5. Reisebrev - Nazare

Nazaré, Portugal 39.35N 09.04 W, 1523 Nm fra Skarpsno Bøyehavn

Hei alle sammen.

Her er en liten hilsen fra Solrike og varme Portugal. Vi er nå i Nazaré, en liten fiskerby (under utvikling til et feriested) ca 100 km nord for Lisboa. Deilig blå himmel og en svak nordvestlig bris gjør livet behagelig. Men det er et skjær i horisonten. Motoren (VP MD 17C) som i følge en motorkyndig nordmann går på overtid, har begynt å lage lit ulyd når propellen går rundt. Sannsynligvis reduksjonsgearet. Så det blir nå å se oss etter en overvintringshavn med muligheter for å bytte motor. (Hvis noen har et godt tips om sted, tar jeg gjerne imot det)

Det er nå snart 4 uker siden vi krysset Biskayabukte. Vi ankom Spania i en liten fiskerhavn som heter Cedeira. Kun ankring godt beskyttet bak en stor molo. Det var et deilig sted og bare hyggelige mennesker. Vi ble der i 4 dager før vi dro videre til La Coruna, som er det stedet de aller fleste seilerne fra Nord-Europa kommer innom. Vi ble den 6. norske båten i havna i tillegg til 2 svenske, 1 danske og 1 finne, - og noen engelske, franske oh hollandske. Så det var et fint internasjonalt seilermiljø der. Hyggelige folk i marinaen og rimelig mat i restauranten i toppetasjen.
Vi lå i den første havnen i Corona, med advarsel i Reeds almanakk om at den var nedslitt, men det var ikke tilfelle, dessuten var den mye billigere og roligere enn marinaen midt i byen.

La Corona er en fin by, både et stort senter for Galicien og en provinsby. Den gamle bydelen med sine trange gater var fulle av liv om kvelden.

Fra La Coruna besøkte vi også Santiago de Compostella. Det er en gammel by litt opp i fjellene, med enstor katedral som besøkes av pilgrimer (de vanderer langs spesielle stier helt fra Frankrike) hver dag hele året.

Vi ble i La Corona 9 dager, de siste 3 ufrivillig. Da vi skulle dra videre var det tomt for diesel i havna og da den ankom ble det for sent å dra videre den dagen og i de neste blåste det en sterk kuling utenfor.

Etter kulingen dro vi videre til Camarinas og ankret opp i havnen for så å dra videre til Muros. Nok et sted for anker. Begge steder små hyggelige fiskerbyer.


Neste ankringsplass ble Islas Cies 8 Nm nord for Bayona.
Det var et fint sted å ankre. Relativt godt beskyttet mot vest og nord. Hele øya er naturreservat. Nydelig sandstrender (både Benedicte og jeg badet for føste gang på turen) men bare 17°C i vannet. Men solskinn og varme var det nok av. Vi gikk også opp en vei til et fyr på det høyeste punktet på øya (500m?). Veien gikk i sikksakk opp langs fjellsiden det siste stykket.

Byona ble neste stopp, og siste i Spania foreløpig. Nok en fin spansk by med karakter. Og møte mellom seilere fra det meste av Europa. Særlig skandinavene på vei mot Karibien og oss andre som "bare" skal til Middelhavet.

Møte med Porugal ble en meget postiv opplevelse i Viana do Castelo. Inn i en marina i sentrum av byen. Hyggelig motakelse i havnen, allt pairarbeid på ett sted og prisen pr. natt - €8.34. Det absolutt billigste på hele turen. (Lavsesong etter 16. september).
Her traff vi Sonja og Øystein på Apricus. Øystein Fotland deltok på det samme SSB kurset som jeg. De er på vei til Karibien og kanskje videre rundt.

Torsdag dro vi fra Viana i tykk tåke. Vi ble anbefalt å gå 15 Nm ut i havet for komme fri av tåka, og det stemte. Vi dreide syd og gikk de neste 20 timene mot Nazaré hvor vi ankom i går morges.

Her var vi tilbake til hverdagen og de dyre havnene (€20 pr. natt). Og dyrere blir de nokk etterhvert som vi kommer sydover. Så det blir viktig å finne de rimlige alternativene for overvintring i havn.

Ellers har vi det fint og nyter varmen, deilig mat, billig frisk frukt og grønnsaker og ikke å glemme de portugisiske vinene.

4. Reisebrev - Biskaia

Denne gang skrevet av Benedicte

Hva gjør jeg når jeg endelig har funnet den perfekte ankerplass og Bjørn vil dra dagen etter fordi det hadde passet så bra med vinden?
Jeg protesterer og sier at nå er det min tur til å bestemme. At nå har vi hengt i et slips i uker. At endelig er vi jo ferdig med de Frisiske øyer med sine sandbanker, med kanalene i Nederland som ble kjedelige i lengden, med å passere grunnene utenfor Belgia, med tidevannet i den Engelske Kanal, med Chenal de Four og Raz de Sein med sine lumske sjøer. Du beroliget meg med at bare vi kom rundt Frankrikes nordvestre hjørne, så skulle vi ta det med ro, for der var det så mange fine ankringsplasser.
Nå hadde vi jo funnet en slik havn. Idyllisk og så fredelig og mennesketomt som bare en nordmann kan ønske. Her kunne vi vel være en uke i det minste?
Første dagen gikk det bra. Bjørn dro med jolla og nyinnkjøpt 2,5 hesters motor til Quimper . 50 min brukte han hver vei. Han kom tilbake med mat for mange dager og jeg var fornøyd.
Utpå ettermiddagen kom Bauke og Ronne. Et koselig nederlandsk par vi traff i Camaret . De er på vei til Portugal i sin båt ”Vaan”. Tidspress og beroligende værmelding, fikk dem til å velge å dra over Biskaya før det dårlige været helt hadde lagt seg. De vinket farvel til oss dagen før vi dro fra Camaret, men hvem andre lå i lystbåthavnen ved ved innløpet til Benodet, den elven vi skulle opp. Dønningene der ute hadde vært slitsomme og så ubehagelige for Bauke at de bestemte seg for gå tilbake til Frankrike.
Så kom de altså på Bjørns anbefaling og fant seg en ankringsidyll de også. Om kvelden var vi invitert til deres båt. Ronne og Bjørn lastet ned værkart og diskuterte værmelding. Ronne og Bauke bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på Biskaya dagen etter. Og hva gjør dere? Nei vi, svarte jeg, vi blir her i noen dager og tusler videre nedover den franske kysten. Bjørn så litt usikker ut. Men det var jo det vi var enige om?
Søndag formiddag sa vi farvel og på gjensyn til Vaan, vi spiste en hyggelig lunsj, jeg vasket opp, men uroen til Bjørn var desidert kommet ombord igjen. Så fikk han en sms fra venner som hadde ventet lenge på bedre vær i Falmouth for å komme seg over til La Coruna. Gunstig vær, lite vind, kanskje motor en hel del, men i hvertfall ingen kulinger de nærmeste 36 timer, og prognosene ser bra ut, lavtrykkene langt nord, ingen store fronter på gang osv osv. Om vi tusler avgårde langs kysten vil vi bruke minst så og så lang tid og enda er det kaldt i været og kanskje kommer vi ikke til sommeren i år og ........
Ok! Mat hadde vi. Diesel hadde vi. Noen ekstra kroker til fortøyning av løsøre som hadde det med brått å flytte på seg under overfarter, ble fikset. Vi dro opp ankeret, fylte vann i Benodet og satte til havs.
Været var fint, Bjørn var fornøyd, dønningene var der, men ikke så store.
Snart var Frankrike borte og vi helt alene. Ikke akkurat allfarvei.
Jeg får en kremvakt så Bjørn kan stå meste parten av natten. Jeg får med meg en praktfull solnedgang og ser stjernene tennes. Først de jeg kjenner og så myriader jeg aldri ellers ser. Melkeveien speiler seg svakt grått i det svarte havet forut til babord. Kursen er grei, syd-sydvest. Autopilot og motor. Jeg tåler motorduren nå. Bedre med for lite vind enn for mye. Det er blitt helt mørk og jeg må jobbe litt med tankene mine. Er dette ok? Er det ikke litt absurd å være mitt ut i dette digre vannet når en kan holde seg trygt hjemme? Tenk om noe går galt? Æsj, tenk på noe annet! Er ikke de dønningene som kommer inn fra vest litt digre? Nei her er ingen bølger som bryter og alt er bra.
Seilet er tatt ned og bommen låst fast. Jeg kan stå vakt med en fot på hver side av sittebrønnen og et tak i masten. Fastspent med sele og line står jeg trygt og godt i timer slik. Bena kompenserer for båtens bevegelser og jeg blir ikke trett som når jeg sitter. Slik står jeg og kjenner båten under meg kaste seg i bølgene. Hvert tiende minutt må horisonten saumfares nøye. Av og til må jeg sjekke at vi holder riktig kurs.
Plutselig skjer det noe i sjøen rundt meg. En liten bølge skyter fremover i stor fart. Jeg skvetter til. Hva skjer? Jeg begynner å innbilde meg ting. Sjøen er svart og se ned i. Jeg ser opp på stjernene og er glad det ikke er overskyet. Men igjen må jeg se ned i det svarte vannet og jeg ser en glinsende mørk rygg som skyter forbi meg og dukker. Så to til. Vi er omringet av delfiner. Lekne og usannsynlig raske og smidige følger de oss i timer. Alle dystre tanker er vekk. Bjørn overtar vaktholdet og jeg kan gå til sengs i forpiggen. Jeg oppdager fort at jeg kan høre delfinenes sang og merkelige snatring gjennom skroget og jeg lurer ikke lenger på om det var smart å bli med på dette.
Bjørn er snill og lar meg våkne av meg selv. Dermed får jeg soloppgangen også. Jeg oppdager at vi har fått en passasjer. En liten due sitter foran i baugen og Bjørn forteller at den kom om natten og satte seg på bommen. Da den oppdaget Bjørn, fløy den noen runder rundt båten og satte seg så helt forut.
Jeg bestemte den straks for meg selv til et tegn. Men ettersom den ikke fløy sin vei, så ble den et levende vesen og kunne ikke lenger brukes som et tegn. Jeg fikk ansvar for den stakkars fuglen som var kommet så altfor langt hjemmefra. Vi forsøkte å mate den med brødbiter dyppet i vann. Men den var meget privat og fløy noen redde runder hver gang vi beveget oss på fordekket. For å spare den for dyrebare krefter, fikk Bjørn forbud mot å heise seil. Vinden var allikevel stort sett for svak og kom fra feil hold. Så holdt vi oss på høflig avstand og håpet at den ville bære over med oss lenge nok til at den ville nå Spanias kyst, for der å kunne treffe en liten dueseniorita å dele livet med.
Etter 20 timer var vi over den terskelen som kan gjøre Biskaya til et utrivelig sted for sjøfolk. Fra et par hundre meters dyp, hadde vi nå nesten fem tusen meter koboltblått havvann under oss.
Nå var det også sparsomt med fugl. Måkene var forlengst borte. De var forsvunnet sammen med kysten i disen bak oss. Men noen flotte lirer på stive vinger som sveipet havet og så vidt berørte bølgene med vingespissene som for å forsikre seg om at de var så nær vannet som mulig, så ikke ut til å plages av å være langt hjemmefra. Dessuten så vi små flokker av stormsvaler som boltret seg i bølgedalene.
Delfinene som jeg speidet etter stadig, så vi ikke mere til.
Men så, da jeg holdt vakt om ettermiddagen dagen etter, så jeg plutselig en liten sky som liksom dalte mot vannflaten. Først trodde jeg det var ute i horisonten og jeg forsto ikke hva det var for et fenomen, men så sto plutselig en søyle av vann opp i været og dalte som en sky da vinden tok tak i den. I neste øyeblikk så jeg et mørkt glatt skjær som skvalpet i vannskorpen 50? 100? m borte. Jeg så den ikke mer og selv om det var et fantastisk øyeblikk, så må jeg innrømme at jeg ikke hadde behov for nærmere kontakt.
Deimot skulle jeg gjerne beholdt den lille gule fuglen som forblåst og sliten så vidt klarte og hive seg gjennom vinden fra båten og ned i sittebrønnen vår. Hva gjorde den her? Mange sjømil fra land? Den var så forvirret at den satte seg på Bjørns skulder for å finn le under sprayhooden hvor han satt. Så satte den seg på skoen hans. Den forsøket litt forskjellige steder, men fant seg visst ikke helt til rette. Tok en meget risikabel sving ut på havet igjen, for bare med nød og neppe å tvinge seg tilbake gjennom turbulensene rundt båten. Igjen forsøkte den å finne et brukbart sted, men ved neste flytur ut, forsvant den bokstavelig talt som en fjær i vinden.
Duen var forsvunnet i løpet av andre natten på havet. Vi håpet den hadde klart seg. Brevduer kan fly ganske langt, sa Bjørn. Og så slo vi oss til ro med det.
I går kveld ved ti tiden sto jeg opp av dynene for å være med på innseilingen til Cedeira. Vi burde ha sett land for lengst, men det var disig. Solen var gått ned for en time siden og ikke så mye som et seil eller en fiskebåt var å se. Innimellom var sjøen rotete og det var vanskelig å bevege seg under dekk.
Vi så fyrene før vi så landmassene som etter hvert avtegnet seg svakt svarte i det mørke grå. Vanskelig å bedømme avstander. En underlig duft kom med vinden fra land. Krydret og søt. Var det nåleskog? Lyng? Det luktet ganske sikkert Spania. Båten husker opp og ned, veltet seg hit og dit i bølgene. Bjørn går opp mot vinden og tar ned storseilet.
Så fortsetter vi inn i mørket. En bøye blinker. Bjørn konferer med kartet. Et innseilingsfyr der! Snart er vi inn i smult vann. At han klarer! I mørket midt på natten med vind og bølger og ukjent kyst! Kvart over tolv lar vi ankeret gå i Cedeiro.
Viva Españia

3. Reisebrev - Camaret i Bretagne

48°16,76 N 4°35,78 W

Hei alle sammen.

Vi ligger i Camaret, helt vest på Bretagne. Vi kom hit idag via et vanskelig område som heter Chenal de Four. Denne seilleden på 12 Nm er kjent for sin strømsjø. Heldigvis for oss var det liten vind og vi hadde timet det slik at også strømmen var liten. Så det ble en behagelig opplevelse.

Fra Boulogne sur Mer dro vi direkte til St. Peter Port på Guernsey. (30 timer underveis, flatt hav og motor det meste av tiden) Den føste natten prøvde vi å ligge for anker like utenfor havnen, men en liten dønning og vindstille på natten, gjorde det nesten umulig å ligge i køya. Båten la seg på tvers av dønningen og rullet fra side til side. Så morgenen etter dro vi i havn og fortøyde til flyte brygger utenfor marinaen. Det er flytebrygger utn forbindelse med land slik at vi måtte bruke jolla.

St. Peter Port er en by preget av turisme og kapital- og skatteflyktninger. Alt er relativt dyrt der. Men vakkert.

Neste havn ble Treguier. Der ankret vi opp i en stille elv rett syd for byen.

Benedikte skriver:
Bretagne, Ankerplass i en elv. Å så vakkert! 30 m fra en fjellvegg. Granitt? med gul lav, mose, lubne trekdroner som lener seg ned over vannet. En ku rauter i det fjerne. Et vakkert gammelt stenhus mellomstore stammer. En sti snor seg opp mellomknausene. En trost med fransk aksent varsler. Stillhet. Hundeglam langt bortefra. Deilig å slippe bort fra rikmannsguersey. Det risler en bekk rundt båten. Utgående tidevann. / m vann skal ut på 6 timer. 1 m har det sunket mens vi har spist middag. Sitter ute og hører fisken sprette. 11 timer underveis. Skal bli godt å sove. En ugle tuter. Ankerlykt må opp. Mørket siger på.

Her kunne vi ha blitt liggende i mange dager, men Bjørn ville videre. Til en ny ankerplass? Men desverre den stemte ikke med beskrivelsen i Reeds Almanac. Der det skulle være en ankerplass var det tett i tett med bøyer. Så ankring var umulig. Dessuten var det så grunt at vi var usikre på om vi hadde vann under kjølen ved springlavvann. Vi endte opp i Trebeurden. Flott havn, men bar preg av manglende konkuranse i sitt område. (eneste havn) Så prisen for natten for oss var €27. Det er det dyreste vi har opplev til nå. I tillegg måtte vi betale €2 for 5 minutters dusj. Det var godt å komme derfra.

Siste natt lå vi til en bøye i en liten elv til et sted som het L'Abre Benoit. Stille og fredlig, men umulig å ankre (Bøyer overalt) Men en hyggelig fisker pekte på en ledig bøye. Og den la vi oss til.

Det er ganske spennede med tidevannet. Det har sine fordeler, men også sine ulemper. Når vi går fra hav til havn, går vi alltid på høyvann og blir med strømmen slik at vi i gjennosnitt gjør 7 knob over 6 timer. Vi har tilbakelagt opp til 50 Nm på den tiden. Men 3 knobs medstrøm og møtende dønning på grunnere vann er meget ubehagelig. Sjøen reiser seg og bryter foruroligende. Men heldig vis har disse partiene vært meget korte.

Chenal de Four. Dette er et meget vanskelig område helt vest på Bretagne innenfor Ile d'Ouessant. Her går strømmen opp til 5,2 knob på det meste. Derfor er det viktig å passere dette området mens strømmen er på det lavest. Det times på kvarteret når det passeres. Fra nord startes passasjen 4 timer og 45 minnutter ett HW Brest. Dette må slåes opp slik at starten på Chenal de Four ble påbegynt nøyaktig 1225, og var ferdig 1345. Og alt stemte — fin medstrøm uten at det ble noen strømsjø.

Camaret er en liten fiskerlandsby, med tilbud til turistene på strandpromenaden, og ellers trange gater og små hus bakenfor.

Det er meldt kraftig vind noen dager. Vi regner med å bli her å gå turer inn over land.

2. Reisebrev Boulogne sur Mer

Vi ligger nå å nyter søndagsfreden i Boulogne sur Mér, etter en deilig frokost med ekte franske croissanter.

Forrige reisebrev ble avsluttet i Willemstad i Nederland. Der ble vi liggende i 3 dager mens kulingen pep i riggen. I følge hollendere har dette vært en av de dårligste sommerne folk kan huske. Dag ut og dag inn med maxtemperatur under 20 grader. Mange seilte hjem før ferien var over. Men for oss var ikke det noe alternativ, uten å ta været som det kommer og slappe av når vi ikke kommer videre.

Fra Willemstad gikk turen videre gjemmom Zeeland (den sydligste delen av Nederland). Like etter Willemstad sluset vi inn i tidevann og saltvann for 1. gang på 10 dager. Nå var det strømmer å ta hensyn til igjen. Vi hadde ganske fint vær, men vinden fra sydvest og trangt og grunt farvann, så motoren blr brukt for det meste. I Veerse mer la vi til en flytebrygge godt ut fra land og lå der natten over – gratis.

Det er få gratis liggeplasser og ankringsmuligheter på denne delen av turen, så gratis liggeplasser er kjærkomment. Å ligge i havn koster for oss med 9,5 meters båt, fra 9-20 € pr. natt.

Siste stopp i Nederland ble Vliessingen, hvor vi sluset ut kl. 8 om morgenen og seilte i grått vær ut med en god medstrøm hele veien til Nieuwpoort i Belgia. Gjennomsnittsfart på over 7 knob. Da er strømmen deilig å ha.

I Nieuwpoort hilste vi på en venn fra Langturslista (Hamilton Tonet på internett), Christian, Bea og Bengt-Ole (Christians sønn). Christian kjøpte en 51' Benetau i 1999 og satte den på land, rev ut all innredning og bygger nytt. Innredet som et hjem for to. Masse volum og allt av tekniske hjelpemidler. Og selvsagt et lite badekar. De håper på sjøsetting om en måned og skal da segle den direkte til Malta hvor båten er registrert og skal besiktiges for verdifastsettelse for momsen.


I går dro vi videre kl halv 7 for å passere området mellom Nieuwpoort og Dunkerque på høyvann. Det er et meget vanskelig og langgrunt område med mye grunner på mindre enn 1 meter. Da er det godt å ha 4-5 meter ekstra å gå på. Etterhvert kom også strømmen med oss og vi sked behaglig i 7 knob igjen. Ved Calais begynnte det å friskne til fra sydvest. Vi vurderte å gå inn til Calais, men det er en 5 Nm omvei. (På grunn av grunnene) Boulogne sur Mér virket på det tidspunktet mer attraktivt. Bare 17 Nm, med medstrøm ett par tre timer. Hvor feil kan en ikke ta. Etter 5 timer klarte vi å unnslippe en meget rotete, grov og krapp sjø. De siste 3 timene stampet vi mot en styrke 6 med 7 i kastene. Motor og revet genoa.

Men nå er alt glemt. Sola skinner og været skal bedres betraktelig de nærmeste dagene ifølge Meteo France.

Vi har det bra både Benedicte og jeg. Rutinene begynner å falle på plass.

1. reisebrev - Willemstad

Hei alle venner. Her er 1. reisebrev fra SY Josephine skrevet i Willemstad i Holland, hvor vi ligger og hører på kulingen i mastene.
Nok en kuling etter mange denne sommeren.

Men først fra starten. Etter års drømmer er vi endelig kommet avsted. 2. juli kl. 06 om morgene kastet Bjørn loss fra Skarpsno Bøyehavn i Frognerkilen mens Benedicte fortsatt var hjemme for å løsrive seg fra hjemmet sitt.
Turen gikk først til Fredrikstad hvor Benedicte skulle komme ombord, men natt til lørdag ble kjøkkenvinduet knust av en stein. Glassmesterhjelp og nytt glass først på fredag.
I mellomtiden seilt jeg videre til Tore og Evelyn på Hvaler og Benedicte var ombord et par dager. Etter et kjempehyggelig besøk seilte Bjørn alene ned svenskekysten i nydelig varmt vær, via et par andre venner, Britt og Arthur, som lå der i Musöhalten i båt.
Først på mandag kom Benedicte ombord i Gøteborg. Neste dag gikk ferden til Samsø. Vi startet i 11 tiden og gikk for motor til 2200 på flatt hav. Endelig fikk vi en gunstig bris og seilene for opp. 2 timer senere to rev på storseilet og ett rev på genoaen. Kuling fra vest, men kursen var fin og seilasen med så pass lite seil ble behagelig. 1530 onsdag var vi fortøyd til en bøye i Stavns fjord på Samsø. Endelig føltes det å være igang på turen.
Stavns fjord på samsø er en liten naturperle. Det meste er naturreservat og våtområde. Og det er ett av de få trygge ankringsområdene i Kattegatområdet av Danmark.

Neste uke tilbrakte vi på Fyn. Først 3 dager i Bogense. Her ble vi hentet til et som vanlig meget hyggelig overnattingsbesøk hos Bjørns slekninger, Bjørg og Henning, i Odense. Resten av uken ble tilbrakt i Faaborg. Her løp vi løpst i en av Danmarks beste båtbutikker. I tillegg hadde vi problemer med vindroret etter at alle plastlagrene var byttet i våres. Det gikk for tregt rundt. Et maskinverksted, Argos AS, 300 m fra havna ble kontaktet og to timer senere var roret tilbake på plass, nå helt perfekt. Hvilken service!!

22. juli gikk ferden videre til Holtenau i Kiel fjord, hvor Nord- Ostseekanal starter. Vi ble sluset inn i kanalen kl 0830, betalte våre €12 og gikk for motor i grått bygevær og hadde en 3 timers pause i Rendsburg. Siden det var lørdag var det viktig å få proviantert litt brød og ferskmat til et par middager. Etter nok noen timer for motor overnattet vi ved en sluse i starten på Gislau-kanalen.


Neste dag ble en finere dag med mer sol etter hvert. I Brunsbüttel var været så bra at vi på sparket bestemte oss for å gå rett til slusen. I ventingen på sluseåpning kommer 2 andre norske båter, Noravind (www.noravind.com) og CoCoNut (tidligere Hermine II som seilte samtidig med Cara III over atlanteren i fjor). Vi ble liggende i Cuxhafen samtidig i 3 dager før været ble gunstig for videre seilas mot Nederland og de Frisiske øyer.
Cuxhafen ligger ytters i Elben og strøm og vindforhold er ofte meget vanskelige, men marinaen der er relativt lett å komme inn i og meget romslig og manøvrere i for vår tunge langkjølte båt. Den gamle bydelen er fin og pittoresk, med høye diker rundt.
Også her ble det en hyggelig aften på CoCoNut sammen med famiiene Hem (Noravind) og Åsdam (CoCoNut).

Onsdag morgen kl 0730 (27. juli) gikk vi ut i medstrømmen ned Elben. Vi hadde medstrøm nesten i 5 timer. Det er deilig å se gps'en vise mellom 7 og 8 knop i flere timer. Vinden var fra nordvest men for svak til å hindre seilene fra å slå, slik at det ble motor til kl.2300. Først da hadde vi vind som klarte å fulle seilene. Men 3 timer senere var det slutt og på nytt motor. Bjørn tørnet inn i 05 tida og Benedicte overtok vakta. Vi gikk en rute som lå på 15 meters dybden, det vil si halvveis mellom østgående trafikksone og grunnene langs de frisiske øyene. Med IAS kunne jeg se alle de store skipene som passerte utenfor oss. I 07 tida ble Bjørn purret. TÅKE!!!! En av de invisteringene som Bjørn var mest usikker på ble bevist meget verdifull, RADAR. Med den kunne andre båter sees (også de uten AIS) i tillegg til merkebøyer. Det var meget betryggende å vite hvor bøyene var da vi vendte innover mellom Terschelling og Vlieland. Innseilingen til de små havnene er trange og strømmen var sterk i tilleg til den tykke tåken, så vi bestemte oss for å dra inn til fastlandet og Harlingen. Vi ble sluset inn i den innerste havna og var meget heldig og fant en ledig pontongplass. Havna er en tidevannshavn (1,5 - 2 m) så det å ligge langsides til kaiveggen, betyr å slakke og stramme førtøyningene ganske ofte.
Den indre havna i Harlingen har store likhetspunkter med Nyhavn i København, omkranset som den er av vakre hus, butikker og restauranter. I tilleg typisk Hollandsk.

Etter 3 dager begynte Bjørn å rykke i fortøyningene. Han ville videre til IJsselmeer og enda videre. Så på formiddagen gikk vi ut i det vi trodde var en frisk bris. I det vi går ut av moloene i Harlingen Bjørn feil ved en bøye og bump vi treffer bunn. Vi er på grunn, men heldivis er sjøen så pass grov at vi mellom bølgen kan styre ut av grunna. Ingen skade skjedd. Leirbunn og solid båt er ingen fare. (Godt det ikke var en Bavaria).
Men det var ingen frisk bris, men en stiv kuling. Vi seilte med halvt utrullet forseil med vinden fra siden syd til innseilingen til slusen for IJsselmer. Vi fikk fortøyd med hjelp av immigrasjonspersonene i kystvaktbåten og fikk endelig innklarert i Nederland.
Slusingen gikk greitt og ut i IJsselmmer. Ufyselig sjø og stiv kuling. Dette hadde vi ikke lyst på så vi gikk inn i IJsselmmer og inn i ly av slusene. Der kastet vi anker i 2,5 m vann og slapp ut 20 m kjetting. Og vi lå trygt til neste morgen og lettere vær.

Turen over IJsselmeer tok 4 timer. I Enkhuizen kastet vi anker igjen, - i havna. Fint å ligge på svai og bruke jolla til havn i tillegg til vår nyinnkjøpte brukte Mercury 2,5 hp jollemotor. Vindfløyen til vindroret røyk i en sveis (materialtretthet?) i kulingen og ble nydelig forsterket og sveiset her.


Turen videre gikk på de indre kanalene fra Amsterdam til litt syd for Gouda, og videre til Willemstad i går. Disse kanalene kan gås med masten oppe. Alle broer blir åpnet. En del av kanalene vi gikk går gjennom mange fine idyller.

Til nå har været vært meget variert, for å si det mildt, men vi håper nå på en bedring.

Vi har det fint her i båten og nyter varmeapparatet om kvelden. (Alt for kaldt til å være august)