11. Reisebrev - Porto di Ponente, Vulcano, Italia

11. juni forlot jeg Puerto Soller på nord kysten av Mallorca, - en fin havn og knyttet til den vakre og større byen Soller, som ligger 5-6 km lenger inn i landet. Natte før var det ganske mye vind og jeg måtte ankre om fordi jeg ble liggende bare noen titalls meter fra en ny betongbrygge. så det var godt å komme videre.

Hele nordkysten av Mallorca er ganske ugjestmild, me bratte fjell rett ned i havet. Utenom Puerto Soller er det ingen steder å søke ly hvis nordvesten drar seg opp i kuling eller mer. Det var godt å få rundet nordøst odden og fått festet seg til en av de nye bøyene i Pollenza bukta. Det var lagt ut en 40 talls nye bøyer i forskjellige farver avhengig av hvor tung båt de var beregnet for. Kun en natt av gangen og det var gratis. Men siden det ikke var fullt kunne vi ligge en dag til. Fortsatt gratis.
Etter to dager ankret jeg opp nærmere Puerto Pollenza for å ta jolla i land. Det trengs innimellom til proviantering. Denne byen er ett av chartermålene i mange charter selskaper og bærer preg av det. Restaurangene blir mer aktive i å kapre kunder og maten er ikke automatisk bedre, men dyrere.

Da byen ikke trakk lenger gikk vi over bukta igjen og fikk koblet oss til en bøye - og godt var det. Med kvelden og natten ble en storm kastet over oss med vindkast på mer enn 28 m/s. På det meste hang vi fast i bøyene i opp til 1,5 meter bølger. Det var en spennende opplevelse og heldivis ga vinden seg i 2 tida på natta, så det ble litt søvn til slutt.

Vi var tross alt heldige med hvor vi var. På Menorca tvers over sundet for oss, i en liten by som heter Ciutadella hente noe som av og til hender der, men ikke så kraftig. Da stormen traff dem satte det igang end bølgebevegelse som tømte hele havnen for vann for så å komme tilbake som en flodbølge. På bilder fra avisen ble båtene innerst i havna liggene på bunnen der de var førtøyd og når flodbølgen kom røk alle fortøyniger og båtene endte i en haug helt innerst. Nærmer 40 båter ble ødelagt.

3 dager etter stormen bestemte vi (Unique med Kari og Svein, og jeg) oss for å dra til Mennorca. På vei over kom det melding på vhf-radioen at det var nye store variasjoner i vannstanden i Ciutadella og også Santandria som ligger ett par nm lenger sør. Vi valgte derfor å gå til sydkyste til en bukt (Cala som det heter på spansk), Cala son Saura. En nydelig bukt med krystallklart vann over sandbunn. Deilige svømmeforhold. 4 deilige dager med vind for det meste fra nord, slik at det var perfekte forhold.

Under stormen ble vindgeneratoren ødelagt av ett tau som blåste inn den. Jeg tok kontakt med produsenten i England og de skulle sende nye deler til meg, med adresse til havnekapteinen i Poert Mahon, så dit gikk turen sankthans aftenen. Dette er en av de beste havnene i Balearene. Den består både av en lang stor trygg havn i tilleg til ett område som nesten er en lagune. En trang åpning mot syd og en enda trangere kanal videre mot byen Mahon. Ankeret ble liggende nede i 15 dager trygt festet til bunnen uansett hvilken vindretning vi hadde. Og lørdag kunne jeg hente de nye delene i Mahon, helt kostnadsfritt. Hvilken service.

Å ligge slik, ca 2 nm fra Mahon, betyr at jolla blir meget viktig. Nesten daglig var den i bruk. Men hva oppdager jeg etter hver, jolla lekker. Vann kommer inn og luft går ut. Jeg prøver å lappe og tette, menn hullet ligger slik til under der bunden er festet. Tetter ett sted og luft pipler ut et annet sted. Til slutt gir jeg opp og innser at jolla har vært trofast i 10 år, pakket opp og pakket ned. Etter så lang tid begynner limfuger å bli sprø og rett å slett går opp i limingen, spessielt der det blir brettet sammen. Så en 'ny' (brukt 1 time ifølge selgeren) jolle innkjøpt. Litt mindre men med oppblåsbar kjøl slik at den blir lettere å ro.

Til nå har det for det meste vært vind fra øst, slik at det ble mange båter som ventet på å komme videre til Sardinia. Å kjempe seg mot vinden er intet alternativ, da bedre å vente til vinden snur. Og Ankringsplassen her i Mahon var et flott sted å vente. I begynnelsen av juli snudde vinden til stort sett nordvest. Perfekt, og de først 7-8 båtene stikker av sted, blant annet den svenske båten Ayla, med Pia og Tord. Noen dager senere dro Unique. Hva skulle jeg gjøre, seile østover eller tibake vestover igjen. Hellas eller Kanariøyene - og kanskje Karibien? Foreløpig er valget tatt, det ble østover mot Hellas, så kl 0600 den 8. julig gikk ankeret opp, og jeg var på vei til Sardinia. 192 nm, det vil si 36 til 48 timer underveis.
Sammen med meg dro også den svenske båten Pandora II, slik at jeg fikk selskap og hjelp til vakthold på natten. Jeg gikk ganske fort igang med små sove økter. Med hjelp av en egge klokke stilt på 15 minutter, hvilte og sov jeg intil ett kvarter av gangen. Det fungerer helt fint i alle fall det halvannet døgnet det tok å seile over. Klokken 20 lå jeg fortøyd til brygga i Carloforte på en liten øy på vestkysten av Sardinia. Etter å ha spist middag hos Kari og Svein tørnet jeg inn og sov godt en hel natt uten avbrudd.

Noen lurer sikkert på hvor Benedicte er? Hun ville være hjemme en hel sommer atter å ha vært på seiltur hver sommer de siste 11 årene. Men hun kommer ombord igjen i august, da sannsynligvis i Hellas. Håper på en billig flybillett med Norwegian eller noe sånt.

Nå blir det noen fine dager her på sydsiden av Sardinia, med bading i krystallklart vann (ca 24-27 °C) og sjekking av værprognosene, før vi stikker sydøstover mot Sicillia. Ca 24 timers seilas.

Jeg dro videre fra Carloforte neste dag sammen med Unique. I det vi rundet den sydligste odden på Sardinia åpenbarte det seg en bukt som bare innbød til ankring. Unique og Josephine var de eneste båtene, og ankret gikk i sandbunn på 6 meter. Krystallklart vann.

Med den vindretningen vi nå hadde, nordvest, er det mange ankringsplasser her på sydsiden. Og etter et par dager lå vi i det sydøstligste hjørnet, Baia Carbonara. Og samme kveld ble jeg innvitert til middag på Unique, - spagetti carbonara, - hva ellers?

I havnen ble dieseltankene fyllt opp, og neste etappe planlagt, til noen små øyer vest for Sicillia. Den nærmeste av de er Isla Marettimo. Ingen god havn der, men en bukt på sydsiden som det går å ankre i hvis vinden er snill. Denne etappen på 140 nm tok 30 timer. Halve tiden seilte vi, men vinden var svak, slik at turen tok lenger enn beregnet, men det er tross alt seilbåt vi har.

Bukta vi kom til var dyp og meget åpen, men siden været tillot det ble vi liggende der. Fortsatt klart vann og synlig anker på 12 meters dyp. Dette var også en populær buk for dagankring for lokalbefolkningen.

Neste dag hadde vi planlagt å spise middag på en restaurant på øya, som er litt kjent fra et program med den engelske kokken Jamie. Men vinden passet dårlig for å ligge utenfor for anker, så vi dro videre til øya Levanzo. Nydelig ankringsbukt 5 minutter julletur fra "byen". Levanzo by er lite turistifisert og det er for det meste fiskere som er bosatt der. Vi fant en fin restaurant der og kunne feire Sveins fødselsdag. Kjempegod mat.

Nordkysten av Sicillia har normalt få steder for ankring, siden den dominerende vindretningen er nordvest, men siden det fortsatt var meget lette vinder kunne vi ankre de fleste steder. Første stopp ble Baia Mondelo. Pilotboka sier at ankring er ok, men sjøkartet sier ankring forbudt. Vi tok sjansen og ankret uten for en eksklusive strand, med badehus og restauranter. Tydligvis et område for de rike fra Palermo. Natten forløp rolig, men neste morgen ble vi pent henstillt å ta opp ankeret av en hyggelig person på en kystvaktbåt. De rike liker vel ikke å ha båter så tett inn på seg.

Utenfor fiskerhavnen Porticello var det ingen slike hindringer. Her var en liten by med en meget skitte og overfylt fiskerhavn. Skitt og olje fløt rundt båtene. Vi tok jolla inn og førtøyde innerst i et hjørne. Vel var det skittent, men menneskene var meget hyggelige. Vi hadde ikke gått mer enn 50 meter før en fisker på en bar iviterte oss på en øl, men siden vi skulle finne ut om butikker og hva som var tilgjengelig her, avslo vi. Her levde de fleste meget enkelt og fortauene var en forlengelse av stuene for folk flest. Overalt var det satt ut store potter eller urner med planter og små trær.

Cefalu ble den siste ankringsplassen på Sicillia for denne gang, før vi dro videre til de Lipariske øyer. Dette er en øygruppe med 7 bebodde øyer. Lipari er den største og Stromboli kanskje den mest kjente. Men bukta vi nå ligger i er den beste. De aller fleste bukter er meget dype, bar ca 50 - 100 meter fra land er ankringsbar. Slik at lokale båter på bøye tar neste all den plassen hvor ankring er mulig. Porto di Ponente er et unntak. Hele bukta er rundt 5 meter dyp, og bunnen er svart lavasand.

I dag startet jeg dagen med å gå opp til kraterkanten på den aktive vulkanen her på Vulcano. Svoveldamp tyter opp av grunnen og farger omgivelsene sitrongule. Det ser giftig ut, og er det også. Klatreturen opp til ca 500 meter tok 1 time og 15 minutter. Seilerbeina hadde meget godt av det og det var tilfredstilende å sitte på toppen og se ned på ankringsbukta.

Vi blir her noen dager til før vi setter kursen mot Hellas, - gjennom Messinastredet og rundt støvelsålen.