Etter 9 og et halvt døgn, kunne jeg tirsdag ankre opp i Colon, Panama. Det ble en relativ rask tur, med mye vind og stor sjø, men Josephine håndterte været helt utmerket. Jeg kunne slappe av og nyte lydbøker. Nettene ble noe lange med søvnperioder på maks 30 minutter, men det er utrolig hvordan søvnbehovet blir dekket allikevel.
Onsdagen gikk medt til en lang rekke kontorer før innsjekkingen var i orden.
Ellers er dette en meget kommersiell havn, hvor lystbåtene nesten er i veien, men jeg regner med transit av Panamakanalen i løpet av en uke.
Mer oppdatering senere
torsdag, februar 19, 2009
lørdag, februar 07, 2009
Antigua rett før avreise mot Panama
Nå er jeg alene igjen etter 7 deilige uker sammen med Benedicte på Antigua. Det ble ikke så mye seiling, men til gjengjeld fikk vi oppleve Antigua og Barbuda i stort monn.
Vi tilbrakte hele desember i English Harbour, hvor vi gikk turer og svømte i 26 graders vann hver dag. I tillegg fikk Benedicte masse tid til å sømfare strendene etter skjell og koraler, hennes store pasjon. Hun hadde med seg mange kilo i bagasjen da hun dro tilbake til Norge.
Benedicte ble også etterhvert mye tryggere i vannet, særlig etter at hun turde å bruke maske og snorkel. Hun (vi) ble meget fasinert av koralene og fiskene som vi tittet på. Vannet var noen ganger så klart at vi kunne ta noen undervannsbilder.
I begynnelsen av januar seilte vi til nabobukta Indian Creek. 2Nm hver vei. Så det var en 'lang' seilas. I Indian Creek hadde vi bare selskap av en båt til. Så det ble 5 dager med avslappende fred, med svømming og turer i land. Men siden vi er omringet av mangrover, var ikke badevannet så klart, men like godt å svømme i.
20. januar dro vi ut på en litt lengre seilas, til Barbuda som ligger ca 25 Nm nord for Antigua. Det er flat sandøy som bare er 15 meter over havet. Vi ankom Spannish Point på ettermiddagen og med sola i ryggen, manøvrerte oss trygt inn blant koralene, og ankret i 3 meters krystalklart vann. Fantastisk fargespill mellom turkis sandbunn og grunne koralområder i nesten brunt. Det blåste en frisk bris hele tiden mens vi var der. Og det var hele tiden et bulder fra atlanterhavs dønningene som slo inn over revet. Det medførte også en konstant strøm forbi båten, som gjorde det litt vanskelig å svømme rundt båten.
Barbuda er et helt særegent fenomen i Caribien. Inbyggerne der vil ikke ha øya utbygd med hoteller og resorter. Så strendene er for det meste helt uberørte. En meget fredlig plett. Og det var på det meste 5 båter ankret der.
Vel tilbake i English Harbour den 28. januar får vi høre at en Australsk seiler var blitt skutt og drept like utenfor marinaområdet den 22. januar. Se historien.
4. februar var tiden for Benedictes visitt slutt, så nå starter de lange seilasene, først 1060 Nm til Panama. Jeg regner med å bruke 8-9 dager.
Avreise mot Panama er satt til søndag 8. februar.
fredag, desember 12, 2008
Chaguaramas - Antigua
Nå er det bare knappe en uke til Benedicte kommer ombord. Hun kommer den 16. des og blir i 7 uker.
Vi kommer da til å seile småturer her i det norlige Karibien.
Antigua er Karibiens seilsentrum, spessielt for de store båtene.
Jeg ligger for anker i English Harbour på sydsiden av Antigua.
Turen hit gikk ganske kjapt, litt over 2 uker på de 450 Nm fra Chaguaramas i Trinidad.
Jeg kom tilbake til Chaguaramas den 15. sept. etter deilige 3 måneder i Norge. Tiden i Norge ble fin, med mange gjensyn av familie og venner. Og - mitt nye barnebarn, Unni.
Tiden i Chaguaramas gikk med til mekking. Mens Josephine stod på land, ble den slipt ned til bar glassfiber under vannlinja. Den fikk så god tid til å tørke skikkelig, før 5 lag med epoxy og 2 lag epoxy primer ble lagt på. Til slutt 3 lag med bunnstoff. Dette var desidert den største jobben.
I slutten av oktober ble Josefine sjøsatt igjen og jeg kunne sove i båt igjen. Den lange tiden på land var over. Tiden hvor jeg ble spist opp av mygg og hvor temperaturen var så høy at jeg svettet flere liter i døgnet. Dagen svett og natten mygg.
Men nå er den tiden over.
Etter 3 uker ved brygga, satte jeg kursen nordover igjen. Grenada, Union, Tobago Keys, Bequia, Martinique, Dominica, Iles des Saintes, Guadeloupe og så Antigua. Samme ruta som i våres. Så når Benedicte kommer ombord blir det nye øyer å se, Barbuda, St. Martin, Virgins osv
Til dere der hjemme ønsker jeg dere alle en God Jul og et Godt Nytt År.
tirsdag, september 09, 2008
Josephine har nå Iridium telefon
Dette betyr at jeg kan nås uansett hvor jeg er, - hvis telefonen står på. Men det koster nesten $2 pr minutt. Istedet er sms billig.
Men sms kan ikke sendes fra en mobil telefon, bare som epost.
Nummeret er 00881631573919
sms: send en epost med denne addressen: 881631573919@msg.iridium.com
sms'en kan bare være på maks 120 tegn, og husk å ikke skriv i emne feltet på eposten.
Jeg vil senere lage ny email addresse for lengre meldinger.
Ellers har det vært 3 fine måneder sammen med Benedicte i sommer.
I tillegg har jeg hat besøk av Marit, Lisa og mitt lille barnebarn Unni. De har vært i Norge 5 uker og reiste tilbake til Cape Town sist fredag.
Søndag 14. september reiser jeg tilbake til Josephine på Trinidad. Da skal hun klargjøres for nye eventyr, - Stillehavet neste år?? Vi får se hvor haren hopper. I alle fall blir det jul på Bequia, sammen med 50 talls skandinaviske båter.
Men sms kan ikke sendes fra en mobil telefon, bare som epost.
Nummeret er 00881631573919
sms: send en epost med denne addressen: 881631573919@msg.iridium.com
sms'en kan bare være på maks 120 tegn, og husk å ikke skriv i emne feltet på eposten.
Ellers har det vært 3 fine måneder sammen med Benedicte i sommer.
I tillegg har jeg hat besøk av Marit, Lisa og mitt lille barnebarn Unni. De har vært i Norge 5 uker og reiste tilbake til Cape Town sist fredag.Søndag 14. september reiser jeg tilbake til Josephine på Trinidad. Da skal hun klargjøres for nye eventyr, - Stillehavet neste år?? Vi får se hvor haren hopper. I alle fall blir det jul på Bequia, sammen med 50 talls skandinaviske båter.
onsdag, mai 21, 2008
Jeg har blitt bestefar!!!
14 mai kl 0500 fødte Marit lille Unni, 3,8 kg og 51 cm lang. Alt står bra til med alle.
Ellers er jeg nå i Grenada og avventer avreise til Chaguaramas i Trinidad igjen. Der skal båten på land for orkansesongen og jeg drar til Norge for 3 måneder.
Mer kommer siden
fredag, mars 21, 2008
Bequia, St. Vincent
Hei alle.
Etter snart 4 uker her i Caribien, er Benedicte og jeg kommet til Bequia. Det er påske og de aller fleste leiebåter er utleid til europeere. Så nå er det trangt i de fine stedene. Spessielt her i Grenadinene.
Den 1. mars ankom Benedicte til Trinidad og båten, noe forsinket og veldig trøtt etter reisen, som tok over 30 timer på grunn av forsinkelser og ombookinger. Det ble en varm overgang for Benedicte, 30° om dagen og ikke lavere enn 25° på natten, men heldigvis en liten svalende vind.
Chaguaramas er ikke et sted å være hvis man ikke har mye å gjøre med båten. Dette er en havn får store båter og skipsverft, i tillegg til supplybåter til oljebransjen her. Trinidad har store oljeforekomster og økonomien er like avhengig av dette som Norge. Så seilbåtene blir bare en del av dette miljøet. Vannet i havnebassenget er nok rent i og for seg, men veldig ofte ligger det en liten oljefilm på vannet, så bading blir det lite av. Jeg måtte allikevel en tur i vannet for å rense propellen for groe.
Siden Tobago ligger østnordøst for Trinidad, blr seiltur ditt en kamp mot vind, strøm og stampesjø, valgte vi å ta en tur dit, sammen med svenske Ylva og Jonas med en katamaran ferge. Den tok behagelige 2,5 timer dit, og rimelig også, 45 kr. hver vei. På Tobago bodde vi på et enkelt gjestehus i turistområdet. Dessuten leide vi en bil o dro helse øya rundt i løpet av en dag. Litt vanskelig til å begynne med å venne seg til venstrekjøring og i tillegg smale svingete veier. Men det gikk bra uten en skramme på hverken bil eller passasjerer.
Tobago har mange fine strender, så Benedicte og jeg tok morgenbad mellom kl 7 og 8 de to dagene vi bodde der.
På ettermiddagen den 10. mars dro vi fra Trinidad mot Grenada. Vi bergnet maks 20 timer på de 75 Nm dit. Til å begynne med holdt vi fin bidvind kurs mot målet, men etterhvert som vi kom på dypere vann fikk havstrømmen mot vest mer og mer tak i oss. Snart hadde vi 30° kursendring mot vest og det gikk ganske tregt. For å få litt større fart begynte vi å motorseile. Allikevel ble ikke farten større enn litt over 4 knob.
Grenadinene har 'boatboys'. Der alt fra hyggelige handelsmenn til innpåslitne 'tiggere' (har lite av interesse å selge og gir seg ikke). De vi møtte her var av den hyggelige typen. En av dem, Mr. Fabulous, tilbød oss en barbecue på stranden, hummer.
Siden det var Benedictes og min årsdag for å treffes, valgte vi å takke ja til tilbudet. Og hvilket måltid. Vi fikk en halv grillet hummer hver, med diverse grønnsaker og poteter til. Og hummeren var noe av det største jeg har sett. Og det smakte fortreffelig.
Men det er alltid en slange i paradis. Her, nordlig dønning på grunn av en storm mye lenger nord i Atlanterhavet. Disse dønningene har en lei tendens til å krype inn i ellers rolige bukter. Så vi valgte å gå til Bequia. Vi ankret utenfor den lille byen Port Elizabeth. Men dønningen krøp også inn her, men vi fikk ankret slik at vi fikk den for det meste bak fra og da ligger Josephine ganske fint i ro.
Dette er en av de mere populære ankringshavnene her og var dermed fullpakket av båter. Men det er alltid mulig å finne et punkt hvor ankeret kan slippes uten at en blir for nærgående til andre.
Etter snart 4 uker her i Caribien, er Benedicte og jeg kommet til Bequia. Det er påske og de aller fleste leiebåter er utleid til europeere. Så nå er det trangt i de fine stedene. Spessielt her i Grenadinene.
Den 1. mars ankom Benedicte til Trinidad og båten, noe forsinket og veldig trøtt etter reisen, som tok over 30 timer på grunn av forsinkelser og ombookinger. Det ble en varm overgang for Benedicte, 30° om dagen og ikke lavere enn 25° på natten, men heldigvis en liten svalende vind.
Chaguaramas er ikke et sted å være hvis man ikke har mye å gjøre med båten. Dette er en havn får store båter og skipsverft, i tillegg til supplybåter til oljebransjen her. Trinidad har store oljeforekomster og økonomien er like avhengig av dette som Norge. Så seilbåtene blir bare en del av dette miljøet. Vannet i havnebassenget er nok rent i og for seg, men veldig ofte ligger det en liten oljefilm på vannet, så bading blir det lite av. Jeg måtte allikevel en tur i vannet for å rense propellen for groe.
Siden Tobago ligger østnordøst for Trinidad, blr seiltur ditt en kamp mot vind, strøm og stampesjø, valgte vi å ta en tur dit, sammen med svenske Ylva og Jonas med en katamaran ferge. Den tok behagelige 2,5 timer dit, og rimelig også, 45 kr. hver vei. På Tobago bodde vi på et enkelt gjestehus i turistområdet. Dessuten leide vi en bil o dro helse øya rundt i løpet av en dag. Litt vanskelig til å begynne med å venne seg til venstrekjøring og i tillegg smale svingete veier. Men det gikk bra uten en skramme på hverken bil eller passasjerer.
Tobago har mange fine strender, så Benedicte og jeg tok morgenbad mellom kl 7 og 8 de to dagene vi bodde der.
På ettermiddagen den 10. mars dro vi fra Trinidad mot Grenada. Vi bergnet maks 20 timer på de 75 Nm dit. Til å begynne med holdt vi fin bidvind kurs mot målet, men etterhvert som vi kom på dypere vann fikk havstrømmen mot vest mer og mer tak i oss. Snart hadde vi 30° kursendring mot vest og det gikk ganske tregt. For å få litt større fart begynte vi å motorseile. Allikevel ble ikke farten større enn litt over 4 knob.
Etter 24 timer kunne vi slippe ankeret i en liten lagune av en havn i St. Georges Town på Grenada. Øya kalles Krydderøya fordi den er ganske fruktbar og det dyrkes både krydder og urter. På grunn av høyden på øya, er det en del regn der, spessielt mellom juni og september. I Caribien er som oftest de høye øyene grønne, mens de lave er brune og tørre. Allikevel er det en del skog som overlever med lite regn. Mange av de større øyene har også en form for regngskog oppe i høyden.
Neste øy, bare 20 Nm unna, heter Carriacou. Mot vest ligger en fin dyp bukt kalt Tyrrel Bay. Der kunne vi ankre på 4 meters dyp på lys sandbunn. Det første man gjør er å hoppe i vannet og sjekke at ankeret sitter dypt og godt i sandet. Ikke noe problem å se i så klart vann.
Grenadinene har en lang tradisjon med båtbygging i tre. Seilbåtene blir bygget rett på stranden, uten tegninger, bare etter erfarent øyemål. Disse båtene er meget gode seilere.
Avstandene mellom gode ankringsplasser er meget korte i dette område. Ny fin bukt med 5-10 Nm fra hverandre.
Tobago Cays
Dette er definert som nasjonalpark og er et område med koralrev og små øyer innenfor. Dette er et av de fineste snorklings området i Caribien. Mot en liten strand snorklet vi over fargerik fisk og havskillpadder. Disse var så vant til mennesker at de uberørt gjorde sitt, mens vi svømte over og iaktok dem.
Neste øy, bare 20 Nm unna, heter Carriacou. Mot vest ligger en fin dyp bukt kalt Tyrrel Bay. Der kunne vi ankre på 4 meters dyp på lys sandbunn. Det første man gjør er å hoppe i vannet og sjekke at ankeret sitter dypt og godt i sandet. Ikke noe problem å se i så klart vann.
Grenadinene har en lang tradisjon med båtbygging i tre. Seilbåtene blir bygget rett på stranden, uten tegninger, bare etter erfarent øyemål. Disse båtene er meget gode seilere.
Avstandene mellom gode ankringsplasser er meget korte i dette område. Ny fin bukt med 5-10 Nm fra hverandre.
Tobago Cays
Dette er definert som nasjonalpark og er et område med koralrev og små øyer innenfor. Dette er et av de fineste snorklings området i Caribien. Mot en liten strand snorklet vi over fargerik fisk og havskillpadder. Disse var så vant til mennesker at de uberørt gjorde sitt, mens vi svømte over og iaktok dem.
Grenadinene har 'boatboys'. Der alt fra hyggelige handelsmenn til innpåslitne 'tiggere' (har lite av interesse å selge og gir seg ikke). De vi møtte her var av den hyggelige typen. En av dem, Mr. Fabulous, tilbød oss en barbecue på stranden, hummer.Siden det var Benedictes og min årsdag for å treffes, valgte vi å takke ja til tilbudet. Og hvilket måltid. Vi fikk en halv grillet hummer hver, med diverse grønnsaker og poteter til. Og hummeren var noe av det største jeg har sett. Og det smakte fortreffelig.
Men det er alltid en slange i paradis. Her, nordlig dønning på grunn av en storm mye lenger nord i Atlanterhavet. Disse dønningene har en lei tendens til å krype inn i ellers rolige bukter. Så vi valgte å gå til Bequia. Vi ankret utenfor den lille byen Port Elizabeth. Men dønningen krøp også inn her, men vi fikk ankret slik at vi fikk den for det meste bak fra og da ligger Josephine ganske fint i ro.Dette er en av de mere populære ankringshavnene her og var dermed fullpakket av båter. Men det er alltid mulig å finne et punkt hvor ankeret kan slippes uten at en blir for nærgående til andre.
søndag, mars 02, 2008
lørdag, februar 23, 2008
Chaguaramas, Trinidad.
Ankret opp i bukta her idag kl. 10 lokal tid, dvs kl 15 skandinavisk tid. Litt trett etter en siste natt til sjøs med minimalt med søvn. Over hele Atlanteren har jeg sovet ganske godt. Lite til ingen trafikk. 5 skip innenfor siktdistanse på 3 uker. Men i natt nærmet jeg meg land og måtte passe meg for ett 10 tals skip, fiskere, og en meget urolig værtype. Vinstille, regn, kraftig vind, vinstille, regn osv.
Men hva betyr det når man er framme, og kan treffe andre seilere?
Jeg ser av bloggen at Bjørn Daleng har lagt inn værsituasjoner i forbindelse med posisjonene. Det ser ut til å stemme meget bra med det jeg har opplevd. Vinden har gjennomgående vært sterkere en det som er normalt, og dermed også høyere bølger. Men tross dette har jeg opplevd hele turen som lettere enn jeg hadde fryktet. Av en eneste grunn - Josephine har tatt godt vare på meg. Hun har oppført seg eksemplarisk i sjøen og vinden, og vindroret har ikke feilet en eneste gang. Det er nesten slik at jo mer det har blåst, jo stødiere har Josephine tordnet av gårde. Jeg kan bare bøye meg for henne.Dessuten ble det lite variasjon på seilføringen. 2 rev i begge seil og jeg behøvde ikke å tenke på squalls (tordenbyger), for jeg hadde minimum seilføreing mer en halve tida over.
Jeg startet fra Las Palmas 29. januar, etter flere uker med kraftig sydlig til sydøstlig vind. 29. skulle den ligge på vestlig, og det gjorde den, men i styrke opp til stiv kuling, men det visste jeg ikke før jeg var midt oppe i det. Den første natten ute satte vinden igang, og jeg ble sjøsyk. Jeg revet til minimum seiføring og la meg til i slingrekøya. Opp en gang i blant for å kontrollere at det ikke var noen på kollisjonskurs.
Kulingen fra øst, var ikke det eneste, i tilleg var det en kraftig dønning fra nordvest, og det skapte en meget rotete sjø. Brottsjøer slo over cockpit og en lette seg innunder luka og ned på kartbordet. Elektronikk liker ikke saltvann. Farvel trådløsmus og mobiltelefon.
Etter 3 dager letnet været og sjøen noe og jeg begynte å få litt appetitt. Og etterhvert kom jeg inn i rutinen med søvn, utkikk, spising, lesing, lytte på lydbøker osv.
Så hvordan artet et døgn seg for meg mens Josephine førte meg over Atlanteren.
Kl 2400 - 0130 Ta ned værfakser fra New Orleans. De viste vindstyrker og retninger hele tiden.
Kl 0130 . 0800 Sove med korte oppvåkniger for å ta en runde og sjekke at alt virker ok.
Kl 0800 Sjekke om det er noen på Kortbølge kanal 8182 (dødt hele turen)
Kl 0900 Spise frokost, ta medisiner
Kl 1130 - 1200 Lytte på amatørbåndet med seilere som snakket sammen
Kl 1200 Starte Spot for utsendelse av posisjon
Kl 1400 Lunsj
Kl 1800 Middag
Og innimellom leste jeg , satt ute i cockpit, lå i sjøkøya og hørte lydbok.
Det ble liksom aldri kjedelig.
I tilleg kom nødvendige endringer av seilføring og vindror ved behov. Som oftest reduserte jeg seilene ved skumring, slik at jeg slapp å gå på dekk midt i natten.
Den 16. februar fikk jeg følge av en 30 pilothval. De kom tett opp til meg og var nysjerige på hvem Josephine var. Store flotte dyr, ca 5 - 7 meter lange.
Ellers har ingen større båter vært særlig nærgående. Den nærmeste var 2,2 sjømil unna.Kunne følge den på AIS en time før passering, slik at jeg kunne forutse hvor nær den ville være.
Nå skal det bli godt å få en natt søvn i en køye som ikke prøver å kaste deg ut. God Natt.
Men hva betyr det når man er framme, og kan treffe andre seilere?
Jeg ser av bloggen at Bjørn Daleng har lagt inn værsituasjoner i forbindelse med posisjonene. Det ser ut til å stemme meget bra med det jeg har opplevd. Vinden har gjennomgående vært sterkere en det som er normalt, og dermed også høyere bølger. Men tross dette har jeg opplevd hele turen som lettere enn jeg hadde fryktet. Av en eneste grunn - Josephine har tatt godt vare på meg. Hun har oppført seg eksemplarisk i sjøen og vinden, og vindroret har ikke feilet en eneste gang. Det er nesten slik at jo mer det har blåst, jo stødiere har Josephine tordnet av gårde. Jeg kan bare bøye meg for henne.Dessuten ble det lite variasjon på seilføringen. 2 rev i begge seil og jeg behøvde ikke å tenke på squalls (tordenbyger), for jeg hadde minimum seilføreing mer en halve tida over.
Jeg startet fra Las Palmas 29. januar, etter flere uker med kraftig sydlig til sydøstlig vind. 29. skulle den ligge på vestlig, og det gjorde den, men i styrke opp til stiv kuling, men det visste jeg ikke før jeg var midt oppe i det. Den første natten ute satte vinden igang, og jeg ble sjøsyk. Jeg revet til minimum seiføring og la meg til i slingrekøya. Opp en gang i blant for å kontrollere at det ikke var noen på kollisjonskurs.
Kulingen fra øst, var ikke det eneste, i tilleg var det en kraftig dønning fra nordvest, og det skapte en meget rotete sjø. Brottsjøer slo over cockpit og en lette seg innunder luka og ned på kartbordet. Elektronikk liker ikke saltvann. Farvel trådløsmus og mobiltelefon.
Etter 3 dager letnet været og sjøen noe og jeg begynte å få litt appetitt. Og etterhvert kom jeg inn i rutinen med søvn, utkikk, spising, lesing, lytte på lydbøker osv.
Så hvordan artet et døgn seg for meg mens Josephine førte meg over Atlanteren.
Kl 2400 - 0130 Ta ned værfakser fra New Orleans. De viste vindstyrker og retninger hele tiden.
Kl 0130 . 0800 Sove med korte oppvåkniger for å ta en runde og sjekke at alt virker ok.
Kl 0800 Sjekke om det er noen på Kortbølge kanal 8182 (dødt hele turen)
Kl 0900 Spise frokost, ta medisiner
Kl 1130 - 1200 Lytte på amatørbåndet med seilere som snakket sammen
Kl 1200 Starte Spot for utsendelse av posisjon
Kl 1400 Lunsj
Kl 1800 Middag
Og innimellom leste jeg , satt ute i cockpit, lå i sjøkøya og hørte lydbok.
Det ble liksom aldri kjedelig.
I tilleg kom nødvendige endringer av seilføring og vindror ved behov. Som oftest reduserte jeg seilene ved skumring, slik at jeg slapp å gå på dekk midt i natten.
Den 16. februar fikk jeg følge av en 30 pilothval. De kom tett opp til meg og var nysjerige på hvem Josephine var. Store flotte dyr, ca 5 - 7 meter lange.
Ellers har ingen større båter vært særlig nærgående. Den nærmeste var 2,2 sjømil unna.Kunne følge den på AIS en time før passering, slik at jeg kunne forutse hvor nær den ville være.
Nå skal det bli godt å få en natt søvn i en køye som ikke prøver å kaste deg ut. God Natt.
fredag, februar 08, 2008
mandag, januar 21, 2008
14 - Posisjonsrapport over Atlantern
lørdag, januar 19, 2008
13. Reisebrev - Las Palmas, Kanariøyene
Her er jeg nå!
Hei alle venner. Det er lenge siden det har vært en oppdatering.
Som dere ser av tittelen ligger jeg nå på Las Palmas og gjør de siste forberedelser for å seile over Atlanteren. Men først et lite resyme av fjorårets seilinger.
Jeg forlot Tyrkia 10. mai og begynte den lange turen ut av Middelhavet med Karibien som mål. Jeg fulgte nesten den samme ruta som året før (men i motsatt retning). For at det ikke skal bli bare en opplisting av turer, plukker jeg ut noen opplevelser og steder gjennom sommeren og høsten.
11. mai Panormitis på Simi.
Dette er den perfekt utehavn. Tidlig i mai er det få seilere ute og dermed har man bukta nesten for seg selv. Bukta er en del av et stort kloster (fysisk stort, men det bor bare av et par greske prester der). Klosteret ligger vakkert til i bunnen av bukta. Benedicte og jeg var her også 3 uker tidligere, da hun tok en rimlig ukestur til Rhodos.
Egeerhavet er fult av flotte utehavner og ankringsplasser. Siden det var så tidlig på året, valgte jeg havner som var trygge for alle vindretniger. Det ble denne ruta.
Simi, Astipalia, Santorini, Paros, Serifos, Kytnos for så til sist å være tilbake på Poros den 25. mai.
Siden jeg skulle hjem til Benedicte med fly fra Preveza den 12. juni, ble det en del transport etapper.
Ankom Preveza 6. juni og organiserte med Stig på "svenskebrygga", slik at jeg fikk plass. Stig er en eldre seiler som har etablert seg på en av bryggepirene i Preveza, med sin seilbåt og campingvogn. Han følger med at båtene ligger trygt mens eierne er hjemme en tur.
12. juni kom jeg hjem til den våteste østlands sommeren i manns minne. Men det var fint å være en tur hjemme hos Benedict og treffe venner og kjente.
13. juli var jeg tilbake i båten og hadde ett klart mål. Pollensa på Mallorca innen 11. august. Da skulle Benedicte komme for å seile med meg. Tibakelegge 1000 Nm på mindre enn 4 uker. Ville jeg rekke det?
16. juli 0145, heiste jeg anker og startet mot Italia. Jeg hadde ikke klart å sovne, så i stedet for å ligge å vri meg startet jeg på turen. Dagen før hadde jeg problem med å starte motoren. Startbatteriet var flatt. Jeg fikk det ladet og motoren startet. Det var bra, men..... Ut på formiddagen etter 15 timers motorgang begynte jeg å kjenne en stikkende brent lukt. Jeg sniffet rundt få å kjenne hvor lukten kom fra. Startbatteriet kokte og var glodhett. Heldigvis fikk jeg koblet det fra, slik at jeg nå starter motoren på forbruksbatteriene.
På ettermiddagen den 17. juli ankom jeg Rochella di Ionica på 'støvelsålen'. 220 Nm tibakelagt.
Marinaen er stor og godt beskyttet. I tilleg er den gratis de første 3 dagene.
24. juli, Marina di Sole, Cagliari, Sardinia
Ankom Cagliari etter nesten 2 døgn fra Scicilia. Det var i siste liten. To timer etter ankomst blåser det stiv kuling fra nordvest. Godt å være i havn. Lufttempraturen er nesten 40°C, så det føses som å være i en varmluftovn.
Cagliari er en stor by, og ganske vakker, spessielt den gamle bydelen som ligger høyt over resten av byen.
Etter 3 dager ga vinden seg og jeg seilte til en utehavn som heter Mafatano. Ikke før jeg hadde ankret opp, startet nye 3 dager med kuling fra nordvest. Lå trygt og fint.
2. august, Mahone, Menorca
Tibake til Mahone etter mer enn et år siden jeg forlot Spania. Ankringshavnen er en av de beste i Middelhavet. Da jeg kom var det trangt om plassen, men det gikk greitt å finne et punkt å slippe ankeret.
Menorca er den fineste av de Baleariske øyene. Dem kalles den vindfulle øya. Det blåser mer her enn lenger vest, men havnene og øya er så mye vakrere. Derfor ble det hit vi dro da Benedicte kom obord 12. august for 3 deilige uker. Vi seilte og ankret opp i vakre omgivelser, og meget trygge ankringshavner.
1. september, Pollensa, Majorca
Etter en biltur rundt på Mallorca, reiste Benedicte tilbake til Oslo, og jeg var atter alene igjen.
Mallorca er også en vakker øy. Spessielt nordkysten er voldsom og fjellrik. Vakre utsikspunkter og små bortgjemte landsbyer.
27. september, Almerimar
Dette er en av de rimligste overvintringshavnene i Spania. Her er det flere hundre båtboere. Ganske mange skandinaver. Havnen er stor og trygg, med mange boligblokker, men som desverre for det meste står tomme. Utbyggerne forventer for høye priser i forhold til etterspørselen. Stedet er ganske sterilt og lite å ta seg til utenom å spise og drikke i sosiale omgivelser. En typisk velkrohavn. Dvs en havn som holder deg fast jo lenger du er her. Etter 6 uker rev jeg meg løs og seilte videre.
17. november, Gracioca, Kanariøyene
Ankom midt i natten etter nesten 5 døgn fra Gibraltar. Turen gikk meget fint. Fin nordlig vind som førte meg ganske behagelig av sted.
Graciosa er den minste bebodde øya i Kanariøyene. Den ligger nord for Lanzarote. Det er en fin havn og en liten landsby der. Ellers er det for de meste ørken og lavafjell.
26.januar, Las Palmas, Grand Canaria
Det er 2 måneder siden Josephine kom hit. I mellomtiden har jeg vært en tur hjemme i Norge i julen. Stresser nå med de siste forberedelsene før overfarten til Caribien. Været er ganske merkelig for tiden. Det blåser kuling fra sydlig retning. Hva kan man gjøre mer enn å vente på bedre bør?
Følg med videre på bloggen, den vil bli oppdatert med posisjon ganske ofte. Kanskje hver dag på hele overfarten.
lørdag, mars 31, 2007
12. Reisebrev - Marmaris Yacht Marina, Tyrkia
Det båser kuling fra syd og regnet bøtter ned. Ny frontpassasje er på gang. Men det er ikke normalværet her i det sydvestlige hjørnet av Tyrkia. For det meste er det 15-20 grader med strålende solskinn. Våren er her, elller skal vi si etter norsk standard, sommern er her og snart begynner Josephine å seile igjen.
Hun har fått mye nytt siden siste reisebrev, - mer enn 8 måneder siden. Så la oss begynne der.
Jeg forlot dere på Vulcano i Italia. Etter nesten en uke i den nordvestre havnen, med nydelig rolig vær, begynte det å komme varsel om værforandring. Ny norvest var på gang.
I solrenningen den 29. julig heiste jeg ankeret og sammen med Unique startet vi turen mot Hellas. Og da måtte vi passere Scylla og Karybdis, Odysseens monstre i Messina stredet. De er henholdsvis sterke vindkast og store strømvirvler. Strøvirvlene er ikke slik idag som på Homérs tid, takket være et jordskjelv for mange 100 år siden. Bunnforholdene ble endret. Men strøm var det - og virvler. Vi hadde planlagt tiden slik at vi ville bli sugd sydover av strømmen og vi fikk også opp til 3 knobs medstrøm. Så turen gjennom stredet var unnagjort på 3-4 timer.
Messinastredet og sydkysten av Italia har ingen egentlige ankringshavner, og det er lang avstand mellom marinaene og kystlinjen er flat med mye sandstrender. Men i rolig vær kan man ankre hvor som helst på en slik kyst. Etter 20 timers seil og motor fant vi en antydnig til en odde som skjermet noe fra syd og ankret der for natten. Og det ble en rolig natt.
Neste morgen startet vi igjen rett før kl 6. Opp med anker, sette kursen og gå for motor, heise seil og håpe på vind. Og vind ble det. De kalles katabatiske vinder. De kommer fra land og følger dalganger ut mot havet. Bare en halvtime etter avgang fikk vi den første. Josephine krenget og skjøt fart. Men krengingen ble litt for mye, så inn med 2 rev i for- og storseil. Vi dundret av gårde i frisk vind og flatt vann. Nydelig seilas. Men hvor ble det av vinden. Den døde hen og ut med revene igjen - fulle seil og fin fart. 10 minutter senere ny kuling som varer et kvarter og dør igjen. 5-6 ganger ble det inn med rev, ut med rev intil vi var forbi det litt mer fjellrike delen av kysten. Senere døde vinden helt og det ble motor igjen. Som vanlig. Det sies at man kan ikke seile i Middelhavet. Enten er det vinstille, eller så blåser det hatter og høy. Og det er erfaringen min også. Den totale tiden under seil er neppe mer enn 25%.
Golfo do Squillace kan oversettes med vindbygebukta. Vindbygene var fraværende da vi passert på vei til en liten plass som heter La Castella. Men sjøen var som en kokende gryte. Korte, krappe bølger fra alle kanter sloss om å stoppe framferden, men med 3-4 knop kom vi allikevel fram til en fin ankringsbukt, trodde vi. Kl 21 begynte flere utediskotek å slåss om lydrommet, helt til kl 04 om morgenen. Ferieparadis?!?!
Vi kom oss videre litt for sent neste formiddag. Vi skulle til Crotone, den største byen på undersiden av støvlen. Nordavinden hadde alt fått tak. Vi måtte rundt en odde, så 3 timer motvind før vi kunne falle av mot Crotone havn. Her er det en relativt stor marina. Jeg gikk inn å så etter en plass å ligge, men ingen var interessert i å hjelpe en aleneseiler, så jeg gikk ut igjen og ankret rett utenfor moloen i le for nordvest vinden. Det var 2 andre seilbåter ankret der fra før. Nydelig strand og klart vann over sandbunn, som gir det aller beste ankerfeste. og det fikk vi trenge senere i den uken vi var der. Det dro seg opp kuling fra syd, men heldigvis lite bølger og ankeret holdt.
Crotone er en stille, søvnig by, langt vekk fra det meste i Italia. Hovednæring er fiske, i tillegg til noe gassproduksjon. Det sto 5-6 plattformer i havet utenfor.
Men i august snus byen på hodet. Fra 1. august gjøres strandgata om til gågate og konsertplatformer, uteresturanter og utebarer overtar hele gaten. Feriebyen overtar og gatene er fulle av ferierende itaienere. Det var artig å se den transformasjonen fra den ene dagen til den neste.
Tidlig på morgenen 4. august startet vi på seilasen til Hellas, det vil si til Levkada (Lefkas), - 164 nm. Da skulle vi kunne ankomme der tidlig på ettermiddagen neste dag. Turen startet med motor, men utpå formiddagen startet sønnavinden, som vi hadde hatt di siste dagene for anker. Inn med et par rev og vi hadde en av de beste seilasene på lenge. Helt til midnatt, - da begynte lyn å flamme opp i horisonten bak oss og været nærmet seg. Det var bare en ting å gjøre. På med motor, ned med seil, starte radaren og skalke alle luker. For autopilot styrte vi videre mot Levkada. De første regn- og vindbygene med lyn og torden var over oss like etterpå. Men inne i båten var det tørt og trygt. Jeg kunne følge med hvor bygene og andre skip var, rundt meg. Dessuten holdt Kari eller Svein utkikk for meg fra deres posisjon like ved.
Utpå morgenkvisten var været passert og vi kunne så smått begynne å seile igjen i en fin nordlig bris.
Klokken 13 gikk ankeret ut i havnen i Levkada. Dette er en av de få havnene i Hellas som både har marina, bykai og tillater ankring. Og det var deilig å ligge der for anker og se på trafikken og livet inne i byen, samtidig som ettermiddagsvinden blåste varmen vekk. Det var over 30 grader i skyggen, så vinden var en velsignelse.
Levkada er en av de Ioniske øyene. Sammen med Corfu i nord og Kefelonia, Itaka og Zakynthos danner en kjede av øyer vest for det greske fastlandet. Og innenforer det en mengde mindre øyer oo ankerbuktene er nesten utallige. Derfor er også området flittig brukt av charterselskapene (seilbåter). August er toppsesongen for seilere i leide båter. De kommer gjerne i svermer og fyller en ankringsbukt i løpet av noen minutter. Og så er det forhåpentlig stille igjen.
For at alle disse båtene skal få plass, ankrer de på en spesiell måte, nesten som i norske skjærgården, istedet for baugen mot land, legger de akterendet dit. De ankrer med hoveankeret i baugen, bakker i full fart mot land (for å ha styre fart), brå stopper og sender jolla inn med et langt tau som festes der, for så å stramme opp ankeret. Fender mot fender ligger så båtene tett i tett.
Heldigvis er det såpass god plass flere steder at det går å ankre på svai. De vil si å svinge med vinden slik at baugen alltid vender mot den.
Abeliki på Meganisi, og Nidri på Levkada var slik. Bukta tvers over for Nidri er helt klart den tryggeste ankrings havna i det Ioniske hav. God leirbunn og fin beskyttelse mot alle vinder. Disse to havnene ble basen vår de neste to månedene.
20. august kom Benedicte ombord. 14 dagers charterfly Oslo - Preveza. Hun ankommer på kvelden til Levkada, over 30 grader varmt. Vi ror ombord med bagasjen og har en vakker varm stjerneklar natt ute i cockpiten.
Neste dag provianterer vi og kommer oss avgårde. Temperaturen stiger mot 40 grader og det er deilig å være vekk fra byen, og kjenne brisen istedet.
Abelaki er igjen målet. Vi blir der i flere dager. Går turer i land og svømmer i nesten 30 graders vann. Vi seiler også til Vahti på Ithaka, som sies å være Homérs by. Der får vi oppleve den vanlig forekommende vinden inn i havnen. Det blåser kuling inn der når vi ankrer opp. Akeret sitter og vi er trygge. Men vi skulle jo en tur i land. Men det kan vi bare glemme. Sjøen er rotete og en jolletur ville gøre oss gjennomvåte. Men neste dag er det flatt og vindstille.
Vi drar videre til en buktpå fastlandssiden av Ioniske hav. En grunn, relativ stor bukt. Det er bare en 5-6 båter der og freden senker seg i en nydelig naturperle. en slags lagune med en liten åpning i sydvest. Bortsett fra noen fiskerhytter i det fjerne, er vi langt fra andre mennesker enn de i de få båtene som er her. På kvelden vaker fisken og Benedicte hører flaggermus. Og over oss en stjerneprakt som viser hvor liten man er.
I Nidri leier vi en bil for dagen da Benedicte skal hjem igjen. Hennes fly går i 23 tida på kvelden så vi tar en biltur rundt Levkada før vi ender på flyplassen. Øya er mye mer fjellrik en man skal tro. Veinettet er svingete og bratt. Men vakkert. mange fine utsiktspunkter på veien.
Etter at Benedicte har dratt kommer en uro over meg. Det er september og jeg vil vestover igjen. Mot Kanariøyene og Karibiske hav. Jeg begynner forberedelsene , gjør klar båten og drar til Levkada by med båten for utklarering. Dieseltankene fylles, men det er en tvil i meg. Jeg klarer ikke å få meg til å klarere ut av Hellas. På vei tilbake til Nidri seiler jeg i fin bris, men som blir mindre og mindre. Like før Nidri starter jeg motoren, men det går ikke noe fortere. En lyd som om noe slurer. jeg får seilt med den lile vinden som er tilbake til ankers. Og hva ser jeg, - propellen slurer på akslen. Så det er vel noe som sier meg at jeg skal tilbringe lenger tid i Middelhavet.
Ny kile mellom propellen og akslen blir laget og alt er i orden igjen, men nå er jeg rolig på at jeg skal bruke mer tid her.
Nå starter en tid med mye vedlikehold på båten. Alt treverk på dekk blir slipt, oljet og lakkert. Plast blir pollert. I tillegg til det sosiale mellom båtene. Jeg er en flittig gjest hos Kari og Svein på Unique, - og mens Kari er i Norge en tur, bruker også Svein mye tid på vedlikehold.
2. oktober kom Benedicte obord igjen. Hun hadde fått seg en tur på et av de siste charterflyene til Preveza. Billettpris -50kr. + avgifter. Totalt 150kr. Hun hadde bilett tilbake fra Athen 20. oktober. Vi skulle ut å seile igjen, - mot ukjent mål, i all fall delvis.
Men først tlbake til Nidri og Abelaki for å si foreløpig farvel til Kari og Svein på Unique. De skulle fortsette litt til i Ioniske hav før de planla å dra mer østover.
Første havn ble lagunen vi lå i forrige gang, men nå alene. To fredlige dager før vi dro inn i Patras gulfen. Litt ustabilt vær, og Svein sender oss en sms om en skypumpe som passerer dem i nærmeste laget, - mot Patras gulfen. Men heldigvis så vi den aldri. Istedet fikk vi lyn og torden på vei inn til Mesalonghi. En lang kanal i et våtmarksområde forbinder havnen og havet. Meget vakkert skulle det vise seg på morgenen neste dag. Sol gjemmom morgen dis og åpne fiskebåter som ros sakte framover.
Byen var fin, men vi så den bare i pøsende regn, så den fikk ikke vist seg fra sin beste side.
Neste dag ble etterhvert solfylt med frisk bris fra vest. Vi passerte den nye høybroen over sundet mellom fastlandet og Peleponnes. Til slutt havner vi på en liten øy som heter Trizonia. På innsiden er det en meget godt byskyttet 'marina' . Betongen er klar men ingenting av det en marina har, finnes. Vann, strøm, dusj toalett osv. Men det blir gratis så da så. Det har mange seilere funnet ut, så havnen var fylt av godt fortøyde båter med og uten folk ombord, - for overvintring.
Den lille landsbyen er en perle. Noen få barer og restauranter omkranser en plass på landtungen mellom havnen og sundet på den andre siden. Der er det en bukt med små fiskebåter og en ferge til fastlandet.
Benedicte vil så gjerne se oldtidsbyen Delphi, så neste dags ettermiddag drar vi mot Itea, den nærmeste havnebyen. Men været endrer seg underveis, og idet vi runder odden for å gå nordover, møter vi kulingen midt imot. Med liten framdrift, vind og regn velger vi å gå inn i en liten ankringsbukt og blir der natten over.
Neste dag når vi Itea med fortsatt kuling imot, men heldigvis ikke regn.
Nordakulingen fortsetter også neste dag da vi tar en buss til Delphi. Oldtidsbyen ligger ganske høyt opp i fjellene bak Itea, og det er mye kjøligere enn jeg trodde da vi dro fra lavlandet. Selv med kjølige regnbyger er Delphi verdt et besøk. Området er stort og bratt. Heldigvis er det et museum der også og det var deilig å kunne se de beste tingene som er gravd fram, uten å fryse.
Det fortsatte å blåse kuling fra nord også neste dag, men vi dro allikevel mot Corint og ankom der på ettermiddagen til en liten havn med urolig sjø innenfor. Men vi fant en plass og med alle fendre ute lå vi bra.
Neste dag passerte vi Corint-kanalen og var endelig i det egeiske hav. Mange fine ankringsplasser i nærområdet. Vi endte etter hvert i Poros. En vakker by på øya Poros.
På 70-tallet var Benedicte på interai,l blant annet til Hydra. Så dit måtte vi dra. Fikk en fin plass på innersiden av den nordre moloen. En bra plass hvis det skulle plåse opp fra nord, trodde vi.
Hydra er kanskje mest kjent for en del kjendiser som var der på 60-, 70-tallet. Blant annet Leonard Coen og Axel Jensen. Buen Hydra er meget vakker og ligger i en bratt li rundt havnen. Det er ikke biler der, bare mange 100 esler og noen få traktorer. Så alt blir fraktet på esler, eller båret på apostlenes hester.
Så kom stormen. Som sagt lå vi ikke så verst bak moloen og godt fortøyd. Men etter oss kom det inn en 40 talls charterbåter som delvis lå mot kai og delvis lå i 4 rader bak oss og den nordlige moloen. Sjøen inne i havnen ble meget rotet. Båtene bak oss hoppet og danset, nesten en slags ballett. Men heldigvis ble ingen skadet, hverken båter eller mannskap. Etter 3 dager var vinden løyet så mye at vi kunne dra derfa. Hydra er ingen god havn når meltimien blåser som verst.
Tilbake til Poros fant vi en bøye vi kunne låne. Siden Benedicte skulle hjem fra Athen, tok vi begge en ferge til Pireus og tok en natt på hotel før hun fløy hjem.
Tibake i Poros hadde jeg begynt å tenke på hvor jeg skulle overvintre. Hellas eller Tyrkia. Bli i EU og ta sjansen på det (max 18 mnder i EU uten å måtte betale moms på båten) eller krysse Egeerhavet.
Etter en ny storm fra nord liggende på bøye i Porossundet avgjorde valget. Jeg må ligge i en trygg marina. I Hellas er det meget dyrt, - også om vinteren. Marmaris Yacht Marina var et alternativ, men over 200 nm unna. Krysse Egeerhavet med nye stormer. Oktober, november er beryktet for det.
Heldigvis kom jeg i kontakt med en svensk båt, Tarsia II, en Colin Archer bygget i stål. Den skulle også til Marmaris, med 3 menn ombord, og Mats som eier og skipper. Jeg bestemte meg for åslå følge.
Så på morgenen 2. november dro vi til en liten havn på Kitnos tok. Etter 9 timer førtøyde vi i Loutra,en landsby med 10-15 hus rundt en god havn. Da vi kom dit var vi de eneste gjestende båtene og kunn fortøye langsides til betongkaien. Senere på kvelden kom også danske Peter i seilbåten Rosa. Han skulle også til Marmaris.
Loutra ble vår havn i 3 dager. En ny storm passerte oss. For noen av oss begynte tiden å bli knapp. Mannskapet tim Mats skulle hjem fra Istambul den 14 nov, og jeg hadde fly hjem fra Aten den 15. Så vi bestemte oss å ta nattseilas fra Kitnos til Kos, tversover hele Egeerhavet. Kl 12 den 5. satte vi kursen østover. Det var blitt ganske kjølig, bare en 10-12 grader, - og på fjelltoppene på de nærmeste øyene hadde snø over 500 meter. Heldigvis ble det varmere igjen utover kvelden og natten, så det ble ganske behagelig å sitte ute og holde vakt.
Peter hadde nok en tøffere tur en oss andre. Hans autopilot var til reparasjon, så han måtte for det meste stå til rors. Innimellom skar han avgårde på en helt annen kurs mens han måtte slippe roret av diverse nødvendige erend. Men etter 20 timer kunne vi fortøye i Kos havn. Nå var det verste gjort.
9. november ankom jeg Marmaris. Etter 2 dager i Simi.
Marmaris Yacht Marina er en meget populær overvintringshavn. Her er det mer enn 1000 båter, i sjøen og på land. Opp imot 100 båter er bebodd. Så det er et fint milø her. Marinaen ligger ca 8 km syd for Marmaris by, men det er lett å komme seg dit når man trenger det. En gratis ferge går to ganger daglig i tilleg til en dolmus (minibuss) som går hver time og koster 9 kr. Egentlig er det deilig å ikke ligge midt i byen, med det det betyr av støy. Her ute er det stille og fredlig og et fint turterreng.
Den 13. dro jeg med fergen til Rhodos og nattferge videre til Pireus. Og den 15. fløy jeg hjem med Norwegian, etter et meget hyggelig besøk hos foreldrene til George, som jeg måtte si farvel til i Portugal. George og Maria er nå på vei i Middelhavet (april07).
Det ble en fine 2 måneder hjemme i Norge. Mye gjensyn med slekt og venner. I julen fikk vi også besøk av min datter Marit, som fortsatt bor i Cape Town.
17. januar var jeg tilbake i Marmaris etter en 2 dagers reise fra Oslo. Først til Riga om kvelden den 15. videre til Istanbul tidlig om morgene den16. Etter en liten tur rundt i den gamle bytelen, tok jeg nattbussen, 14 timer, til Marmaris.
Her ble det nå en fin tid med mye arbeid og klargjøring på båten. Josephine har nå fått baugspryd og kutterrigg (det vil si 2 forstag), slik at jeg nå kan seile med to forseil spredd til hver side, passatseiling. Hun har også fått ny sprayhood, vært på land og fått ny bundmaling i tillegg til polering.
Snart er jeg på vei igjen. Ut i Egeerhavet. Besøke noen flere øyer enn jeg fikk mulighet til i høst. Så vet jeg ikke mer. Hvor jeg er neste vinter, får man bare vente og se. Men en ting er sikkert, Benedicte kommer ombord innimellom, og kanskje noen andre også. Dette er jo et meget deilig sted å seile i.
Hun har fått mye nytt siden siste reisebrev, - mer enn 8 måneder siden. Så la oss begynne der.
Jeg forlot dere på Vulcano i Italia. Etter nesten en uke i den nordvestre havnen, med nydelig rolig vær, begynte det å komme varsel om værforandring. Ny norvest var på gang.
I solrenningen den 29. julig heiste jeg ankeret og sammen med Unique startet vi turen mot Hellas. Og da måtte vi passere Scylla og Karybdis, Odysseens monstre i Messina stredet. De er henholdsvis sterke vindkast og store strømvirvler. Strøvirvlene er ikke slik idag som på Homérs tid, takket være et jordskjelv for mange 100 år siden. Bunnforholdene ble endret. Men strøm var det - og virvler. Vi hadde planlagt tiden slik at vi ville bli sugd sydover av strømmen og vi fikk også opp til 3 knobs medstrøm. Så turen gjennom stredet var unnagjort på 3-4 timer.
Messinastredet og sydkysten av Italia har ingen egentlige ankringshavner, og det er lang avstand mellom marinaene og kystlinjen er flat med mye sandstrender. Men i rolig vær kan man ankre hvor som helst på en slik kyst. Etter 20 timers seil og motor fant vi en antydnig til en odde som skjermet noe fra syd og ankret der for natten. Og det ble en rolig natt.
Neste morgen startet vi igjen rett før kl 6. Opp med anker, sette kursen og gå for motor, heise seil og håpe på vind. Og vind ble det. De kalles katabatiske vinder. De kommer fra land og følger dalganger ut mot havet. Bare en halvtime etter avgang fikk vi den første. Josephine krenget og skjøt fart. Men krengingen ble litt for mye, så inn med 2 rev i for- og storseil. Vi dundret av gårde i frisk vind og flatt vann. Nydelig seilas. Men hvor ble det av vinden. Den døde hen og ut med revene igjen - fulle seil og fin fart. 10 minutter senere ny kuling som varer et kvarter og dør igjen. 5-6 ganger ble det inn med rev, ut med rev intil vi var forbi det litt mer fjellrike delen av kysten. Senere døde vinden helt og det ble motor igjen. Som vanlig. Det sies at man kan ikke seile i Middelhavet. Enten er det vinstille, eller så blåser det hatter og høy. Og det er erfaringen min også. Den totale tiden under seil er neppe mer enn 25%.Golfo do Squillace kan oversettes med vindbygebukta. Vindbygene var fraværende da vi passert på vei til en liten plass som heter La Castella. Men sjøen var som en kokende gryte. Korte, krappe bølger fra alle kanter sloss om å stoppe framferden, men med 3-4 knop kom vi allikevel fram til en fin ankringsbukt, trodde vi. Kl 21 begynte flere utediskotek å slåss om lydrommet, helt til kl 04 om morgenen. Ferieparadis?!?!
Vi kom oss videre litt for sent neste formiddag. Vi skulle til Crotone, den største byen på undersiden av støvlen. Nordavinden hadde alt fått tak. Vi måtte rundt en odde, så 3 timer motvind før vi kunne falle av mot Crotone havn. Her er det en relativt stor marina. Jeg gikk inn å så etter en plass å ligge, men ingen var interessert i å hjelpe en aleneseiler, så jeg gikk ut igjen og ankret rett utenfor moloen i le for nordvest vinden. Det var 2 andre seilbåter ankret der fra før. Nydelig strand og klart vann over sandbunn, som gir det aller beste ankerfeste. og det fikk vi trenge senere i den uken vi var der. Det dro seg opp kuling fra syd, men heldigvis lite bølger og ankeret holdt.
Crotone er en stille, søvnig by, langt vekk fra det meste i Italia. Hovednæring er fiske, i tillegg til noe gassproduksjon. Det sto 5-6 plattformer i havet utenfor.
Men i august snus byen på hodet. Fra 1. august gjøres strandgata om til gågate og konsertplatformer, uteresturanter og utebarer overtar hele gaten. Feriebyen overtar og gatene er fulle av ferierende itaienere. Det var artig å se den transformasjonen fra den ene dagen til den neste.
Tidlig på morgenen 4. august startet vi på seilasen til Hellas, det vil si til Levkada (Lefkas), - 164 nm. Da skulle vi kunne ankomme der tidlig på ettermiddagen neste dag. Turen startet med motor, men utpå formiddagen startet sønnavinden, som vi hadde hatt di siste dagene for anker. Inn med et par rev og vi hadde en av de beste seilasene på lenge. Helt til midnatt, - da begynte lyn å flamme opp i horisonten bak oss og været nærmet seg. Det var bare en ting å gjøre. På med motor, ned med seil, starte radaren og skalke alle luker. For autopilot styrte vi videre mot Levkada. De første regn- og vindbygene med lyn og torden var over oss like etterpå. Men inne i båten var det tørt og trygt. Jeg kunne følge med hvor bygene og andre skip var, rundt meg. Dessuten holdt Kari eller Svein utkikk for meg fra deres posisjon like ved. Utpå morgenkvisten var været passert og vi kunne så smått begynne å seile igjen i en fin nordlig bris.
Klokken 13 gikk ankeret ut i havnen i Levkada. Dette er en av de få havnene i Hellas som både har marina, bykai og tillater ankring. Og det var deilig å ligge der for anker og se på trafikken og livet inne i byen, samtidig som ettermiddagsvinden blåste varmen vekk. Det var over 30 grader i skyggen, så vinden var en velsignelse.
Levkada er en av de Ioniske øyene. Sammen med Corfu i nord og Kefelonia, Itaka og Zakynthos danner en kjede av øyer vest for det greske fastlandet. Og innenforer det en mengde mindre øyer oo ankerbuktene er nesten utallige. Derfor er også området flittig brukt av charterselskapene (seilbåter). August er toppsesongen for seilere i leide båter. De kommer gjerne i svermer og fyller en ankringsbukt i løpet av noen minutter. Og så er det forhåpentlig stille igjen.
For at alle disse båtene skal få plass, ankrer de på en spesiell måte, nesten som i norske skjærgården, istedet for baugen mot land, legger de akterendet dit. De ankrer med hoveankeret i baugen, bakker i full fart mot land (for å ha styre fart), brå stopper og sender jolla inn med et langt tau som festes der, for så å stramme opp ankeret. Fender mot fender ligger så båtene tett i tett.
Heldigvis er det såpass god plass flere steder at det går å ankre på svai. De vil si å svinge med vinden slik at baugen alltid vender mot den.
Abeliki på Meganisi, og Nidri på Levkada var slik. Bukta tvers over for Nidri er helt klart den tryggeste ankrings havna i det Ioniske hav. God leirbunn og fin beskyttelse mot alle vinder. Disse to havnene ble basen vår de neste to månedene.20. august kom Benedicte ombord. 14 dagers charterfly Oslo - Preveza. Hun ankommer på kvelden til Levkada, over 30 grader varmt. Vi ror ombord med bagasjen og har en vakker varm stjerneklar natt ute i cockpiten.
Neste dag provianterer vi og kommer oss avgårde. Temperaturen stiger mot 40 grader og det er deilig å være vekk fra byen, og kjenne brisen istedet.
Abelaki er igjen målet. Vi blir der i flere dager. Går turer i land og svømmer i nesten 30 graders vann. Vi seiler også til Vahti på Ithaka, som sies å være Homérs by. Der får vi oppleve den vanlig forekommende vinden inn i havnen. Det blåser kuling inn der når vi ankrer opp. Akeret sitter og vi er trygge. Men vi skulle jo en tur i land. Men det kan vi bare glemme. Sjøen er rotete og en jolletur ville gøre oss gjennomvåte. Men neste dag er det flatt og vindstille. 
Vi drar videre til en buktpå fastlandssiden av Ioniske hav. En grunn, relativ stor bukt. Det er bare en 5-6 båter der og freden senker seg i en nydelig naturperle. en slags lagune med en liten åpning i sydvest. Bortsett fra noen fiskerhytter i det fjerne, er vi langt fra andre mennesker enn de i de få båtene som er her. På kvelden vaker fisken og Benedicte hører flaggermus. Og over oss en stjerneprakt som viser hvor liten man er.I Nidri leier vi en bil for dagen da Benedicte skal hjem igjen. Hennes fly går i 23 tida på kvelden så vi tar en biltur rundt Levkada før vi ender på flyplassen. Øya er mye mer fjellrik en man skal tro. Veinettet er svingete og bratt. Men vakkert. mange fine utsiktspunkter på veien.
Etter at Benedicte har dratt kommer en uro over meg. Det er september og jeg vil vestover igjen. Mot Kanariøyene og Karibiske hav. Jeg begynner forberedelsene , gjør klar båten og drar til Levkada by med båten for utklarering. Dieseltankene fylles, men det er en tvil i meg. Jeg klarer ikke å få meg til å klarere ut av Hellas. På vei tilbake til Nidri seiler jeg i fin bris, men som blir mindre og mindre. Like før Nidri starter jeg motoren, men det går ikke noe fortere. En lyd som om noe slurer. jeg får seilt med den lile vinden som er tilbake til ankers. Og hva ser jeg, - propellen slurer på akslen. Så det er vel noe som sier meg at jeg skal tilbringe lenger tid i Middelhavet.
Ny kile mellom propellen og akslen blir laget og alt er i orden igjen, men nå er jeg rolig på at jeg skal bruke mer tid her.
Nå starter en tid med mye vedlikehold på båten. Alt treverk på dekk blir slipt, oljet og lakkert. Plast blir pollert. I tillegg til det sosiale mellom båtene. Jeg er en flittig gjest hos Kari og Svein på Unique, - og mens Kari er i Norge en tur, bruker også Svein mye tid på vedlikehold.
2. oktober kom Benedicte obord igjen. Hun hadde fått seg en tur på et av de siste charterflyene til Preveza. Billettpris -50kr. + avgifter. Totalt 150kr. Hun hadde bilett tilbake fra Athen 20. oktober. Vi skulle ut å seile igjen, - mot ukjent mål, i all fall delvis.
Men først tlbake til Nidri og Abelaki for å si foreløpig farvel til Kari og Svein på Unique. De skulle fortsette litt til i Ioniske hav før de planla å dra mer østover.
Første havn ble lagunen vi lå i forrige gang, men nå alene. To fredlige dager før vi dro inn i Patras gulfen. Litt ustabilt vær, og Svein sender oss en sms om en skypumpe som passerer dem i nærmeste laget, - mot Patras gulfen. Men heldigvis så vi den aldri. Istedet fikk vi lyn og torden på vei inn til Mesalonghi. En lang kanal i et våtmarksområde forbinder havnen og havet. Meget vakkert skulle det vise seg på morgenen neste dag. Sol gjemmom morgen dis og åpne fiskebåter som ros sakte framover.
Byen var fin, men vi så den bare i pøsende regn, så den fikk ikke vist seg fra sin beste side.
Neste dag ble etterhvert solfylt med frisk bris fra vest. Vi passerte den nye høybroen over sundet mellom fastlandet og Peleponnes. Til slutt havner vi på en liten øy som heter Trizonia. På innsiden er det en meget godt byskyttet 'marina' . Betongen er klar men ingenting av det en marina har, finnes. Vann, strøm, dusj toalett osv. Men det blir gratis så da så. Det har mange seilere funnet ut, så havnen var fylt av godt fortøyde båter med og uten folk ombord, - for overvintring. Den lille landsbyen er en perle. Noen få barer og restauranter omkranser en plass på landtungen mellom havnen og sundet på den andre siden. Der er det en bukt med små fiskebåter og en ferge til fastlandet.
Benedicte vil så gjerne se oldtidsbyen Delphi, så neste dags ettermiddag drar vi mot Itea, den nærmeste havnebyen. Men været endrer seg underveis, og idet vi runder odden for å gå nordover, møter vi kulingen midt imot. Med liten framdrift, vind og regn velger vi å gå inn i en liten ankringsbukt og blir der natten over. Neste dag når vi Itea med fortsatt kuling imot, men heldigvis ikke regn.
Nordakulingen fortsetter også neste dag da vi tar en buss til Delphi. Oldtidsbyen ligger ganske høyt opp i fjellene bak Itea, og det er mye kjøligere enn jeg trodde da vi dro fra lavlandet. Selv med kjølige regnbyger er Delphi verdt et besøk. Området er stort og bratt. Heldigvis er det et museum der også og det var deilig å kunne se de beste tingene som er gravd fram, uten å fryse.
Det fortsatte å blåse kuling fra nord også neste dag, men vi dro allikevel mot Corint og ankom der på ettermiddagen til en liten havn med urolig sjø innenfor. Men vi fant en plass og med alle fendre ute lå vi bra.
Neste dag passerte vi Corint-kanalen og var endelig i det egeiske hav. Mange fine ankringsplasser i nærområdet. Vi endte etter hvert i Poros. En vakker by på øya Poros.
På 70-tallet var Benedicte på interai,l blant annet til Hydra. Så dit måtte vi dra. Fikk en fin plass på innersiden av den nordre moloen. En bra plass hvis det skulle plåse opp fra nord, trodde vi.
Hydra er kanskje mest kjent for en del kjendiser som var der på 60-, 70-tallet. Blant annet Leonard Coen og Axel Jensen. Buen Hydra er meget vakker og ligger i en bratt li rundt havnen. Det er ikke biler der, bare mange 100 esler og noen få traktorer. Så alt blir fraktet på esler, eller båret på apostlenes hester.
Så kom stormen. Som sagt lå vi ikke så verst bak moloen og godt fortøyd. Men etter oss kom det inn en 40 talls charterbåter som delvis lå mot kai og delvis lå i 4 rader bak oss og den nordlige moloen. Sjøen inne i havnen ble meget rotet. Båtene bak oss hoppet og danset, nesten en slags ballett. Men heldigvis ble ingen skadet, hverken båter eller mannskap. Etter 3 dager var vinden løyet så mye at vi kunne dra derfa. Hydra er ingen god havn når meltimien blåser som verst.
Tilbake til Poros fant vi en bøye vi kunne låne. Siden Benedicte skulle hjem fra Athen, tok vi begge en ferge til Pireus og tok en natt på hotel før hun fløy hjem.
Tibake i Poros hadde jeg begynt å tenke på hvor jeg skulle overvintre. Hellas eller Tyrkia. Bli i EU og ta sjansen på det (max 18 mnder i EU uten å måtte betale moms på båten) eller krysse Egeerhavet.
Etter en ny storm fra nord liggende på bøye i Porossundet avgjorde valget. Jeg må ligge i en trygg marina. I Hellas er det meget dyrt, - også om vinteren. Marmaris Yacht Marina var et alternativ, men over 200 nm unna. Krysse Egeerhavet med nye stormer. Oktober, november er beryktet for det.
Heldigvis kom jeg i kontakt med en svensk båt, Tarsia II, en Colin Archer bygget i stål. Den skulle også til Marmaris, med 3 menn ombord, og Mats som eier og skipper. Jeg bestemte meg for åslå følge.
Så på morgenen 2. november dro vi til en liten havn på Kitnos tok. Etter 9 timer førtøyde vi i Loutra,en landsby med 10-15 hus rundt en god havn. Da vi kom dit var vi de eneste gjestende båtene og kunn fortøye langsides til betongkaien. Senere på kvelden kom også danske Peter i seilbåten Rosa. Han skulle også til Marmaris.
Loutra ble vår havn i 3 dager. En ny storm passerte oss. For noen av oss begynte tiden å bli knapp. Mannskapet tim Mats skulle hjem fra Istambul den 14 nov, og jeg hadde fly hjem fra Aten den 15. Så vi bestemte oss å ta nattseilas fra Kitnos til Kos, tversover hele Egeerhavet. Kl 12 den 5. satte vi kursen østover. Det var blitt ganske kjølig, bare en 10-12 grader, - og på fjelltoppene på de nærmeste øyene hadde snø over 500 meter. Heldigvis ble det varmere igjen utover kvelden og natten, så det ble ganske behagelig å sitte ute og holde vakt.
Peter hadde nok en tøffere tur en oss andre. Hans autopilot var til reparasjon, så han måtte for det meste stå til rors. Innimellom skar han avgårde på en helt annen kurs mens han måtte slippe roret av diverse nødvendige erend. Men etter 20 timer kunne vi fortøye i Kos havn. Nå var det verste gjort.9. november ankom jeg Marmaris. Etter 2 dager i Simi.
Marmaris Yacht Marina er en meget populær overvintringshavn. Her er det mer enn 1000 båter, i sjøen og på land. Opp imot 100 båter er bebodd. Så det er et fint milø her. Marinaen ligger ca 8 km syd for Marmaris by, men det er lett å komme seg dit når man trenger det. En gratis ferge går to ganger daglig i tilleg til en dolmus (minibuss) som går hver time og koster 9 kr. Egentlig er det deilig å ikke ligge midt i byen, med det det betyr av støy. Her ute er det stille og fredlig og et fint turterreng.
Den 13. dro jeg med fergen til Rhodos og nattferge videre til Pireus. Og den 15. fløy jeg hjem med Norwegian, etter et meget hyggelig besøk hos foreldrene til George, som jeg måtte si farvel til i Portugal. George og Maria er nå på vei i Middelhavet (april07).
Det ble en fine 2 måneder hjemme i Norge. Mye gjensyn med slekt og venner. I julen fikk vi også besøk av min datter Marit, som fortsatt bor i Cape Town.
17. januar var jeg tilbake i Marmaris etter en 2 dagers reise fra Oslo. Først til Riga om kvelden den 15. videre til Istanbul tidlig om morgene den16. Etter en liten tur rundt i den gamle bytelen, tok jeg nattbussen, 14 timer, til Marmaris.
Her ble det nå en fin tid med mye arbeid og klargjøring på båten. Josephine har nå fått baugspryd og kutterrigg (det vil si 2 forstag), slik at jeg nå kan seile med to forseil spredd til hver side, passatseiling. Hun har også fått ny sprayhood, vært på land og fått ny bundmaling i tillegg til polering.Snart er jeg på vei igjen. Ut i Egeerhavet. Besøke noen flere øyer enn jeg fikk mulighet til i høst. Så vet jeg ikke mer. Hvor jeg er neste vinter, får man bare vente og se. Men en ting er sikkert, Benedicte kommer ombord innimellom, og kanskje noen andre også. Dette er jo et meget deilig sted å seile i.
tirsdag, juli 25, 2006
11. Reisebrev - Porto di Ponente, Vulcano, Italia
11. juni forlot jeg Puerto Soller på nord kysten av Mallorca, - en fin havn og knyttet til den vakre og større byen Soller, som ligger 5-6 km lenger inn i landet. Natte før var det ganske mye vind og jeg måtte ankre om fordi jeg ble liggende bare noen titalls meter fra en ny betongbrygge. så det var godt å komme videre.
Hele nordkysten av Mallorca er ganske ugjestmild, me bratte fjell rett ned i havet. Utenom Puerto Soller er det ingen steder å søke ly hvis nordvesten drar seg opp i kuling eller mer. Det var godt å få rundet nordøst odden og fått festet seg til en av de nye bøyene i Pollenza bukta. Det var lagt ut en 40 talls nye bøyer i forskjellige farver avhengig av hvor tung båt de var beregnet for. Kun en natt av gangen og det var gratis. Men siden det ikke var fullt kunne vi ligge en dag til. Fortsatt gratis. 
Etter to dager ankret jeg opp nærmere Puerto Pollenza for å ta jolla i land. Det trengs innimellom til proviantering. Denne byen er ett av chartermålene i mange charter selskaper og bærer preg av det. Restaurangene blir mer aktive i å kapre kunder og maten er ikke automatisk bedre, men dyrere.
Da byen ikke trakk lenger gikk vi over bukta igjen og fikk koblet oss til en bøye - og godt var det. Med kvelden og natten ble en storm kastet over oss med vindkast på mer enn 28 m/s. På det meste hang vi fast i bøyene i opp til 1,5 meter bølger. Det var en spennende opplevelse og heldivis ga vinden seg i 2 tida på natta, så det ble litt søvn til slutt.Vi var tross alt heldige med hvor vi var. På Menorca tvers over sundet for oss, i en liten by som heter Ciutadella hente noe som av og til hender der, men ikke så kraftig. Da stormen traff dem satte det igang end bølgebevegelse som tømte hele havnen for vann for så å komme tilbake som en flodbølge. På bilder fra avisen ble båtene innerst i havna liggene på bunnen der de var førtøyd og når flodbølgen kom røk alle fortøyniger og båtene endte i en haug helt innerst. Nærmer 40 båter ble ødelagt.
3 dager etter stormen bestemte vi (Unique med Kari og Svein, og jeg) oss for å dra til Mennorca. På vei over kom det melding på vhf-radioen at det var nye store variasjoner i vannstanden i Ciutadella og også Santandria som ligger ett par nm lenger sør. Vi valgte derfor å gå til sydkyste til en bukt (Cala som det heter på spansk), Cala son Saura. En nydelig bukt med krystallklart vann over sandbunn. Deilige svømmeforhold. 4 deilige dager med vind for det meste fra nord, slik at det var perfekte forhold.Under stormen ble vindgeneratoren ødelagt av ett tau som blåste inn den. Jeg tok kontakt med produsenten i England og de skulle sende nye deler til meg, med adresse til havnekapteinen i Poert Mahon, så dit gikk turen sankthans aftenen. Dette er en av de beste havnene i Balearene. Den består både av en lang stor trygg havn i tilleg til ett område som nesten er en lagune. En trang åpning mot syd og en enda trangere kanal videre mot byen Mahon. Ankeret ble liggende nede i 15 dager trygt festet til bunnen uansett hvilken vindretning vi hadde. Og lørdag kunne jeg hente de nye delene i Mahon, helt kostnadsfritt. Hvilken service.
Å ligge slik, ca 2 nm fra Mahon, betyr at jolla blir meget viktig. Nesten daglig var den i bruk. Men hva oppdager jeg etter hver, jolla lekker. Vann kommer inn og luft går ut. Jeg prøver å lappe og tette, menn hullet ligger slik til under der bunden er festet. Tetter ett sted og luft pipler ut et annet sted. Til slutt gir jeg opp og innser at jolla har vært trofast i 10 år, pakket opp og pakket ned. Etter så lang tid begynner limfuger å bli sprø og rett å slett går opp i limingen, spessielt der det blir brettet sammen. Så en 'ny' (brukt 1 time ifølge selgeren) jolle innkjøpt. Litt mindre men med oppblåsbar kjøl slik at den blir lettere å ro.Til nå har det for det meste vært vind fra øst, slik at det ble mange båter som ventet på å komme videre til Sardinia. Å kjempe seg mot vinden er intet alternativ, da bedre å vente til vinden snur. Og Ankringsplassen her i Mahon var et flott sted å vente. I begynnelsen av juli snudde vinden til stort sett nordvest. Perfekt, og de først 7-8 båtene stikker av sted, blant annet den svenske båten Ayla, med Pia og Tord. Noen dager senere dro Unique. Hva skulle jeg gjøre, seile østover eller tibake vestover igjen. Hellas eller Kanariøyene - og kanskje Karibien? Foreløpig er valget tatt, det ble østover mot Hellas, så kl 0600 den 8. julig gikk ankeret opp, og jeg var på vei til Sardinia. 192 nm, det vil si 36 til 48 timer underveis.
Sammen med meg dro også den svenske båten Pandora II, slik at jeg fikk selskap og hjelp til vakthold på natten. Jeg gikk ganske fort igang med små sove økter. Med hjelp av en egge klokke stilt på 15 minutter, hvilte og sov jeg intil ett kvarter av gangen. Det fungerer helt fint i alle fall det halvannet døgnet det tok å seile over. Klokken 20 lå jeg fortøyd til brygga i Carloforte på en liten øy på vestkysten av Sardinia. Etter å ha spist middag hos Kari og Svein tørnet jeg inn og sov godt en hel natt uten avbrudd.Noen lurer sikkert på hvor Benedicte er? Hun ville være hjemme en hel sommer atter å ha vært på seiltur hver sommer de siste 11 årene. Men hun kommer ombord igjen i august, da sannsynligvis i Hellas. Håper på en billig flybillett med Norwegian eller noe sånt.
Nå blir det noen fine dager her på sydsiden av Sardinia, med bading i krystallklart vann (ca 24-27 °C) og sjekking av værprognosene, før vi stikker sydøstover mot Sicillia. Ca 24 timers seilas.
Jeg dro videre fra Carloforte neste dag sammen med Unique. I det vi rundet den sydligste odden på Sardinia åpenbarte det seg en bukt som bare innbød til ankring. Unique og Josephine var de eneste båtene, og ankret gikk i sandbunn på 6 meter. Krystallklart vann.
Med den vindretningen vi nå hadde, nordvest, er det mange ankringsplasser her på sydsiden. Og etter et par dager lå vi i det sydøstligste hjørnet, Baia Carbonara. Og samme kveld ble jeg innvitert til middag på Unique, - spagetti carbonara, - hva ellers?
I havnen ble dieseltankene fyllt opp, og neste etappe planlagt, til noen små øyer vest for Sicillia. Den nærmeste av de er Isla Marettimo. Ingen god havn der, men en bukt på sydsiden som det går å ankre i hvis vinden er snill. Denne etappen på 140 nm tok 30 timer. Halve tiden seilte vi, men vinden var svak, slik at turen tok lenger enn beregnet, men det er tross alt seilbåt vi har.
Bukta vi kom til var dyp og meget åpen, men siden været tillot det ble vi liggende der. Fortsatt klart vann og synlig anker på 12 meters dyp. Dette var også en populær buk for dagankring for lokalbefolkningen.
Neste dag hadde vi planlagt å spise middag på en restaurant på øya, som er litt kjent fra et program med den engelske kokken Jamie. Men vinden passet dårlig for å ligge utenfor for anker, så vi dro videre til øya Levanzo. Nydelig ankringsbukt 5 minutter julletur fra "byen". Levanzo by er lite turistifisert og det er for det meste fiskere som er bosatt der. Vi fant en fin restaurant der og kunne feire Sveins fødselsdag. Kjempegod mat.Nordkysten av Sicillia har normalt få steder for ankring, siden den dominerende vindretningen er nordvest, men siden det fortsatt var meget lette vinder kunne vi ankre de fleste steder. Første stopp ble Baia Mondelo. Pilotboka sier at ankring er ok, men sjøkartet sier ankring forbudt. Vi tok sjansen og ankret uten for en eksklusive strand, med badehus og restauranter. Tydligvis et område for de rike fra Palermo. Natten forløp rolig, men neste morgen ble vi pent henstillt å ta opp ankeret av en hyggelig person på en kystvaktbåt. De rike liker vel ikke å ha båter så tett inn på seg.
Utenfor fiskerhavnen Porticello var det ingen slike hindringer. Her var en liten by med en meget skitte og overfylt fiskerhavn. Skitt og olje fløt rundt båtene. Vi tok jolla inn og førtøyde innerst i et hjørne. Vel var det skittent, men menneskene var meget hyggelige. Vi hadde ikke gått mer enn 50 meter før en fisker på en bar iviterte oss på en øl, men siden vi skulle finne ut om butikker og hva som var tilgjengelig her, avslo vi. Her levde de fleste meget enkelt og fortauene var en forlengelse av stuene for folk flest. Overalt var det satt ut store potter eller urner med planter og små trær.
Cefalu ble den siste ankringsplassen på Sicillia for denne gang, før vi dro videre til de Lipariske øyer. Dette er en øygruppe med 7 bebodde øyer. Lipari er den største og Stromboli kanskje den mest kjente. Men bukta vi nå ligger i er den beste. De aller fleste bukter er meget dype, bar ca 50 - 100 meter fra land er ankringsbar. Slik at lokale båter på bøye tar neste all den plassen hvor ankring er mulig. Porto di Ponente er et unntak. Hele bukta er rundt 5 meter dyp, og bunnen er svart lavasand.
I dag startet jeg dagen med å gå opp til kraterkanten på den aktive vulkanen her på Vulcano. Svoveldamp tyter opp av grunnen og farger omgivelsene sitrongule. Det ser giftig ut, og er det også. Klatreturen opp til ca 500 meter tok 1 time og 15 minutter. Seilerbeina hadde meget godt av det og det var tilfredstilende å sitte på toppen og se ned på ankringsbukta.Vi blir her noen dager til før vi setter kursen mot Hellas, - gjennom Messinastredet og rundt støvelsålen.
lørdag, juni 10, 2006
10. Reisebrev - Puerto Soller, Mallorca
Turen fra Smir ble en lang etappe, med en fin bris fra østsydøst i starten. Den gav fin bør nordøstover til Spania igjen. En 2 meters dønning var rund og fin og ga ingen problemer. Etterhvert døde vinden ut og det ble igjen motor som framdrift. Turen til Benalmadena tok 13 timer. og kl 2230 la jeg til utenpå Ayla, siden marinaen var full. Det ble en gratis natt siden kontoret var stengt da jeg kom og ikke åpnet ennå før jeg dro videre kl 0730.
På ettermiddagen nærmet jeg meg Marina del Este. Utenfor meg farer en av de spanske tolloppsysnsbåtene. Den endrer kurs og kommer mot meg med tre mann på fordekket klare til å borde meg. Etter litt om og men, har to mann klart å hoppe om bord. De ville se alle papirer og sjekke om jeg hadde noe ulovlig ombord. (Afrikanere? - siden jeg kom fra Marokko). Alt var i orden og de hilste og dro videre.
Marina del Este er en liten og trang Marine, - og meget dyr 34€ for en natt. Den dyreste hittil. Men - marinaen var fin, selv om det var et lite sug fra havet der jeg lå.
Neste dag dro jeg de 10 Nm til Motril, - en større kommersiell havn med en liten marina innerst. Der skulle det være billig ifølge boka om området, men dengang ei, 23€ for en natt.
To dager senere sto Cabo de Gato for tur. Det er den sydøstlige odden som er grensen mellom Costa del Sol og Costa Blanca. Den er kjent for å være ganske ubehagelig å runde. Og det var den. De første 2 timene før odden var vannet flatt og en liten bris ga fin seilas. Like før runding økte vinden til liten kuling - rett i mot og sjøen ble rotete. Josephine stampet seg rundt odden et par timer. Da var vi på høyde med en liten bukt utenfor en fiske havn. Inn dit og i le av moloen gikk ankeret ut. For en lise. Sol og fin strand og været bar borte. Men utenfor kunne jeg se vinden piske bølgende.
Senere på ettermiddagen begynte vinden og løye og jeg satte videre nordover igjen. Det ble en fin nattseilas mot Cartagena. Klokke 9 på morgenen var jeg fortøyd der.
Cartagena er en stor komersiell havn og marinebase, og en fin stor by med lang histore tilbake til Romerriket, grunnlagt i 243 f.K.
Fra Rio Guadiane til Cartagena er det meget få ankringsplasser. Marinaer er det eneste alternativet hvis ikke været er meget stabilt høytrykk. Og det var det ikke. Østavind, østavin, østavnd. Hele tiden. I følge alle bøker om dette området er den dominerende vindretningen vest eller sydvest. Men det har vist værgudene glemt. Det motsatte har vært tilfelle siden jeg forlot Rio Guadiana.
Men endelig skal jeg til et område med mange ankringsmuligheter, - Mar Menor. Det er en stor 'innsjø' med en liten åpning i en lang sandrevle som stenger den fra resten av Middelhavet. Denne sandrevlen er knapt 1 km bred og er utbygget til det mest ekstreme. Fra sjøen ser det nesten ut som New Yorks skyline. Høyblokk på høyblokk med ferieleiligheter.
Midt ute i Mar Menor ligger to små øyer tett sammen og danner en meget fin ankringsbukt. Det ble de første 2 dagene for anker siden Portugal, - og gjett om det var deilig. Flatt vann, fin bris over dekk (selfølgelig fra nordøst) og sol og fred senket seg over Josephine.
Men hva skjer? to dager senere er det sydlig vind som skal vare til neste dag. Det må utnyttes. Isla Formentera ligger 125 Nm unna i nordøstlig retning, perfekt. Opp med ankeret tidlig på morgenen og ut gjennom vippebroen over kanalen kl 0800.
Balearene skulle nå nåes, med alle sine fine ankringsmuligheter.
Seilasen til Formentera tok 26 timer,så kl 10 var jeg akret opp i en liten bukt med smaragdgrønt vann over sand. Det var bare å hoppe uti vannet - og temperaturen var 22°. Endelig var Middelhavet slik jeg hadde drømt om.
Men i paradiset er det en slange. Kl 4 om morgenen var været snudd og det kom vind og bølger rett inn. En stor motorbåt lå litt for tett foran meg så jeg valgte å ta opp ankeret og gå 3 Nm til en bukt i le. En time senere ankret jeg opp i mørket og sovnet rolig igjen. Og gjett hvilken overraskelse på morgenen, da nærmeste båt på ankringsplassen er Ayla, som jeg har seilt sammen med på store deler av turen siden Gibraltar.
Neste dag dro vi videre til Ibiza og Ibiza by. Nå var vi kommet til en av masseturismens metropoler, med hva det innebærer.
Ibiza by har en fin gammel borg høyt over den gamle bydelen. De trange gatene er fulle av liv. For det meste utekaffeer. Fra der vi er ankret opp har vi vakker utsikt over borgen på den andre siden av bukta.
Etter en knapp uke dro vi (Josephine og Ayla) til en liten bukt på nordkysten av Ibiza, Portinatx. Den er åpen fra nord, og har et par små sandstrender, noen hoteller og plass til en 10, 15 ankrede båter. Der var igjen vannet smaragdgrønt. Salt, klart vann. En nytelse å svømme. Snorklet rundt båten og kunne sjekke at ankeret hadde festet seg i sanden. 
Da vinden dreiet til nordøst og ble kuling, stakk vi sydvestover for bare forseil og seilte i god fart med 2-3 m dønning bak fra. - Til San Antonio. Her var det mye bedre le for nordøsten.
3. juni ga nordøsten seg og dreide til sydøst og vi dro tidlig på morgenen (kl 0600) mot Mallorca. Det ble en seilas på 73 Nm og 14 timer. Under veis i det brede sundet mellom Ibiza og Mallorca så jeg både delfiner og pilothval. Det så ut som de fisket.
Nå ligger jeg i Puerto Soller på nordvestkysten av Mallorca. Dette er den eneste sikre havnen på denne siden, der den ligger innenfor en trang åpning. Rundt havnen ligger noen sandstrender og hoteller. Ellers er det en gammel fiskerlandsby. Vakker med trevokste fjellvegger omkranser det hele.Her møtte jeg den norske båten Unique med Kari og Svein ombord. Svein har ligget her siden 1. mai mens Kari var hjemme i Norge en tur. I dag dro de videre. Planen deres er å overvintre i Tyrkia eller Kypros.
tirsdag, juni 06, 2006
9. Reisebrev - Smir, Marokko
Rio Guadiana holdt på Josephine i over 3 uker. Etter en uke i Alcoutim (lørdag 15. april) kom Benedicte med fly til Faro og ble fraktet til Alcoutim med Low Fare Transfer, - raskt og effektivt. Hun likte seg umiddelbart og vi ble i Alcoutim enda noen dager. Vi ble invitert til huset til Ronnes foreldre (Bouke og Ronne som vi møtte i Camaret, nå også med Ineke). De har kjøpt et tidligere vakthus langs elven og restaurert det til et nydelig hus med flott utsikt over elven.Onsdag dro vi 5 Nm videre opp Guadiana. Til en liten sideelv, Rio Vascau. Den er kort og relativ grunn, så her var det bare mulig med jolle. Langs elvebredden så vi havskillpadder. De hoppet i vannet så snart vi nærmet oss i jolla. Lengst inne grunner det opp til et lite stryk hvor vannet var så klart og rent at et bad fristet. I en 1 meters kulp og ca 18° ble jeg litt renere.
2 Nm videre ligger Pomarao. En tidligere utskipningshavn for malm fra en gruve 20 km inn i landet. Det var tidligere jernbanespor fra gruvene og helt til kaikanten. De ble fjernet på slutten av 60 tallet av det engelske gruveselskapet. I tillegg sprengte de alle broene langs traseen, for at infrastrrukturen for videre drift skulle være borte. Og det var det eneste gruveselskapet gjorde. Annen opprydning som var mer nødvendig ble ikke gjort, ved en 'liten' utbetaling til Salazar, Portugals diktator på den tida.
Pomarao idag er en landsby beboende av tidligere arbeidere og etterkommere, i tillegg til noen få utlendiger. Husene er små og ligger tett i tett i terasser oppover åssiden. Det er bare trapper og trange passasjer mellom de små ett etasjes bygningene. En leilighet består ofte av flere små hus med bare ett rom. Hvert lite hus har sin funksjon, kjøkken, oppholsrom, soverom osv. Nå har de også fått innlagt vannslik at de har toaletter. Mens bad er det få som har privat. Ett baderom ved den lokale fritidsforenigen er det som mange bruker, - og som de delere med gjester som kommer dit, enten det er med båt eller campingbil, - uten noe vederlag. Denne foreninge driver også det lokale vertshuset, som er stedets storstue hvor de fleste i lansbyen har sitt sosiale liv.
Det er mulig å få middag der, men det må gis beskjed dagen i forveien. Alt drives til selvkost.
Etter en uke gikk turen ned elven igjen ned til munningen og den spanske byen Ayamonte. Benedicte hadde fly hjem fra Madrid 3. mai. Det ble en hjemtor med mye uforutsette problemr, men det kan Benedicte fortelle om i et eget reisebrev senere. Kort fortalt skulle vi ta buss til Madrid og overnatte 2 netter der, for så å dra hver vår vei derfra. Jeg tilbake til båten og Benedicte til Oslo.Men - 1. mai gikk ikke bussen som planlagt, vi måtte til Huelva. En time senere i Huelva viste deg seg at bussene til Madrid var fulle. Hva nå? Vi dro til Sevilla og fikk hotel der. Neste dag dro Benedicte til Madrid og jeg tilbake til båten. Benedicte kom seg hjem.
Tilbake i Ayamonte forberedte jeg reisen videre. Jeg ville til Gibraltar og møte den svenske båten Ayla (Pia og Tord, http://www.ayla.biz ) og den danske Restless II (Anne Marie og Dan).
Det ble en fin seilas, vestavind, sydøstover til Chipiona. Kom sent inn og lå ved mottaks brygga til neste morgen. Dro videre til Barbate, og gjorde det samme der.
Turen fra Barbate til Gibraltar ble en stri tørn med østlig liten kuling og rotete strømsjø. Det gikk allikevel ganske greit ved å motorseile 30° mot vinden. Men det medførte mye sjøsprøyt over dekk, så saltet lå overalt i klaser når jeg ankom Gibraltar. Det ble hyggelig gjensyn med Ayla som jeg ikke hadde sett siden Lagos i mars.
Gibraltar er en liten britisk koloni. Den består av en fjellklump (The Rock) som stikker 450 meter over havet. All bebyggelse ligger på vestsiden klammrende seg ett stykke oppover.Det har vært mange kamper om kontrollen av denne viktige odden. Fra toppen kan man se over til Afrika og kontrollere trafikken i stredet.
Mandag delte jeg en taxi med Anne Marie og Dan og dro på en rundtur på klippen. Vi fikk flott utsikt over stredet og en tur inn i en fantastisk dryppsteinshule, hvor deler av den var gjort om til et konsertlokale med en fantastisk akustikk. Gibraltars aper, makakker måtte også besøkes. Til slutt en av de gamle befestningene inne i klippen, - ca 200 år siden de ble gravd ut.
Værmeldingen for torsdag var kuling fra øst i stredet, mens onsdag bare var frisk bris. Ayla hadde bestemt seg for å gå til Smir i Marokko, ca 25Nm syd, og det bestemte jeg meg for å bli med på. Onsdag formiddag dro vi etter å ha fylt billig diesel i Gibraltar. Det var til tider mer enn frisk bris i stredet så turen til Smir gikk fort. Vi ankom et meget forlorent marina anlegg. Det hadde nok sett sine bedre dager. Det ble bygget i 1992 og da var det meget populært. Marinaen var full i mange måneder - og billig. Men så tror man at man tilhører den spanske solkysten og setter opp prisen, som igjen påvirker restauranten osv. Idag er marinaen omtrent tom, og meget dyr etter forholdene. 14€ pr dag på denne tida av året. Eksempelvis ligger mange av de spanske havnene på 8-10€.
På ettermiddagen vi kom inn, hilste en svenske, Lasse, på oss. Han arbeidet i et firma som har angasjement på verftet her. Vi spurte om han likte seg her, men det sa han nei til. og det var det. Vi sa at vi hadde lyst til å se en vakker by, Chefchouen, en berber by, og han ordnet det slik at minibussen til verftet plukket oss opp og slapp os av ved en busstasjon i en stor by, Tetouen, 3 mil mot syd. Derfra tok vi vanlig lokalbuss de neste 6 milene til denne byen. Chefchouens gamle del er en gammel berberby. Den ligger høyt oppe i fjellene og er i hovedsak hvitkalket, med nyanser av blått nederst og på bakken i de trange bratte smugene, som ofte er trapper. Vi så primitive bakerier som bakte brød til sin storfamilie, - brødene var ikke til salgs. Her var vi i det autentiske Marokko, selv om dette var en turist attraksjon. Det virket som mange av de som bodde der var uberørt av det. Alle vi møtte var vennlige og hyggelig. Og siden fransk er deres andre språk, var det lett å kommunisere med dem.
Idag er det grått og litt yr i luften og bare 19°. Jeg har nå sjekket ut og drar tidlig i morgen mot Spania igjen.
onsdag, april 12, 2006
8. Reisebrev - Alcoutim
Siden jeg (vi) kom til Lagos i Portugal, har tiden stått litt stille. "Vinterhavnen" varte nesten 5 måneder. Det har vært en fin tid.Lagos som vinterhavn passet utmerket. Det er et fint miljø der blant seilerne. Ca 20 båter har vært fastboende der i mer enn ett år, noen mer enn 5. De kom dit for en kort vinter, men likte seg så godt at de ble der. Denne gruppen seilere organiserte Navigators Club, som var åpen for alle seilere, enten de var der for en natt eller flere måneder. Hver morgen kl 0930 utenom søndag, var det nett møte på vhf kanal 77. Der kunne man få kontakt med de andre for å løse problemer, få adresser, legge ting til salgs osv. I tilleg hadde de en liste over uavhengige fagfolk som alle kunne engelsk. Og det var meget nyttig. På den lista sto også en diesel mekaniker fra New Zealand, Rom Johnson. Han ble en meget nyttig person. I tilleg var det elektriker, rustfritt stål sveiser, osv.
Båten har fått ny motor, en Beta 1305. Det er en engelsk motor basert på en japansk Kubota. Den er på 35 Hk og har 4 sylindre. Går som en klokke, lavt støynivå, lite vibrasjoner og luktfri eksos. I tilleg vil den bruke mindre diesel.
Det å bytte motor ble en lang prosess. Først sjekket jeg med Rom Johnson om det var mulig å reparere reduksjonsgiret på den gamle motoren. Etter å ha tatt ut giret, sjekket Rom det, men det ville koste minst 10.000 kr for nye deler. Putte så mye penger inn i en 25 år gammel saltvannskjølt motor. Hva er tilstanden i kjølekanaler, osv. Det ble snart bestemt ny motor. Men hvor skal den kjøpes? Jeg hadde tidlig bestemt meg for en Beta 4 sylindret motor. Jeg sjekket hva den ville koste fra Portugal, Norge og direkte fra Beta i England.
Porugals importør skulle ha 58.000 + 25% moms (kanskje jeg kunne få tilbake momsen, men sannsynlig ikke. I Norge ville den koste 59.000 + noms. Prisen fra produsenten i England ble 59.000 inklusivt engels moms og frakt til Lagos. Og slik ble det. Motoren ble bestilt rett før jul med leveranse ca 20. januar. Da ville Benedicte være hjemme i Norge en tur. Så det passet jo fint.
Like etter at Benedicte var reist, gikk den gamle motoren ut, ved hjelp av en talje under bommen. Først ble den heist opp i sittebrønnen, for så å bli svingt ut på flytebrygga. Det var gjrt på litt over en time, da var den gamle slitne Volvoen i bilen til Rom.Det neste ble å skjære ut det gamle motorfundamentet med vinkelsliper. Hvilket støv det ble, selv om motorrommet var tettet med plastfolie. Så var det å bygge nytt motorfundament i riktig høyde og bredde.
Da alt var ferdig ble motoren levert, direkte til flytebrygga. Påfølgende helg ble motoren satt inn med hjelp av Rom, på samme måte som den gamle gikk ut. Etter mye plunder med å tilpasse eksosslanger, koble det elektriske, flytte dieselfiltre til motorrommet, osv, ble motoren starte den påfølgende helg. Så etter en uke på land for å bytte propell, kom jeg i vannet samme dag som Benedicte kom tilbake til Lagos 15. februar. Hvilken timing.
Benedicte ville ut å seile, men været i 2. halvdel av februar og hele mars, var ikke av det fine varme været vi hadde hatt tidliger denne vinteren, så det ble fortsatt Lagos for Benedicte.
Det ble knyttet fine vennskap i Lagos.
SY Ayla http://www.ayla.biz , med svenske Tord og Pia.
Lindisfarne http://www.sailaround.info med svenske Annika og Björn
Florina med greske Maria og George
Armanella med nord-irske Jim
Restless II http://www.restless2.dk med danske Anne Marie og engelske Dan
Bortsett fra Lindisfarne, som er på vei til Syd-Amerika og Patagonia, er det store muligheter for å treffe de andre igjen i den nermeste framtid.
Lagos har for meg vært den perfekte vinterhavn. For Josephine den beste havn hun kunne være i. Selve marinaen er fri for effekten av dønning og bølger fra fiskebåter i stor fart. Den ligger midt i Lagos, slik at alt er innen for en radius på noen hundre meter. Buss, tog, butikker, kafeer, osv.
31. mars tok jeg farvel med Lagos og seilte ut i følge med Florina. Både George og jeg seilte alene. Benedicte er hjemme på Hosle, mens Maria er i Aten.
Første stopp ble Vilamoura. En natt var nok. Vilamoura er en kjempe marina med mer enn 1000 båter og leilighetskomplekser i mange etasjer omkranser den. Nesten en Las Vegas følelse. Et kunstig samfunn av ferierende utlendinger, og ingen sjel. Restaurant innkastere for hver meter du går om kvelden.
Neste dag seilte vi til Faro deltaet. Vi la oss til anker innenfor Isla Culatra. Kontrasten til Vilamoura kunne ikke være større. Culatra har en liten fiskerlandsby av for det meste fasboende portugisere og noen få fastboende utlendinger. Noen få matbutikker, kafeere og restauranter. Stille og fredlig, smilende, hyggelige mennesker som ikke var ute etter å dra mest mulig penger ut av deg. George og jeg gikk en fin tur rundt på øya, men jeg hadde vont i min høyre lilletå. En uke tidligere hadde jeg sparket borti gummijolla på dekk, og tåa ble vrengt til side. Jeg tapet lilletåa til den ved siden av og regnet med at det ville gå over av seg selv. Men turen rundt Culatra gjorde det ikke bedre. Tåa svulmet opp og begynte å klikke når jeg gikk. Jeg tok det med ro etter det.Etter 3 dager for anker, snudde østavinden til vest og vi seilte videre til Vila Real de San Antonio, like innefor innløpet av grenseelven, Guadiana, grensen mellom Portugal og Spania.
Her hadde de et hospital, så jeg bestemte meg for å få sjekket tåa. Røntgenbilde viste brudd. Så det ble en tur til ortopeden og profesjonell taping av tåa, på samme måte som jeg gjorde det, men med mange flere lag. Slik at det ble helt stivt. I føge legen burde jeg ikke gå på foten, men det er nesten umulig.
Etter 4 dager med havneavgift på 120 kr pr døgn dro jeg sammen med Restless II (de kom dagen før) opp elven til Alcoutim. 20 Nm gikk for sakte fart og medstrøm på tre og en halv time.
Vi ankret opp midt i elven mellom Portugal og Spania.
Hvilken lise. Det eneste som høres er kirkeklokkene i Alcoutim (Portugal) og Sanlucar (Spania). Mellom de går en liten ferje. De liigger hvite og vakre opp i åssiden på hver sin side av elven. Begge landsbyene er forholdsvis uberørte og ganske godt vedlikeholdt.Her er det godt å være. Sol og varme, - og fredlig
På lørdag kommer Benedicte til Faro, og da drar jeg ned til Vila Real med båten for å hente henne. Mellom Alcoutim og Vila Real går det ingen busser i påsken.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
