Hva gjør jeg når jeg endelig har funnet den perfekte ankerplass og Bjørn vil dra dagen etter fordi det hadde passet så bra med vinden?Jeg protesterer og sier at nå er det min tur til å bestemme. At nå har vi hengt i et slips i uker. At endelig er vi jo ferdig med de Frisiske øyer med sine sandbanker, med kanalene i Nederland som ble kjedelige i lengden, med å passere grunnene utenfor Belgia, med tidevannet i den Engelske Kanal, med Chenal de Four og Raz de Sein med sine lumske sjøer. Du beroliget meg med at bare vi kom rundt Frankrikes nordvestre hjørne, så skulle vi ta det med ro, for der var det så mange fine ankringsplasser.
Nå hadde vi jo funnet en slik havn. Idyllisk og så fredelig og mennesketomt som bare en nordmann kan ønske. Her kunne vi vel være en uke i det minste?
Første dagen gikk det bra. Bjørn dro med jolla og nyinnkjøpt 2,5 hesters motor til Quimper . 50 min brukte han hver vei. Han kom tilbake med mat for mange dager og jeg var fornøyd.
Utpå ettermiddagen kom Bauke og Ronne. Et koselig nederlandsk par vi traff i Camaret . De er på vei til Portugal i sin båt ”Vaan”. Tidspress og beroligende værmelding, fikk dem til å velge å dra over Biskaya før det dårlige været helt hadde lagt seg. De vinket farvel til oss dagen før vi dro fra Camaret, men hvem andre lå i lystbåthavnen ved ved innløpet til Benodet, den elven vi skulle opp. Dønningene der ute hadde vært slitsomme og så ubehagelige for Bauke at de bestemte seg for gå tilbake til Frankrike.Så kom de altså på Bjørns anbefaling og fant seg en ankringsidyll de også. Om kvelden var vi invitert til deres båt. Ronne og Bjørn lastet ned værkart og diskuterte værmelding. Ronne og Bauke bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på Biskaya dagen etter. Og hva gjør dere? Nei vi, svarte jeg, vi blir her i noen dager og tusler videre nedover den franske kysten. Bjørn så litt usikker ut. Men det var jo det vi var enige om?
Søndag formiddag sa vi farvel og på gjensyn til Vaan, vi spiste en hyggelig lunsj, jeg vasket opp, men uroen til Bjørn var desidert kommet ombord igjen. Så fikk han en sms fra venner som hadde ventet lenge på bedre vær i Falmouth for å komme seg over til La Coruna. Gunstig vær, lite vind, kanskje motor en hel del, men i hvertfall ingen kulinger de nærmeste 36 timer, og prognosene ser bra ut, lavtrykkene langt nord, ingen store fronter på gang osv osv. Om vi tusler avgårde langs kysten vil vi bruke minst så og så lang tid og enda er det kaldt i været og kanskje kommer vi ikke til sommeren i år og ........
Ok! Mat hadde vi. Diesel hadde vi. Noen ekstra kroker til fortøyning av løsøre som hadde det med brått å flytte på seg under overfarter, ble fikset. Vi dro opp ankeret, fylte vann i Benodet og satte til havs.
Været var fint, Bjørn var fornøyd, dønningene var der, men ikke så store.
Snart var Frankrike borte og vi helt alene. Ikke akkurat allfarvei.
Jeg får en kremvakt så Bjørn kan stå meste parten av natten. Jeg får med meg en praktfull solnedgang og ser stjernene tennes. Først de jeg kjenner og så myriader jeg aldri ellers ser. Melkeveien speiler seg svakt grått i det svarte havet forut til babord. Kursen er grei, syd-sydvest. Autopilot og motor. Jeg tåler motorduren nå. Bedre med for lite vind enn for mye. Det er blitt helt mørk og jeg må jobbe litt med tankene mine. Er dette ok? Er det ikke litt absurd å være mitt ut i dette digre vannet når en kan holde seg trygt hjemme? Tenk om noe går galt? Æsj, tenk på noe annet! Er ikke de dønningene som kommer inn fra vest litt digre? Nei her er ingen bølger som bryter og alt er bra.
Seilet er tatt ned og bommen låst fast. Jeg kan stå vakt med en fot på hver side av sittebrønnen og et tak i masten. Fastspent med sele og line står jeg trygt og godt i timer slik. Bena kompenserer for båtens bevegelser og jeg blir ikke trett som når jeg sitter. Slik står jeg og kjenner båten under meg kaste seg i bølgene. Hvert tiende minutt må horisonten saumfares nøye. Av og til må jeg sjekke at vi holder riktig kurs.
Plutselig skjer det noe i sjøen rundt meg. En liten bølge skyter fremover i stor fart. Jeg skvetter til. Hva skjer? Jeg begynner å innbilde meg ting. Sjøen er svart og se ned i. Jeg ser opp på stjernene og er glad det ikke er overskyet. Men igjen må jeg se ned i det svarte vannet og jeg ser en glinsende mørk rygg som skyter forbi meg og dukker. Så to til. Vi er omringet av delfiner. Lekne og usannsynlig raske og smidige følger de oss i timer. Alle dystre tanker er vekk. Bjørn overtar vaktholdet og jeg kan gå til sengs i forpiggen. Jeg oppdager fort at jeg kan høre delfinenes sang og merkelige snatring gjennom skroget og jeg lurer ikke lenger på om det var smart å bli med på dette.
Bjørn er snill og lar meg våkne av meg selv. Dermed får jeg soloppgangen også. Jeg oppdager at vi har fått en passasjer. En liten due sitter foran i baugen og Bjørn forteller at den kom om natten og satte seg på bommen. Da den oppdaget Bjørn, fløy den noen runder rundt båten og satte seg så helt forut.
Jeg bestemte den straks for meg selv til et tegn. Men ettersom den ikke fløy sin vei, så ble den et levende vesen og kunne ikke lenger brukes som et tegn. Jeg fikk ansvar for den stakkars fuglen som var kommet så altfor langt hjemmefra. Vi forsøkte å mate den med brødbiter dyppet i vann. Men den var meget privat og fløy noen redde runder hver gang vi beveget oss på fordekket. For å spare den for dyrebare krefter, fikk Bjørn forbud mot å heise seil. Vinden var allikevel stort sett for svak og kom fra feil hold. Så holdt vi oss på høflig avstand og håpet at den ville bære over med oss lenge nok til at den ville nå Spanias kyst, for der å kunne treffe en liten dueseniorita å dele livet med.
Etter 20 timer var vi over den terskelen som kan gjøre Biskaya til et utrivelig sted for sjøfolk. Fra et par hundre meters dyp, hadde vi nå nesten fem tusen meter koboltblått havvann under oss.
Nå var det også sparsomt med fugl. Måkene var forlengst borte. De var forsvunnet sammen med kysten i disen bak oss. Men noen flotte lirer på stive vinger som sveipet havet og så vidt berørte bølgene med vingespissene som for å forsikre seg om at de var så nær vannet som mulig, så ikke ut til å plages av å være langt hjemmefra. Dessuten så vi små flokker av stormsvaler som boltret seg i bølgedalene.
Delfinene som jeg speidet etter stadig, så vi ikke mere til.
Men så, da jeg holdt vakt om ettermiddagen dagen etter, så jeg plutselig en liten sky som liksom dalte mot vannflaten. Først trodde jeg det var ute i horisonten og jeg forsto ikke hva det var for et fenomen, men så sto plutselig en søyle av vann opp i været og dalte som en sky da vinden tok tak i den. I neste øyeblikk så jeg et mørkt glatt skjær som skvalpet i vannskorpen 50? 100? m borte. Jeg så den ikke mer og selv om det var et fantastisk øyeblikk, så må jeg innrømme at jeg ikke hadde behov for nærmere kontakt.
Deimot skulle jeg gjerne beholdt den lille gule fuglen som forblåst og sliten så vidt klarte og hive seg gjennom vinden fra båten og ned i sittebrønnen vår. Hva gjorde den her? Mange sjømil fra land? Den var så forvirret at den satte seg på Bjørns skulder for å finn le under sprayhooden hvor han satt. Så satte den seg på skoen hans. Den forsøket litt forskjellige steder, men fant seg visst ikke helt til rette. Tok en meget risikabel sving ut på havet igjen, for bare med nød og neppe å tvinge seg tilbake gjennom turbulensene rundt båten. Igjen forsøkte den å finne et brukbart sted, men ved neste flytur ut, forsvant den bokstavelig talt som en fjær i vinden.
Duen var forsvunnet i løpet av andre natten på havet. Vi håpet den hadde klart seg. Brevduer kan fly ganske langt, sa Bjørn. Og så slo vi oss til ro med det.
I går kveld ved ti tiden sto jeg opp av dynene for å være med på innseilingen til Cedeira. Vi burde ha sett land for lengst, men det var disig. Solen var gått ned for en time siden og ikke så mye som et seil eller en fiskebåt var å se. Innimellom var sjøen rotete og det var vanskelig å bevege seg under dekk.
Vi så fyrene før vi så landmassene som etter hvert avtegnet seg svakt svarte i det mørke grå. Vanskelig å bedømme avstander. En underlig duft kom med vinden fra land. Krydret og søt. Var det nåleskog? Lyng? Det luktet ganske sikkert Spania. Båten husker opp og ned, veltet seg hit og dit i bølgene. Bjørn går opp mot vinden og tar ned storseilet.
Så fortsetter vi inn i mørket. En bøye blinker. Bjørn konferer med kartet. Et innseilingsfyr der! Snart er vi inn i smult vann. At han klarer! I mørket midt på natten med vind og bølger og ukjent kyst! Kvart over tolv lar vi ankeret gå i Cedeiro.
Viva Españia
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar