Men hva er lenge? Bjørn skal nok være veldig lenge i solen før han savner noe annet. Så får vi se hvor lang tid det tar før høstregnet får meg til å drømme om disse deilige sommerdagene. Onsdag kommer jeg en tur hjem og håper det at det enda henger noen røde blader igjen på lønnetrærne.
I mellomtiden; et lite reisebrev:
Dro fra A Coruna mandag 12 september kl 12.30 etter å ha proviantert og fylt diesel og 340 l vann på tankene. Det koster å ligge i havn og håpet var å finne gode ankerplasser.
Været var blått og blankt og kysten var vakker. En engelsk seilbåt som hadde fått fiskegarn i propellen kalte på hjelp over VHF og en halvtime etter var vi på siden av den. Båten lå og drev og paret ombord fryktet at de måtte ha hjelp av dykkere for å komme løs. Det var lite vi kunne gjøre annet enn å sirkle rundt båten deres, men det gir ekstra trygghet at det er flere tilstede, og risikoen ved å dykke selv var klart mindre. Skipperen hoppet i vannet med en kniv. To, tre ganger dykket han, og snart kunne de dra en diger, blå garnklyse opp på fordekket.
Skal man først fiske garn, så bør det være nettopp på en slik stille dag og ikke om natten eller når det er dårlig vær. Selv har vi en båt med lang kjøl som ofte skaffer oss manøvreringsproblemer i trange havner, men propellen er godt beskyttet mot alt som driver i sjøen.
Om kvelden kastet vi anker utenfor Camarinas, en liten fiskerby som gjemte seg i nattemørket innenfor havnen.
Neste morgen dro vi rett etter frokost.
Som dagen før, hadde vi lite vind, så motoren var stadig i bruk. Vi rundet Cap Finisterre om ettermiddagen. Denne kyststripen kaller spanjolene Costa Muertes, dødens kyst. Vanskelig en dag som denne å forstå et slikt navn. Men blåser det opp her, finnes ingen havner eller ly for stormen. Denne dagen var det mest vindstille og solen fra klar himmel.Klokken 18 ankret vi utenfor den lille spanske byen Muros som lå og badet i varm kveldssol. Etter et godt måltid la vi oss med solen og fløt som vektløse inn i søvnen. Ingen bølger. Ingen dønninger. Ingen vind. Stille dreier båten. Bare tyngden av ankerkjettingen holder den på plass.
Målet for neste dag, var Bayona, men hvem kan motstå en ankerplass som den vi fant på veien? Vi hadde lenge hatt Islas Cies i sikte. De svevet der ute, uvirkelige som eventyrøyer i horisonten. Da vi var i ferd med å passere dem utpå ettermiddagen, åpenbarte de hvite strender under skogkledte fjellskrenter. Noen seilbåter lå på svai hist og her.
Vårt anker var snart ute.
For en solnedgang! For en kveld!
Neste dag var jolla på vannet og vi en tur i land. Vi vandret gjennom skog av eukalyptus og pinje. Veien slynget seg opp til fyret hvor utsikten var formidabel. En strand mellom klippene ble et kjærkomment mål for tilbaketuren og vi fikk et forfriskende bad i sytten graders vann.De to timene til Bayona gikk vi for motor i rosa kveldslys. Byen bød på en fin ankerplass de neste to dagene.
I havnen lå en hel liten flåte med norske båter. Coconut og Noravind som vi traff første gang ved slusen ut av Kielerkanalen og som vi har hatt jevnlig kontakt med underveis, lå der. Dessuten lå redningsskjøyta Christiania der og Veto med familie med tre barn og et par båter til. Alle på vei til Karibien. Det blir nok litt rart når vi ikke lenger kan forvente å finne noen av dem i havnene vi kommer til.
Lørdag ville jeg til Santiago med tog, men i løpet av natten fikk vi en liten kuling fra nordøst, og en jolletur til land ville desidert bli en våt opplevelse. I stedet gikk vi inn i marinaen. Vi fikk hjelp til å få båten fortøyd, men der vi lå ytterst i havnen, hadde vinden fremdeles en lystig lek med oss. Bølgene slo over brygga så det var nesten umulig å komme tørrskodd inn til byen og båten hev og kastet på seg mens den slet i fortøyningene.
En engelsk aleneseiler vandret hvileløs på brygga. Han klarte ikke å få opp ankeret og trengte hjelp for å få båten sin i havn. Bjørn og tre andre menn dro ut med havnas gummibåt for å hjelpe ham. Tre mann måtte til for å få dratt opp det gjenstridige ankeret og da de endelig var inne i havnen, var de temmelig våte alle sammen.
Mandag hadde vinden løyet en del, og i fint klart vær satte vi kurs mot Portugal.
Før det var mørk lå vi i Viana do Castelos lystbåthavn.
Vi ble møtt velkommen på brygga av Sonja og Øystein i sin ”Apricus”. De hadde nesten ikke møtt nordmenn siden de forlot Bergen og tok gledesstrålende i mot oss.
Viana do Costelo er en vakker by i sterk utvikling takket være eu-midler. Her var det virksomhet overalt. Nytt og stilig ble oppført, gammelt og ærverdig ble restaurert. Over byen, høyt oppe i åsen tronet en kirke med tårn og kuppel. Neste dags utflukt var bestemt. Etter bortimot en times vandring, det meste i trapper, var vi oppe. Hvilken utsikt! Vi så langt innover land, over fjell og dal, nedover kysten og utover havet som fortapte seg i disen.
Kirken var klart fra før barokken, som byen ellers var sterkt preget av. Det var en stor sentralkirke i lys sten. Den så ut til å være preget av både bysantinsk byggeskikk og av renessanse og var viet Sta. Lucia. Kirkerommet var vakkert og overraskende lyst. Jeg hvisket til Bjørn for ikke å forstyrre de bedende katolikkene, at veggmaleriene måtte ha gått tapt siden de åpenbart var restaurert nokså nylig. Men der tok jeg feil. Det viste seg at kirken var oppført mellom 1928 og 1956 av en antagelig nokså eksentrisk riking som skaffet både arkitekt, billedhuggere og arbeidere til prosjektet.
Vi klatret 154 trinn, delvis i trang vindeltrapp opp til toppen av kuppelen og ble belønnet med bonusutsikt. Benedicte var nokså skjelven i knærne under nedturen som hun foretok med hendene klamrende til murveggen og blikket stivt festet til Bjørns rygg.
Viana do Costelo hadde utallige gullsmedforretninger og bød på rik anledning til windowshopping for en fattigper med sans for kunsthåndverk. Her har de ikke glemt sine gamle kunster fra storhetstiden. Filigransarbeid av ypperste klasse og tunge gullkjeder i nydelig utførelse.
Bakervarer kunne man derimot ta seg råd til. Et tungt surdeigsbrød bakt av hvete, med form som en diger rund leiv, kunne man kjøpe etter vekt. Ikke siden vi var i Tyskland har vi fått så godt brød. Og så var det kakene! Hvordan velge? Èn av den og èn av den! De elsker åpenbart egg her i Portugal. Egg og mandler. Det blir kaker av slikt!
Onsdag kom tåken sigende. Vi hadde snart sikt som i skummet melk og vi skrinla planene om å reise videre.
Torsdag var det blitt klart at den samme tåken antagelig ville bli liggende en stund, men vi ble tipset om at den lå langs kysten og at vi ville finne klarvær ti til femten nautiske mil fra land.
Ved titiden gikk vi ut. Radaren var i bruk hele tiden og i mange timer befant vi oss i en ørliten verden hvor vi og båten og en og annen fiske bøye med flagg, syntes å være det eneste som var til.
Den vinden som kunne drevet bort tåken var ikke der, og vi gikk for motor. Endelig, etter fem timer hadde vi så mye som én nautisk mils sikt. Sytten nautiske mil fra kysten var vi ute av tåken. Den lå igjen som et tykt teppe på babord side og forfulgte oss nokså hakk i hæl. Av og til så det ut til at den skulle sluke oss igjen.
Like før solnedgang ble vi passert av et lasteskip i motsatt retning. Kort tid etter at det hadde passert, forsvant det i tåken bak oss som gjennom en vegg. Baugen og halve skipet var rett og slett borte som om det var klippet av. Snart var hele skipet vekk som om det var gått opp i røyk. Nokså uhyggelig! Og jeg kom på noe om den ”Den Flygende Hollender”. Var ikke det en halv båt? Kunne det være dette fenomenet som var opphav til slike historier? Det virket ikke bare spøkelsesaktig, men det pekte klart på at det ikke bare er stormer som er farlige på havet. Og selv med radar følte jeg meg ikke helt vel før vi utpå natten kunne konstatere lys fra fiskebåter langt borte og at det også glitret stjerner på himmelen bak oss.
Fredag 23.september. Om morgenen neste dag, nærmet vi oss kysten igjen. Vi hadde kurs mot Nazaré. Høyt oppe på en underlig fjellformasjon som så ut som om den var på vei til å tippe ut i havet, lå en by og lyste hvitt i morgensolen. Sitio!
Litt lenger inne i bukten lå fiskerbyen vi skulle til. Den lå bak en bred lys sandstrand som dønningene skyllet innover. Her pleide fiskerne og dra opp de flatbundete robåtene. Det var før havnen ble bygget og båtene ble store og grådige og kunne romme mer fisk enn det konene på stranden kunne ta imot.
Tranlukta lå tung over havnen. Her var det aktivitet på bryggene. Om kvelden var det fiskeauksjon og et yrende liv med fiskeoppkjøpere med kjølebiler, roping og hojing fra kjøpere og selgere, små og store fiskebåter som ble tømt for sin fangst av kranene ved mottaket.
I Nazaré går kvinnene enda i folkedrakter. Den består av en kortærmet bluse og et omslagskjørt. Blusen er noen ganger hjemmegjort og brodert, andre ganger antagelig fra manufakturen på hjørnet. Skjørtet har en lengde som viser det meste av kneet og siden folk her er relativt kortvokste og dertil ofte, især de litt eldre, nokså tykke på midten, så kan det for uvante øyne se noe pussig ut. En annen ting er at det var nokså overraskende å møte et samfunn med kvinner i folkedrakt her. Vi aner ikke om det er vanlig andre steder i Portugal, men forklaringen på at de har behold sin tradisjonelle drakt så lenge, kan kanskje skyldes at kvinnene i Nazaré har en spesielt sterk posisjon i samfunnet og at deres drakter er knyttet til deres status. Mens mennene fisket og holdt seg på stranden, var det visstnok kvinnene som sto for handelen og dessuten skjøtte de styre og stell i byen.
Lør. 24.sept. Neste morgen ruslet jeg den lille halvtimen fra havnen og inn til byen for å gå på marked. En stor lys hall rommet et stort grønnsak- og fruktmarket, en avdeling for fisk og en rad boder med bakervarer. Blandt hundrevis av selgere så jeg én mann! Alle kvinnene var kledt i sine bluser og korte skjørt, unntagen noen helt få unge i langbukser. Stemningen på dette markedet var så hyggelig og varene så rimelige og bra, at jeg nesten angret på at jeg hadde overtalt Bjørn til å reise videre neste dag.
Disse kvinnene virket sterke og vennlige. De bød frem sin frukt eller sine grønnsaker uten å virke påtrengende. Gjorde opp på ”øret” og prøvde ikke å prakke på meg noe jeg ikke hadde bedt om. Det bugnet av lekker solmoden frukt på bordene. Under dukene sto en og annen kasse med kaniner eller en høne eller to. De spiste på litt høy eller nippet korn og minnet mer om kjeledyr enn som mulig mat for en interessert kjøper. Jeg gikk lenge rundt og kikket på varer og folk. Kjøpte noen medinabananer og en pose portugisiske appelsiner. Kikket på en masse ukjent fisk og forsøkte å finne middagsmat. Sardinene så lekre ut. Snart hadde jeg ved hjelp av fingertegn og noen få spanske ord som jeg håpet liknet portugisisk, handlet en liten pose av denne sølvskimrende fisken. Konen bak disken forklarte på livlig portugisisk, krydret med noen franske ord, gester og antall fingre i været for steketid, hvordan jeg skulle tilberede dem. Hun renset dem for meg og hadde på salt. Smilende forlangte hun to euro. 16 kroner for ferdigrenset fisk til middag!
Søndag etter soloppgang dro vi videre.
Bjørn var ikke særlig stemt for å gå fra Nazaré. Han er usikker på hvor lenge motoren holder, og tenkte seg at Nazaré var et bra sted å ta båten på land. Men trodde det ville bli kjedelig å ligge i denne havnen lenge, og la nok et sterkt press på ham for å komme videre.
Etter at vi hadde seilt en stund igjen, løyet vinden og snart gjorde vi ikke mer en tre knop. For å være sikre på å komme i havn før det ble mørkt, dro Bjørn i gang jerngenoaen. Etter en stund kom vinden tilbake og vi kunne seile igjen.
Men da Bjørn ville sette motoren i fri, viste det seg å være umulig. Girspaken lot seg ikke rikke. Hva var skjedd? Giret hadde antagelig låst seg. Motoren lot seg ikke sette i revers heller. Vi kunne altså ikke komme til havn ved egen hjelp. Skulle vi snu og dra de tretti milene tilbake til Nazaré?
Etter å ha ligget med bena i været og hodet og overkroppen nede i et varmt motorrom en god stund, kom Bjørn frem til at det var en vaier som hadde røket. Ikke motoren altså. Puh!
Det betød at vi kunne bruke motoren, men vi kunne bare gå enten frem eller tilbake. Vi bestemte oss for å gå videre. I Cascais kunne vi ankre opp innenfor moloen og behøvde altså ikke gå inn til brygge.
Vinden tok seg opp igjen og snart surfet vi på store lange dønninger nesten rett bakfra. Med bra vind i storseilet og motor, gjorde vi mellom syv og åtte knop!
Da solen forsvant i havet, var vi inne i ankringsområdet. Vi tok noen runder mellom oppankrede seilbåter med en motor som altså ikke kunne justeres, og fant ut hvor det var best å ligge. Bjørn sto klar i baugen og jeg styrte båten opp mot stedet. På tegn fra ham, slo jeg motoren av. Snart lå den lille oransje ankerkula og duppet i vannet. Godt å vite, både for oss og andre hvor ankeret er, spesielt når vi ikke er særlig manøvreringsdyktige.
Det blåste allerede nokså kraftig, men ved tolvtiden om natten var vinden så sterk at det var vanskelig å sove. Båten drev frem og tilbake sideveis og rullet i dønninger og bølger og det knirket i kryssholdt. Det er ikke godt å sove når du føler at en illsint kjempe er i gang med å rive båten med seg. For sikkerhets skyld la vi ut et anker til. På med klær og opp på dekk i mørket og blåsten! Bjørn ga beskjed om hva jeg skulle gjøre, så var det på med motoren, styre opp mot stedet han pekte mot, og på tegn fra ham, slå av motoren. Det gikk perfekt! Nå hadde vi to ankere ute og båten lå mye roligere. Og best av alt; det hadde god virkning på vinden som løyet etter kort tid!
Man. 26.sept. Dagen etter dro Bjørn i land med gummijolla.
Han fikk bestilt en ny vaier og onsdag kunne han montere den. Nå har vi motor som kan gå både fremover og i revers! Nokså praktisk!
Tirsdag dro jeg en tur til Lisboa med toget. En vakker by med skyggefulle gater og trange smug, hus med fargeglade flislagte fasader, trikker som klatrer i bratte hellinger, fortauskaffeer og restauranter, turister og travelt forretningsliv.
Bjørn hentet meg i jolla og senere på kvelden da det begynte å blåse, oppdaget vi at den var borte. Bjørn spurte om jeg ikke hadde fortøyd den og jeg svarte at jeg hadde sagt han måtte gjøre det bedre og at jeg trodde det var det han hadde gjort da han sa han ville se etter fortøyningene.......
Det blåste kraftig fralandsvind, men det var en liten sjanse for at den hadde drevet inn i moloen. Vi hadde ikke mulighet for å komme noen vei, og Bjørn ville ikke bry noen i havnen.
En time gikk og tilslutt ringte jeg Steinar på ”Noravind” og forklarte situasjonen. Han er jo bare utrolig! Ja, han var på restaurant med et par venner som var på besøk. Jeg spurte om han kanskje kunne ta en tur på bryggene og se etter jolla vår før han gikk hjem til båten. Kanskje melde den savnet til havnekontoret. Nei, de skulle dra med en gang. De skulle bare betale, så skulle de ta gummijolla og dra på ekspedisjon. Jeg håpet ikke de avbrøt et hyggelig restaurantbesøk, men han sa at de var ferdig med å spise, og han mente at det passet utrolig bra å dra på en slik ekspedisjon akkurat der og da!!!!! Det var liksom akkurat det som manglet for å gjøre kvelden fullkommen, fikk jeg inntrykk av.
En halvtime etter ringte han. De hadde funnet den! Snart var de på vei ut til oss i kraftig vind. Tre karer i gummibåt, med lykt og redningsvester, den ene vesten lignet mistenkelig slike som finnes under setene på fly. Gjett om jeg var glad? ”Slike karer, det vil gamle Norge ha!”
Neste morgen oppdaget vi at årene var borte. Ingen hadde lagt merke til at de ikke var i jolla kvelden før, så om de ble borte mens den var på tur på egenhånd eller om noen forsynte seg med dem om natten, det får vi ikke vite, men årer må man ha, så jeg dro inn til Lisboa igjen.
Da jeg gikk av toget i Cascais med nye aluminiumsårer, var det nesten mørkt og vinden hadde tiltatt som vanlig her om kvelden. Da jeg kom til fiskebrygga hvor Bjørn ventet med jolla, var det helt mørk og det blåste kraftig. Båten lå langt ute i den svarte bukta et sted og det blåste fra land. Bjørn lå i mørket nedenfor murkaia og holdt klar av noen småbåter som var på vei inn fra de større fiskefartøyene som lå på bøyer lenger ute. Bølgene var blitt nokså store og vinden ulte. De årene jeg hadde med fra byen var for lange til å være til noen stor hjelp før Bjørn hadde fått tilpasset dem, og han hadde ikke med lykt. Hva om påhengsmotoren streiket?
Det var fjære sjø, og de få trinnene opp til bryggen tidligere på dagen hadde økt til mange.
Da han begynte å rope til meg om at jeg skulle skynde meg ned den grønskegrodde, sleipe bratte stentrappen til vannet, gikk jeg til streik. Jeg ropte til ham gjennom vinden at jeg nekter, jeg tar inn på hotell! Bjørn som var stresset av å vente mens det blåste stadig mer, ble sinna og ropte at om jeg ikke kom nå, så ville han dra uten meg. Jeg ropte tilbake at uten redningsvester i det været så kan han bare glemme at jeg kommer ombord, og så marsjerte jeg i protest ut på enden av brygga og skuet ut i mørket for å konstatere at det var umulig å finne en seilbåt på svai uten lys der ute. I det samme fikk jeg se at den siste av småbåtene som gikk inn for natten var i ferd med å bli fortøyd. Jeg pekte ut i mørket og ropte; ”vela” ”vela” og ”barko” som jeg tror betyr seilbåt og båt på spansk. jeg pekte på deres båt. De forsto med en gang og nikket smilende. Kanskje de hadde forstått hva som foregikk? I hvertfall var jeg snart trygt om bord i deres gode robåt med påhengsmotor. De fikk meg neste tørr ut til Josephine, og noen betaling, det skulle de ikke ha.
Dagen etter ble de nye årene gjort i stand, og heretter fortøyer vi ikke bare jolla ordentlig, men årer og påhengsmotor blir tatt opp på dekk om natten.
Torsdag 29.sept. Det hadde blåst så ille om natten at vi ga opp livet på svai for en stund, og dro inn i havnen.
Fredag dro vi inn til byen for å ta toget til Lisboa. Innenfor en stor port i et hus ved havnen, satt to menn og spiste lunsjen sin. De vinket muntert til oss i det vi passerte og vi stoppet og hilste tilbake. Vi ville gå videre, men de fortsatte å vinke på oss, og snart hadde de satt frem krakker som de forlangte at vi skulle sette oss på og serverte oss nystekte sardiner fra en velbrukt grill som sto på fortauet utenfor. De hentet glass til oss og skjenket rødvin. De bød på nydelig salat fra en stor bolle. De kunne ikke et ord engelsk og vi ikke portugisisk, men vi hadde en munter stund rundt deres bord. Den minste av de to rullet med øynene og snakket med hele kroppen.
Vi forsto at de drev en fiskehandel som blandt annet leverte til restauranter. Den ene hentet ut en fisk fra fryselageret innenfor og gjorde tegn til å ville grille til oss. Vi hadde nettopp spist frokost og dertil de sardinene vi alt var blitt traktert med, så vi takket nei. Men vi spiste salat og fikk mer vin i glassene. Vi skrøt av sardinene som vi pekte på mens vi laget smattelyder. De forsto og sa si, si. Pekte på musklene sine og fortalte med fingrene hvor gamle de var. Den ene løy på seg noen ekstra år under rungende latter så vi skulle forstå hvor sundt det var å spise fisk. 70år? Kunne han være såpass? Nei, han var bare sekstitre? Så lo de godt igjen og skjenket mer i glassene.
Den store pekte på vinen som var meget god, og pekte i luften som med et gevær mens han gjentok paff paff. En kelner kom bortom for å gjøre avtale med dem om dagens levering. Han kunne en del engelsk og fungerte som tolk. Den vinen vi drakk kom fra Alentejo, et av de beste vindistriktene i portugal, og var ikke til salgs. Den var til medlemmer av et jaktlag. Mens kelneren forklarte oss på engelsk, nikket de to ivrig hele tiden mens de gjentok begeistret; si, si!
Da vi var ferdig med å spise fikk vi vaske sardinolje av fingrene i vasken innerst i lokalet og den minste av de to løp og hentet et rent håndkle til oss.
Mens jeg sitter her i ettermiddagsstillheten og avslutter dette reisebrevet, hører jeg på sangen fra en lysegul kanarifugl som heter ”MobyDick”. Den sitter i buret sitt under sprayhooden på den franske nabobåten og fyller luften med de nydeligste triller. Jeg har lenge sagt til Bjørn som ikke vil ha katt ombord, at jeg ønsker meg en veranda med fuglesang. Nå tenker jeg på at siden fuglene er vant til å sitte i vaiende grener, så kan det hende at de ikke blir sjøsyke. Hmmm........
Hilsen Benedicte – og Bjørn!
Ps:
Domingo, er vel et flott navn på søndagen! Det deler portugiserne med spanjolene. Lørdag heter sabado, mens ukens hverdager kalles rett og slett etter deres nummer i rekka; segunda-feira, terça-feira, quarta-feira, çuinta-feira og sexta-feira. Min tynne parlør sier ingenting om hva ordet feira betyr og spør ikke meg om uttalen. I mine ører høres portugisisk ut til å ligge tett opp til russisk, og likner ikke spansk i det hele tatt. Men dia betyr dag både på spansk og portugisisk. Så vet vi det.
Portugal!
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar