Chaguaramas, Trinidad.

Ankret opp i bukta her idag kl. 10 lokal tid, dvs kl 15 skandinavisk tid. Litt trett etter en siste natt til sjøs med minimalt med søvn. Over hele Atlanteren har jeg sovet ganske godt. Lite til ingen trafikk. 5 skip innenfor siktdistanse på 3 uker. Men i natt nærmet jeg meg land og måtte passe meg for ett 10 tals skip, fiskere, og en meget urolig værtype. Vinstille, regn, kraftig vind, vinstille, regn osv.
Men hva betyr det når man er framme, og kan treffe andre seilere?

Jeg ser av bloggen at Bjørn Daleng har lagt inn værsituasjoner i forbindelse med posisjonene. Det ser ut til å stemme meget bra med det jeg har opplevd. Vinden har gjennomgående vært sterkere en det som er normalt, og dermed også høyere bølger. Men tross dette har jeg opplevd hele turen som lettere enn jeg hadde fryktet. Av en eneste grunn - Josephine har tatt godt vare på meg. Hun har oppført seg eksemplarisk i sjøen og vinden, og vindroret har ikke feilet en eneste gang. Det er nesten slik at jo mer det har blåst, jo stødiere har Josephine tordnet av gårde. Jeg kan bare bøye meg for henne.Dessuten ble det lite variasjon på seilføringen. 2 rev i begge seil og jeg behøvde ikke å tenke på squalls (tordenbyger), for jeg hadde minimum seilføreing mer en halve tida over.

Jeg startet fra Las Palmas 29. januar, etter flere uker med kraftig sydlig til sydøstlig vind. 29. skulle den ligge på vestlig, og det gjorde den, men i styrke opp til stiv kuling, men det visste jeg ikke før jeg var midt oppe i det. Den første natten ute satte vinden igang, og jeg ble sjøsyk. Jeg revet til minimum seiføring og la meg til i slingrekøya. Opp en gang i blant for å kontrollere at det ikke var noen på kollisjonskurs.

Kulingen fra øst, var ikke det eneste, i tilleg var det en kraftig dønning fra nordvest, og det skapte en meget rotete sjø. Brottsjøer slo over cockpit og en lette seg innunder luka og ned på kartbordet. Elektronikk liker ikke saltvann. Farvel trådløsmus og mobiltelefon.
Etter 3 dager letnet været og sjøen noe og jeg begynte å få litt appetitt. Og etterhvert kom jeg inn i rutinen med søvn, utkikk, spising, lesing, lytte på lydbøker osv.

Så hvordan artet et døgn seg for meg mens Josephine førte meg over Atlanteren.
Kl 2400 - 0130 Ta ned værfakser fra New Orleans. De viste vindstyrker og retninger hele tiden.
Kl 0130 . 0800 Sove med korte oppvåkniger for å ta en runde og sjekke at alt virker ok.
Kl 0800 Sjekke om det er noen på Kortbølge kanal 8182 (dødt hele turen)
Kl 0900 Spise frokost, ta medisiner
Kl 1130 - 1200 Lytte på amatørbåndet med seilere som snakket sammen
Kl 1200 Starte Spot for utsendelse av posisjon
Kl 1400 Lunsj
Kl 1800 Middag

Og innimellom leste jeg , satt ute i cockpit, lå i sjøkøya og hørte lydbok.
Det ble liksom aldri kjedelig.
I tilleg kom nødvendige endringer av seilføring og vindror ved behov. Som oftest reduserte jeg seilene ved skumring, slik at jeg slapp å gå på dekk midt i natten.

Den 16. februar fikk jeg følge av en 30 pilothval. De kom tett opp til meg og var nysjerige på hvem Josephine var. Store flotte dyr, ca 5 - 7 meter lange.

Ellers har ingen større båter vært særlig nærgående. Den nærmeste var 2,2 sjømil unna.Kunne følge den på AIS en time før passering, slik at jeg kunne forutse hvor nær den ville være.

Nå skal det bli godt å få en natt søvn i en køye som ikke prøver å kaste deg ut. God Natt.