Bali Hai ble spillt inn. Vi akret opp i 4 meters dyp over perfekt sandbunn. Ganske uvnlig her i Stillehavet. Som oftest er det spredte koralhoder på bunnen, som innimellom skaper litt problem for ankerkjettingen.

Snorkling er det vi gjør mest av. Svømme blant rokker og en og annen hai, (ikke de farlige) er en merkelig opplevelse. Ellers er det et fargesprakende liv, både av fisk og koraller.

Skal prøve å komme med en mer utførlig oppdatering senere.

Rangiroa, Tuamotus, Fransk Polynesia

Her ligger jeg i en stor lagune på Rangiroa atollen i Tuamotus arkipelet. Dette er et stort område med lavtliggene oyer (motus), som er en del av 57 ringrev. Dette er kalt det farlige arkipelet på grunn av at de ikke er synlige før man er 10 nm unna, og da er det bare palmene som synes. Det er ogs en del uforutsigbare strømmer. Men heldigvis med de moderne navigasjonsmidlene vi har idag er det mye lettere å seile gjemmom dette området.

Overfarten fra Nuka Hiva ble ikke den fortsettlsen jeg hadde håpet på. Været var meget variert, og dessytten fikk jeg en akutt mageinfeksjon den første natta ut fra Nuka Hiva. Heldigvis var været rolig så Josephine seilte av seg selv og jeg kunne slappe av og la magen komme i orden igjen. Det tok 3 dager.

Skulle ikke dette være passat seilas med deilige vinder fra øst? Jeg tror passaten har tatt ferie. Vi hadde hav blikk, bris fra nordvest, kuling fra sydvest (midt imot). Squalls fra alle retninger og styrke. Men etter 6 dager kunne vi gå gjennom passet i revet ved Tipota. Vel inne var det flatt hav og lett bris og ankeret gikk i 10 meters vann med sandbunn og noen koralhoder.


Her vi ligger utefor hovedmotuen, 'byen', har vi en praktfull utsikt til palmestrender og asurblått, klart vann. Det ligger et hotel her (resort), Kia Ora, med sine palmehytter (bungalover) på stolper over vannet. Sikkert dyrt, men det ser deilig ut. med varanda og trapp rett ned i vannet.

Denn øya er ca 10 km lang og 7-800 meter bred. Dessuten er høyeste punkt noen få meter over havflaten. Lurer på hva vi har her om 50 år når havet har steget mer. Dette er ett av de områdene som er mest truet av oss (vi fra den rike del av verden), hvis vi ikke klarer å få bukt med klimagassutslipp.

I dag skal Lennart og jeg ta jolle ut til et koralrev og snorkle. Håper det er mye vakkert å se på.

Nuku Hiva, Marqusas

Nuku Hiva, Marquesas, Fransk Polynesia

Nå begynner jeg å roe meg ned til landliv igjen. Snart 3 uker med bare 80 nm tilbakelagt.

På Hiva Oa ble jeg en uke, med lange spaserturer i området rundt havnen. Det tik litt tid før beina var i orden og gnagsårene på føttene ble borte.
Den siste dagen før vi dro videre til Tahuat, ble Lennart og jeg med Jan på Liva på en tur inn i jungelen nord for havnen. Flott tett jungel med tropiske frukter bare å plukke fra trærne. Vi fant papaya, mango og bananer. Utrolig rart og plukke det selv, som vi plukker epler og pærer hjemme.

Tahuata er en liten øy syd for Hiva Oa, bare 8-9 nm til en praktfull bukt med krystalklart vann. Ankret synlig på 9 meter. Innerst en flott sandstrand med kokospalmer like bak. Og videre innenfor kan man plukke lime rett fra trærne.
Langs kanten av bukta var det bratt langs bergsiden og dermid fint sted å snorkle. Som å svømme i et aquarium. Fisk i alle farger, særlig noen stimer av små lyseblå fisk. Og koraller i for det meste brunlige farger.

Et par dager senere stakk Lennart og jeg videre på kvelden, - nattseilas til den 3. støste øya, Oa Pou. 65 nm og 14 timer senere var vi ankret opp bak moloen ved den største byen der. Et praktfult sted med hus og velstelte hager opp jgjennom en dal. Det lille stedet med inbyggertall på 1000 (2000 hele øya) hadde 6 matbutikker, posthus, reisebyrå og 3 skoler, barneskole, mellomstadie og videregående.
Det blir satset meget på utdannelse her i Fransk Polynesia. Frankrike satser mange penger på infrastruktur her, for å kompensere for at de ikke er altfor populære her, særlig etter atomsprengningene på 90 tallet.

Hit til Nuka Hiva ankom jeg torsdag ettermiddag. En fin bidvindseilas som endte i kraftig regn og squalls da vi nærmet oss havnen her. Men ankringen er lett og fin. Bukta er stor så det er god plass. Dett ligger nå 30-40 båter her.
Nuka Hiva er det administrative senteret for Marquesas, men mye mindre en by enn de andre stedene vi har vært. Ikke noe utpreget sentrum, men alt er spredd utover i nordenden av bukta.

Hiva Oa, Marquesas

Josephine og jeg ankom Hiva Oa, Marquesas i Fransk Polynesia den 21. april, etter 24 døgn og 6 timers praktfull seilas fra Galapagos.
Bortsett fra et par svake squalls har vi hatt 10-15 knobs vind nesten hele vein. De 3 første dagene var det lite vind, så det medførte 36 timer motor. Etter det har det gått som på skinner, med en bris mellom sørøst og øst. Et par dager med regn ellers lettskyet og masse sol.
Lennart på Quilla har hatt følge hele veien. Hele tiden innen VHF distanse, slik at vi kunne snakke med hverandre når vi hadde behov for det.

24 dager uten land i sikte virker sikkert som lang tid for dere der hjemme, men dagene går med faste rutiner. Opp når sola står opp, kaffe og en frokost bar(en stang av nøtter, korn og druesukker) som får meg igang. Så er det å sjekke om alt er i orden, seil og rigg, kaste diverse flygefisk som er kommet ombord, og noen ganger små blekksprut. Kl 1800 UTC er det kontakt med de andre skandinaviske båtene som også er underveis. Det skjer med kortbølgeradio, kallt SSB (Single Side Band). Det skjer på 8175MHz. Underveis var også Lovisa, Comedie, Hokus Pokus, og flere. I tillegg åpnet jeg PCen og sendte mine daglige email via satellitt telefon. 2400 baud, men det er ikke mye data, så opplasting og nedlasting tar bare 40 sek. I tillegg tok jeg ned GRIB (værinfo) filer annen hver dag. De brykte ca 1,5 minutter.
Lunch var så det neste på programmet, en skive grovt rugbrød med det som måtte være av pålegg. Kl 2300UTC var det kontakt med Karsten i Panama. Det fikk jeg værmeldinger hver dag.
Etter dette ble det middag.Det bestod av løk og hvitløk, kjøtt fra boks (kylling, pølser, tunfisk eller hva som måtte passe) og ris eller potetstappe til. Alt laget i en gryte.
Ellers ble det mye lytting på lydbøker, særlig midt på dagen da sola var på det sterkeste.

Hiva Oa

Det er alltid spennende å ankomme en ny havn. Særlig etter en lang overfart. Alle fra de båtene som har kommet før oss, klapper når vi kommer inn, særlig oss solo seilere. Mye gjensynsglede.

Hiva Oa er en av de to øyene som vi kan sjekke inn på. Den er administrativt senter for de sydligste øyene i Marquesas gruppen. Den andre øya er Nuku Hiva, som også blir den neste vi går til.

Dette er grønne øyer, med en fantastisk vegetasjon. Det regner litt hver dag, men for det meste sol. De høyeste toppene rundt havnen er hele tiden dekket av skyer, meget vakkert.

Insjekkingen er et kapittel for seg, nesten like enkel som Martinique (man fylte selv ut dataene på en PC). Vi fyllte ut et ark med alle dataene, så hadde vi 12 mnd visa. Ingen kostnat. Sammenliknet med Galapagos som kostet 220 $US. Men de har ikke en rik nasjon i ryggen, slik som de franske koloniene. Her er det på mange måter rikt. Jeg tror det er store overføringer fra Frankrike. Atuona , som byen heter er vakker. Alt er velholdt og grøntarealene blir passet på hele tiden. Og ikke å glemme, menneskene her er smilende og avslappede. Ingen stress, - går man over gata stopper bilene automatisk og førerne smiler til deg.

Her vokser brødfrukt, papaya og andre frukter, og går man en tur er dert bare å plukke, og fra de fleste små elvene, bekkene kan man drikke vannet direkte.

Jeg kommer tilbake med mer info sener, og kanskje noen bilder, men det er litt vanskelig, siden det er meget tregt internett her. Det går via satellit og har liten båndbredde.

Bjørn

Galapagos

Hvilken seilas det var fra Panama. De første to døgnene norlig vind 15 knop. Fin seilas med utspridde forseil. Men etterhvert døde vinden sakte ut, slik at det ble 52 timer for motor. Men hva gjorde det når det ble den absolutt mest behagelige seilas. Flatt hav med noen 3 meters lange dønninger som knapt merktes. og 5-8 knops vind, som til tider gav oss mer en 5 knop mot målet. Hele veien hadde jeg Quilla med Lennart ombord, i sikte. Dety var fint å ikke være helt alene der ute på havet.

Etter 8 døgn og 900 Nm ankom vi Wreck Bay på San Cristobal torsdag 19. mars. Vi hadde ikke før kastet ankeret, så ble vi plukket opp av en agent og tatt med i land for innklarering. En time senere var det gjort og 200 $US fattigere. Dyrt, men det går til et samfunn som virkelig bruker tid og krefter på å bygge nytt. Byen her er i kraftig utvikling, og det bygges mye, spessielt med å gjøre strandpromenaden fin. Det ser ut som om det er en japansk arkitekt som har tegnet det hele. Stensettinger og parkanlegg som mange byer kunne misunne dem. Det jobbes intensivt med utsmykkinger.

Det er en del turister her, men de er ikke i flertall. Galapagos satser ikke på masseturisme, men på de spesielle som er interessert i miljøet og økologien. I går var Lennart og jeg sammen med .... og Helge fra Coquelicot, på rundtur rundt øya. Vi var blant annet i en park for de store Galapagos skillpaddene. Den eldste er over 100 år gammel og veier 90 kg.

I tillegg fikk vi se iguaner som har tilpasset seg strandsonen. De dykket i havet for å få mat og lå i solen for å varme seg mellom dykkene.

Nå har jeg 3000 Nm til neste sted, Marquesas øyene. Dette er det lengste strekket på jordkloden uten landkjenning underveis. Det kiler litt i magen, men vi starter nok til helgen. Det skal bli deilig å bli ferdig med dette strekket. Etter Marquesas er det ikke mer enn 5 dager på det meste mellom øyene.

Det er litt kaldere i vannet her, men ikke som i Panama på stillehavs siden. Der var det ikke mer enn 17 18 grader. Her i bWreck Bay er det igjen rundt 25 grader. Deilig å svømme her, og iblandt sammen med sjøløver. Hele bukta er full av dem, og har du jolla på vannt hopper de oppi for å hvile og varme seg.

Josephine i Stillehaver

Etter en grei passasje av Panama-kanalen er jeg nå i Stillehavet. Ligger til anker i Flamingo Bay i Balboa, like utenfor Panama City.

På Colon siden av Kanalen lå jeg på et ankringsområde som heter The Flats. For å komme i land tok jeg jolla inn til Panama Canal Yacht Club. Et kjent sted blant seilere, men nå er det slutt. Det var en bar der og en liten resturant, med billig mat og drikke. Sist torsdag hadde Lennart, en svensk soloseiler som skal samme veien som meg, det siste måltidet der skulle det vise seg. Fredag morgen kom maskiner og rev hele greia. De visste t det gikk mot slutten for stedet, men de var lovt til 1. april, men dette er Panama som det blir sagt. De sterkeste tar seg bare til rette.

Heldigvis skulle jeg gjennom kanalen på lørdag. I løpet av den dagen fikk jeg ombord 4 lange liner, 10 bildekk som fendere, 2 proffe linehåndtere og Lennart som den 3. og en Kanadier, Jeff som den 4. Kl 1800 skulle losen komme ombord, men det ble 2030 før han kom. Da dro vi inn mot slusene. Vi ble sluset sammenbundet med en stor katamaran i midten og en annen seilbåt på den andre. Katamaranen i midten kjørte motorene for kontroll mens seilbåtene på siden hadde to liner hver til land. I tillegg ble vi sluset bak et stort gresk skip.
Slusingen opp de 3 slusene, ca 25 meter, opp til Gatunsjøen gikk fint. Det er stor turbulens i slusene når vannet kommer inn.
Etter midnatt la vi oss på anker i Gatunsjøen. Ferden videre startet ikke før 0730 neste morgen. Da hadde vi ca 4 timer på å tilbakelegge 27Nm, så det ble full fart på Josephine for å komme fram i tide til slusingen ned. Hvis man blir forsinket, må man betale ekstra fra et depositum man betaler inn. Nå gikk heldivis alt greit så de pengene får jeg tilbake. Totalt kostet transitten av kanalen ca 1000$US.

I løpet av uka skal jeg en siste tur til Colon for å hjelpe Lennart gjennom slusene, og når vi er klare stikker vi videre mot Galapagos. ca 1000Nm fra Panama.

PS. Bilder kommer senere

Ankommet Panama

Etter 9 og et halvt døgn, kunne jeg tirsdag ankre opp i Colon, Panama. Det ble en relativ rask tur, med mye vind og stor sjø, men Josephine håndterte været helt utmerket. Jeg kunne slappe av og nyte lydbøker. Nettene ble noe lange med søvnperioder på maks 30 minutter, men det er utrolig hvordan søvnbehovet blir dekket allikevel.

Onsdagen gikk medt til en lang rekke kontorer før innsjekkingen var i orden.

Ellers er dette en meget kommersiell havn, hvor lystbåtene nesten er i veien, men jeg regner med transit av Panamakanalen i løpet av en uke.

Mer oppdatering senere

Antigua rett før avreise mot Panama

Nå er jeg alene igjen etter 7 deilige uker sammen med Benedicte på Antigua. Det ble ikke så mye seiling, men til gjengjeld fikk vi oppleve Antigua og Barbuda i stort monn.
Vi tilbrakte hele desember i English Harbour, hvor vi gikk turer og svømte i 26 graders vann hver dag. I tillegg fikk Benedicte masse tid til å sømfare strendene etter skjell og koraler, hennes store pasjon. Hun hadde med seg mange kilo i bagasjen da hun dro tilbake til Norge.
Benedicte ble også etterhvert mye tryggere i vannet, særlig etter at hun turde å bruke maske og snorkel. Hun (vi) ble meget fasinert av koralene og fiskene som vi tittet på. Vannet var noen ganger så klart at vi kunne ta noen undervannsbilder.

I begynnelsen av januar seilte vi til nabobukta Indian Creek. 2Nm hver vei. Så det var en 'lang' seilas. I Indian Creek hadde vi bare selskap av en båt til. Så det ble 5 dager med avslappende fred, med svømming og turer i land. Men siden vi er omringet av mangrover, var ikke badevannet så klart, men like godt å svømme i.

20. januar dro vi ut på en litt lengre seilas, til Barbuda som ligger ca 25 Nm nord for Antigua. Det er flat sandøy som bare er 15 meter over havet. Vi ankom Spannish Point på ettermiddagen og med sola i ryggen, manøvrerte oss trygt inn blant koralene, og ankret i 3 meters krystalklart vann. Fantastisk fargespill mellom turkis sandbunn og grunne koralområder i nesten brunt. Det blåste en frisk bris hele tiden mens vi var der. Og det var hele tiden et bulder fra atlanterhavs dønningene som slo inn over revet. Det medførte også en konstant strøm forbi båten, som gjorde det litt vanskelig å svømme rundt båten.

Barbuda er et helt særegent fenomen i Caribien. Inbyggerne der vil ikke ha øya utbygd med hoteller og resorter. Så strendene er for det meste helt uberørte. En meget fredlig plett. Og det var på det meste 5 båter ankret der.

Vel tilbake i English Harbour den 28. januar får vi høre at en Australsk seiler var blitt skutt og drept like utenfor marinaområdet den 22. januar. Se historien.

4. februar var tiden for Benedictes visitt slutt, så nå starter de lange seilasene, først 1060 Nm til Panama. Jeg regner med å bruke 8-9 dager.

Avreise mot Panama er satt til søndag 8. februar.

Chaguaramas - Antigua

Nå er det bare knappe en uke til Benedicte kommer ombord. Hun kommer den 16. des og blir i 7 uker.
Vi kommer da til å seile småturer her i det norlige Karibien.

Antigua er Karibiens seilsentrum, spessielt for de store båtene.

Jeg ligger for anker i English Harbour på sydsiden av Antigua.

Turen hit gikk ganske kjapt, litt over 2 uker på de 450 Nm fra Chaguaramas i Trinidad.

Jeg kom tilbake til Chaguaramas den 15. sept. etter deilige 3 måneder i Norge. Tiden i Norge ble fin, med mange gjensyn av familie og venner. Og - mitt nye barnebarn, Unni.


Tiden i Chaguaramas gikk med til mekking. Mens Josephine stod på land, ble den slipt ned til bar glassfiber under vannlinja. Den fikk så god tid til å tørke skikkelig, før 5 lag med epoxy og 2 lag epoxy primer ble lagt på. Til slutt 3 lag med bunnstoff. Dette var desidert den største jobben.

I slutten av oktober ble Josefine sjøsatt igjen og jeg kunne sove i båt igjen. Den lange tiden på land var over. Tiden hvor jeg ble spist opp av mygg og hvor temperaturen var så høy at jeg svettet flere liter i døgnet. Dagen svett og natten mygg.
Men nå er den tiden over.


Etter 3 uker ved brygga, satte jeg kursen nordover igjen. Grenada, Union, Tobago Keys, Bequia, Martinique, Dominica, Iles des Saintes, Guadeloupe og så Antigua. Samme ruta som i våres. Så når Benedicte kommer ombord blir det nye øyer å se, Barbuda, St. Martin, Virgins osv

Til dere der hjemme ønsker jeg dere alle en God Jul og et Godt Nytt År.

Josephine har nå Iridium telefon

Dette betyr at jeg kan nås uansett hvor jeg er, - hvis telefonen står på. Men det koster nesten $2 pr minutt. Istedet er sms billig.
Men sms kan ikke sendes fra en mobil telefon, bare som epost.

Nummeret er 00881631573919
sms: send en epost med denne addressen: 881631573919@msg.iridium.com
sms'en kan bare være på maks 120 tegn, og husk å ikke skriv i emne feltet på eposten.

Jeg vil senere lage ny email addresse for lengre meldinger.

Ellers har det vært 3 fine måneder sammen med Benedicte i sommer.

I tillegg har jeg hat besøk av Marit, Lisa og mitt lille barnebarn Unni. De har vært i Norge 5 uker og reiste tilbake til Cape Town sist fredag.

Søndag 14. september reiser jeg tilbake til Josephine på Trinidad. Da skal hun klargjøres for nye eventyr, - Stillehavet neste år?? Vi får se hvor haren hopper. I alle fall blir det jul på Bequia, sammen med 50 talls skandinaviske båter.

Jeg har blitt bestefar!!!

14 mai kl 0500 fødte Marit lille Unni, 3,8 kg og 51 cm lang. Alt står bra til med alle.



Ellers er jeg nå i Grenada og avventer avreise til Chaguaramas i Trinidad igjen. Der skal båten på land for orkansesongen og jeg drar til Norge for 3 måneder.

Mer kommer siden

Bequia, St. Vincent

Hei alle.

Etter snart 4 uker her i Caribien, er Benedicte og jeg kommet til Bequia. Det er påske og de aller fleste leiebåter er utleid til europeere. Så nå er det trangt i de fine stedene. Spessielt her i Grenadinene.

Den 1. mars ankom Benedicte til Trinidad og båten, noe forsinket og veldig trøtt etter reisen, som tok over 30 timer på grunn av forsinkelser og ombookinger. Det ble en varm overgang for Benedicte, 30° om dagen og ikke lavere enn 25° på natten, men heldigvis en liten svalende vind.

Chaguaramas er ikke et sted å være hvis man ikke har mye å gjøre med båten. Dette er en havn får store båter og skipsverft, i tillegg til supplybåter til oljebransjen her. Trinidad har store oljeforekomster og økonomien er like avhengig av dette som Norge. Så seilbåtene blir bare en del av dette miljøet. Vannet i havnebassenget er nok rent i og for seg, men veldig ofte ligger det en liten oljefilm på vannet, så bading blir det lite av. Jeg måtte allikevel en tur i vannet for å rense propellen for groe.


Siden Tobago ligger østnordøst for Trinidad, blr seiltur ditt en kamp mot vind, strøm og stampesjø, valgte vi å ta en tur dit, sammen med svenske Ylva og Jonas med en katamaran ferge. Den tok behagelige 2,5 timer dit, og rimelig også, 45 kr. hver vei. På Tobago bodde vi på et enkelt gjestehus i turistområdet. Dessuten leide vi en bil o dro helse øya rundt i løpet av en dag. Litt vanskelig til å begynne med å venne seg til venstrekjøring og i tillegg smale svingete veier. Men det gikk bra uten en skramme på hverken bil eller passasjerer.
Tobago har mange fine strender, så Benedicte og jeg tok morgenbad mellom kl 7 og 8 de to dagene vi bodde der.


På ettermiddagen den 10. mars dro vi fra Trinidad mot Grenada. Vi bergnet maks 20 timer på de 75 Nm dit. Til å begynne med holdt vi fin bidvind kurs mot målet, men etterhvert som vi kom på dypere vann fikk havstrømmen mot vest mer og mer tak i oss. Snart hadde vi 30° kursendring mot vest og det gikk ganske tregt. For å få litt større fart begynte vi å motorseile. Allikevel ble ikke farten større enn litt over 4 knob.

Etter 24 timer kunne vi slippe ankeret i en liten lagune av en havn i St. Georges Town på Grenada. Øya kalles Krydderøya fordi den er ganske fruktbar og det dyrkes både krydder og urter. På grunn av høyden på øya, er det en del regn der, spessielt mellom juni og september. I Caribien er som oftest de høye øyene grønne, mens de lave er brune og tørre. Allikevel er det en del skog som overlever med lite regn. Mange av de større øyene har også en form for regngskog oppe i høyden.

Neste øy, bare 20 Nm unna, heter Carriacou. Mot vest ligger en fin dyp bukt kalt Tyrrel Bay. Der kunne vi ankre på 4 meters dyp på lys sandbunn. Det første man gjør er å hoppe i vannet og sjekke at ankeret sitter dypt og godt i sandet. Ikke noe problem å se i så klart vann.
Grenadinene har en lang tradisjon med båtbygging i tre. Seilbåtene blir bygget rett på stranden, uten tegninger, bare etter erfarent øyemål. Disse båtene er meget gode seilere.
Avstandene mellom gode ankringsplasser er meget korte i dette område. Ny fin bukt med 5-10 Nm fra hverandre.

Tobago Cays
Dette er definert som nasjonalpark og er et område med koralrev og små øyer innenfor. Dette er et av de fineste snorklings området i Caribien. Mot en liten strand snorklet vi over fargerik fisk og havskillpadder. Disse var så vant til mennesker at de uberørt gjorde sitt, mens vi svømte over og iaktok dem.

Grenadinene har 'boatboys'. Der alt fra hyggelige handelsmenn til innpåslitne 'tiggere' (har lite av interesse å selge og gir seg ikke). De vi møtte her var av den hyggelige typen. En av dem, Mr. Fabulous, tilbød oss en barbecue på stranden, hummer.
Siden det var Benedictes og min årsdag for å treffes, valgte vi å takke ja til tilbudet. Og hvilket måltid. Vi fikk en halv grillet hummer hver, med diverse grønnsaker og poteter til. Og hummeren var noe av det største jeg har sett. Og det smakte fortreffelig.

Men det er alltid en slange i paradis. Her, nordlig dønning på grunn av en storm mye lenger nord i Atlanterhavet. Disse dønningene har en lei tendens til å krype inn i ellers rolige bukter. Så vi valgte å gå til Bequia. Vi ankret utenfor den lille byen Port Elizabeth. Men dønningen krøp også inn her, men vi fikk ankret slik at vi fikk den for det meste bak fra og da ligger Josephine ganske fint i ro.
Dette er en av de mere populære ankringshavnene her og var dermed fullpakket av båter. Men det er alltid mulig å finne et punkt hvor ankeret kan slippes uten at en blir for nærgående til andre.

Josephine har fått nytt telefon nummer

+44 7872 221709

Det koster ca $0,90 å ringe hit.