12. Reisebrev - Marmaris Yacht Marina, Tyrkia

Det båser kuling fra syd og regnet bøtter ned. Ny frontpassasje er på gang. Men det er ikke normalværet her i det sydvestlige hjørnet av Tyrkia. For det meste er det 15-20 grader med strålende solskinn. Våren er her, elller skal vi si etter norsk standard, sommern er her og snart begynner Josephine å seile igjen.
Hun har fått mye nytt siden siste reisebrev, - mer enn 8 måneder siden. Så la oss begynne der.
Jeg forlot dere på Vulcano i Italia. Etter nesten en uke i den nordvestre havnen, med nydelig rolig vær, begynte det å komme varsel om værforandring. Ny norvest var på gang.

I solrenningen den 29. julig heiste jeg ankeret og sammen med Unique startet vi turen mot Hellas. Og da måtte vi passere Scylla og Karybdis, Odysseens monstre i Messina stredet. De er henholdsvis sterke vindkast og store strømvirvler. Strøvirvlene er ikke slik idag som på Homérs tid, takket være et jordskjelv for mange 100 år siden. Bunnforholdene ble endret. Men strøm var det - og virvler. Vi hadde planlagt tiden slik at vi ville bli sugd sydover av strømmen og vi fikk også opp til 3 knobs medstrøm. Så turen gjennom stredet var unnagjort på 3-4 timer.

Messinastredet og sydkysten av Italia har ingen egentlige ankringshavner, og det er lang avstand mellom marinaene og kystlinjen er flat med mye sandstrender. Men i rolig vær kan man ankre hvor som helst på en slik kyst. Etter 20 timers seil og motor fant vi en antydnig til en odde som skjermet noe fra syd og ankret der for natten. Og det ble en rolig natt.

Neste morgen startet vi igjen rett før kl 6. Opp med anker, sette kursen og gå for motor, heise seil og håpe på vind. Og vind ble det. De kalles katabatiske vinder. De kommer fra land og følger dalganger ut mot havet. Bare en halvtime etter avgang fikk vi den første. Josephine krenget og skjøt fart. Men krengingen ble litt for mye, så inn med 2 rev i for- og storseil. Vi dundret av gårde i frisk vind og flatt vann. Nydelig seilas. Men hvor ble det av vinden. Den døde hen og ut med revene igjen - fulle seil og fin fart. 10 minutter senere ny kuling som varer et kvarter og dør igjen. 5-6 ganger ble det inn med rev, ut med rev intil vi var forbi det litt mer fjellrike delen av kysten. Senere døde vinden helt og det ble motor igjen. Som vanlig. Det sies at man kan ikke seile i Middelhavet. Enten er det vinstille, eller så blåser det hatter og høy. Og det er erfaringen min også. Den totale tiden under seil er neppe mer enn 25%.

Golfo do Squillace kan oversettes med vindbygebukta. Vindbygene var fraværende da vi passert på vei til en liten plass som heter La Castella. Men sjøen var som en kokende gryte. Korte, krappe bølger fra alle kanter sloss om å stoppe framferden, men med 3-4 knop kom vi allikevel fram til en fin ankringsbukt, trodde vi. Kl 21 begynte flere utediskotek å slåss om lydrommet, helt til kl 04 om morgenen. Ferieparadis?!?!

Vi kom oss videre litt for sent neste formiddag. Vi skulle til Crotone, den største byen på undersiden av støvlen. Nordavinden hadde alt fått tak. Vi måtte rundt en odde, så 3 timer motvind før vi kunne falle av mot Crotone havn. Her er det en relativt stor marina. Jeg gikk inn å så etter en plass å ligge, men ingen var interessert i å hjelpe en aleneseiler, så jeg gikk ut igjen og ankret rett utenfor moloen i le for nordvest vinden. Det var 2 andre seilbåter ankret der fra før. Nydelig strand og klart vann over sandbunn, som gir det aller beste ankerfeste. og det fikk vi trenge senere i den uken vi var der. Det dro seg opp kuling fra syd, men heldigvis lite bølger og ankeret holdt.

Crotone er en stille, søvnig by, langt vekk fra det meste i Italia. Hovednæring er fiske, i tillegg til noe gassproduksjon. Det sto 5-6 plattformer i havet utenfor.

Men i august snus byen på hodet. Fra 1. august gjøres strandgata om til gågate og konsertplatformer, uteresturanter og utebarer overtar hele gaten. Feriebyen overtar og gatene er fulle av ferierende itaienere. Det var artig å se den transformasjonen fra den ene dagen til den neste.

Tidlig på morgenen 4. august startet vi på seilasen til Hellas, det vil si til Levkada (Lefkas), - 164 nm. Da skulle vi kunne ankomme der tidlig på ettermiddagen neste dag. Turen startet med motor, men utpå formiddagen startet sønnavinden, som vi hadde hatt di siste dagene for anker. Inn med et par rev og vi hadde en av de beste seilasene på lenge. Helt til midnatt, - da begynte lyn å flamme opp i horisonten bak oss og været nærmet seg. Det var bare en ting å gjøre. På med motor, ned med seil, starte radaren og skalke alle luker. For autopilot styrte vi videre mot Levkada. De første regn- og vindbygene med lyn og torden var over oss like etterpå. Men inne i båten var det tørt og trygt. Jeg kunne følge med hvor bygene og andre skip var, rundt meg. Dessuten holdt Kari eller Svein utkikk for meg fra deres posisjon like ved.

Utpå morgenkvisten var været passert og vi kunne så smått begynne å seile igjen i en fin nordlig bris.

Klokken 13 gikk ankeret ut i havnen i Levkada. Dette er en av de få havnene i Hellas som både har marina, bykai og tillater ankring. Og det var deilig å ligge der for anker og se på trafikken og livet inne i byen, samtidig som ettermiddagsvinden blåste varmen vekk. Det var over 30 grader i skyggen, så vinden var en velsignelse.

Levkada er en av de Ioniske øyene. Sammen med Corfu i nord og Kefelonia, Itaka og Zakynthos danner en kjede av øyer vest for det greske fastlandet. Og innenforer det en mengde mindre øyer oo ankerbuktene er nesten utallige. Derfor er også området flittig brukt av charterselskapene (seilbåter). August er toppsesongen for seilere i leide båter. De kommer gjerne i svermer og fyller en ankringsbukt i løpet av noen minutter. Og så er det forhåpentlig stille igjen.

For at alle disse båtene skal få plass, ankrer de på en spesiell måte, nesten som i norske skjærgården, istedet for baugen mot land, legger de akterendet dit. De ankrer med hoveankeret i baugen, bakker i full fart mot land (for å ha styre fart), brå stopper og sender jolla inn med et langt tau som festes der, for så å stramme opp ankeret. Fender mot fender ligger så båtene tett i tett.
Heldigvis er det såpass god plass flere steder at det går å ankre på svai. De vil si å svinge med vinden slik at baugen alltid vender mot den.
Abeliki på Meganisi, og Nidri på Levkada var slik. Bukta tvers over for Nidri er helt klart den tryggeste ankrings havna i det Ioniske hav. God leirbunn og fin beskyttelse mot alle vinder. Disse to havnene ble basen vår de neste to månedene.

20. august kom Benedicte ombord. 14 dagers charterfly Oslo - Preveza. Hun ankommer på kvelden til Levkada, over 30 grader varmt. Vi ror ombord med bagasjen og har en vakker varm stjerneklar natt ute i cockpiten.
Neste dag provianterer vi og kommer oss avgårde. Temperaturen stiger mot 40 grader og det er deilig å være vekk fra byen, og kjenne brisen istedet.

Abelaki er igjen målet. Vi blir der i flere dager. Går turer i land og svømmer i nesten 30 graders vann. Vi seiler også til Vahti på Ithaka, som sies å være Homérs by. Der får vi oppleve den vanlig forekommende vinden inn i havnen. Det blåser kuling inn der når vi ankrer opp. Akeret sitter og vi er trygge. Men vi skulle jo en tur i land. Men det kan vi bare glemme. Sjøen er rotete og en jolletur ville gøre oss gjennomvåte. Men neste dag er det flatt og vindstille.

Vi drar videre til en buktpå fastlandssiden av Ioniske hav. En grunn, relativ stor bukt. Det er bare en 5-6 båter der og freden senker seg i en nydelig naturperle. en slags lagune med en liten åpning i sydvest. Bortsett fra noen fiskerhytter i det fjerne, er vi langt fra andre mennesker enn de i de få båtene som er her. På kvelden vaker fisken og Benedicte hører flaggermus. Og over oss en stjerneprakt som viser hvor liten man er.

I Nidri leier vi en bil for dagen da Benedicte skal hjem igjen. Hennes fly går i 23 tida på kvelden så vi tar en biltur rundt Levkada før vi ender på flyplassen. Øya er mye mer fjellrik en man skal tro. Veinettet er svingete og bratt. Men vakkert. mange fine utsiktspunkter på veien.

Etter at Benedicte har dratt kommer en uro over meg. Det er september og jeg vil vestover igjen. Mot Kanariøyene og Karibiske hav. Jeg begynner forberedelsene , gjør klar båten og drar til Levkada by med båten for utklarering. Dieseltankene fylles, men det er en tvil i meg. Jeg klarer ikke å få meg til å klarere ut av Hellas. På vei tilbake til Nidri seiler jeg i fin bris, men som blir mindre og mindre. Like før Nidri starter jeg motoren, men det går ikke noe fortere. En lyd som om noe slurer. jeg får seilt med den lile vinden som er tilbake til ankers. Og hva ser jeg, - propellen slurer på akslen. Så det er vel noe som sier meg at jeg skal tilbringe lenger tid i Middelhavet.

Ny kile mellom propellen og akslen blir laget og alt er i orden igjen, men nå er jeg rolig på at jeg skal bruke mer tid her.

Nå starter en tid med mye vedlikehold på båten. Alt treverk på dekk blir slipt, oljet og lakkert. Plast blir pollert. I tillegg til det sosiale mellom båtene. Jeg er en flittig gjest hos Kari og Svein på Unique, - og mens Kari er i Norge en tur, bruker også Svein mye tid på vedlikehold.

2. oktober kom Benedicte obord igjen. Hun hadde fått seg en tur på et av de siste charterflyene til Preveza. Billettpris -50kr. + avgifter. Totalt 150kr. Hun hadde bilett tilbake fra Athen 20. oktober. Vi skulle ut å seile igjen, - mot ukjent mål, i all fall delvis.
Men først tlbake til Nidri og Abelaki for å si foreløpig farvel til Kari og Svein på Unique. De skulle fortsette litt til i Ioniske hav før de planla å dra mer østover.

Første havn ble lagunen vi lå i forrige gang, men nå alene. To fredlige dager før vi dro inn i Patras gulfen. Litt ustabilt vær, og Svein sender oss en sms om en skypumpe som passerer dem i nærmeste laget, - mot Patras gulfen. Men heldigvis så vi den aldri. Istedet fikk vi lyn og torden på vei inn til Mesalonghi. En lang kanal i et våtmarksområde forbinder havnen og havet. Meget vakkert skulle det vise seg på morgenen neste dag. Sol gjemmom morgen dis og åpne fiskebåter som ros sakte framover.
Byen var fin, men vi så den bare i pøsende regn, så den fikk ikke vist seg fra sin beste side.

Neste dag ble etterhvert solfylt med frisk bris fra vest. Vi passerte den nye høybroen over sundet mellom fastlandet og Peleponnes. Til slutt havner vi på en liten øy som heter Trizonia. På innsiden er det en meget godt byskyttet 'marina' . Betongen er klar men ingenting av det en marina har, finnes. Vann, strøm, dusj toalett osv. Men det blir gratis så da så. Det har mange seilere funnet ut, så havnen var fylt av godt fortøyde båter med og uten folk ombord, - for overvintring.
Den lille landsbyen er en perle. Noen få barer og restauranter omkranser en plass på landtungen mellom havnen og sundet på den andre siden. Der er det en bukt med små fiskebåter og en ferge til fastlandet.

Benedicte vil så gjerne se oldtidsbyen Delphi, så neste dags ettermiddag drar vi mot Itea, den nærmeste havnebyen. Men været endrer seg underveis, og idet vi runder odden for å gå nordover, møter vi kulingen midt imot. Med liten framdrift, vind og regn velger vi å gå inn i en liten ankringsbukt og blir der natten over.
Neste dag når vi Itea med fortsatt kuling imot, men heldigvis ikke regn.

Nordakulingen fortsetter også neste dag da vi tar en buss til Delphi. Oldtidsbyen ligger ganske høyt opp i fjellene bak Itea, og det er mye kjøligere enn jeg trodde da vi dro fra lavlandet. Selv med kjølige regnbyger er Delphi verdt et besøk. Området er stort og bratt. Heldigvis er det et museum der også og det var deilig å kunne se de beste tingene som er gravd fram, uten å fryse.

Det fortsatte å blåse kuling fra nord også neste dag, men vi dro allikevel mot Corint og ankom der på ettermiddagen til en liten havn med urolig sjø innenfor. Men vi fant en plass og med alle fendre ute lå vi bra.

Neste dag passerte vi Corint-kanalen og var endelig i det egeiske hav. Mange fine ankringsplasser i nærområdet. Vi endte etter hvert i Poros. En vakker by på øya Poros.

På 70-tallet var Benedicte på interai,l blant annet til Hydra. Så dit måtte vi dra. Fikk en fin plass på innersiden av den nordre moloen. En bra plass hvis det skulle plåse opp fra nord, trodde vi.

Hydra er kanskje mest kjent for en del kjendiser som var der på 60-, 70-tallet. Blant annet Leonard Coen og Axel Jensen. Buen Hydra er meget vakker og ligger i en bratt li rundt havnen. Det er ikke biler der, bare mange 100 esler og noen få traktorer. Så alt blir fraktet på esler, eller båret på apostlenes hester.

Så kom stormen. Som sagt lå vi ikke så verst bak moloen og godt fortøyd. Men etter oss kom det inn en 40 talls charterbåter som delvis lå mot kai og delvis lå i 4 rader bak oss og den nordlige moloen. Sjøen inne i havnen ble meget rotet. Båtene bak oss hoppet og danset, nesten en slags ballett. Men heldigvis ble ingen skadet, hverken båter eller mannskap. Etter 3 dager var vinden løyet så mye at vi kunne dra derfa. Hydra er ingen god havn når meltimien blåser som verst.

Tilbake til Poros fant vi en bøye vi kunne låne. Siden Benedicte skulle hjem fra Athen, tok vi begge en ferge til Pireus og tok en natt på hotel før hun fløy hjem.

Tibake i Poros hadde jeg begynt å tenke på hvor jeg skulle overvintre. Hellas eller Tyrkia. Bli i EU og ta sjansen på det (max 18 mnder i EU uten å måtte betale moms på båten) eller krysse Egeerhavet.

Etter en ny storm fra nord liggende på bøye i Porossundet avgjorde valget. Jeg må ligge i en trygg marina. I Hellas er det meget dyrt, - også om vinteren. Marmaris Yacht Marina var et alternativ, men over 200 nm unna. Krysse Egeerhavet med nye stormer. Oktober, november er beryktet for det.

Heldigvis kom jeg i kontakt med en svensk båt, Tarsia II, en Colin Archer bygget i stål. Den skulle også til Marmaris, med 3 menn ombord, og Mats som eier og skipper. Jeg bestemte meg for åslå følge.

Så på morgenen 2. november dro vi til en liten havn på Kitnos tok. Etter 9 timer førtøyde vi i Loutra,en landsby med 10-15 hus rundt en god havn. Da vi kom dit var vi de eneste gjestende båtene og kunn fortøye langsides til betongkaien. Senere på kvelden kom også danske Peter i seilbåten Rosa. Han skulle også til Marmaris.

Loutra ble vår havn i 3 dager. En ny storm passerte oss. For noen av oss begynte tiden å bli knapp. Mannskapet tim Mats skulle hjem fra Istambul den 14 nov, og jeg hadde fly hjem fra Aten den 15. Så vi bestemte oss å ta nattseilas fra Kitnos til Kos, tversover hele Egeerhavet. Kl 12 den 5. satte vi kursen østover. Det var blitt ganske kjølig, bare en 10-12 grader, - og på fjelltoppene på de nærmeste øyene hadde snø over 500 meter. Heldigvis ble det varmere igjen utover kvelden og natten, så det ble ganske behagelig å sitte ute og holde vakt.

Peter hadde nok en tøffere tur en oss andre. Hans autopilot var til reparasjon, så han måtte for det meste stå til rors. Innimellom skar han avgårde på en helt annen kurs mens han måtte slippe roret av diverse nødvendige erend. Men etter 20 timer kunne vi fortøye i Kos havn. Nå var det verste gjort.

9. november ankom jeg Marmaris. Etter 2 dager i Simi.

Marmaris Yacht Marina er en meget populær overvintringshavn. Her er det mer enn 1000 båter, i sjøen og på land. Opp imot 100 båter er bebodd. Så det er et fint milø her. Marinaen ligger ca 8 km syd for Marmaris by, men det er lett å komme seg dit når man trenger det. En gratis ferge går to ganger daglig i tilleg til en dolmus (minibuss) som går hver time og koster 9 kr. Egentlig er det deilig å ikke ligge midt i byen, med det det betyr av støy. Her ute er det stille og fredlig og et fint turterreng.

Den 13. dro jeg med fergen til Rhodos og nattferge videre til Pireus. Og den 15. fløy jeg hjem med Norwegian, etter et meget hyggelig besøk hos foreldrene til George, som jeg måtte si farvel til i Portugal. George og Maria er nå på vei i Middelhavet (april07).

Det ble en fine 2 måneder hjemme i Norge. Mye gjensyn med slekt og venner. I julen fikk vi også besøk av min datter Marit, som fortsatt bor i Cape Town.

17. januar var jeg tilbake i Marmaris etter en 2 dagers reise fra Oslo. Først til Riga om kvelden den 15. videre til Istanbul tidlig om morgene den16. Etter en liten tur rundt i den gamle bytelen, tok jeg nattbussen, 14 timer, til Marmaris.

Her ble det nå en fin tid med mye arbeid og klargjøring på båten. Josephine har nå fått baugspryd og kutterrigg (det vil si 2 forstag), slik at jeg nå kan seile med to forseil spredd til hver side, passatseiling. Hun har også fått ny sprayhood, vært på land og fått ny bundmaling i tillegg til polering.

Snart er jeg på vei igjen. Ut i Egeerhavet. Besøke noen flere øyer enn jeg fikk mulighet til i høst. Så vet jeg ikke mer. Hvor jeg er neste vinter, får man bare vente og se. Men en ting er sikkert, Benedicte kommer ombord innimellom, og kanskje noen andre også. Dette er jo et meget deilig sted å seile i.